Kristine Graneng

  • Hvordan jeg lagrer sopp – forvelling og tørking

    Kantarell

    Soppsesongen er i gang igjen! Jeg glemmer nesten hvor gøy det er fra år til år. Det er som skattejakt i skogen. På leit etter gull i mosen. Det aller beste er å spise den til kveldsmat. Steke den i panna med smør, legge den på rista brød, med salt og nykverna pepper på. Mm. Men det nest beste er å ha et lite lager med sopp til gode middager utover høsten og vinteren. Da forveller jeg eller tørker soppen.

    Første bud er å legge soppen utover på avispapir med en gang du kommer hjem. Jeg er ofte på sopptur om ettermiddagen etter jobb. Det er ikke alltid jeg har ork til å lagre den med det samme. Da er det fint at den kan ligge ei lita stund for seg selv først, så tar jeg det igjen når jeg har tid.

    Forvelle

    Å forvelle soppen er veldig greit når man har plass i fryseren. Jeg gjør som regel det med kantarellen, forveller og legger i porsjonspakninger i fryseren.

    Del soppen opp i passe biter og ha den i en kjele på medium varme. Om soppen har tørka opp litt, kan det være lurt å ha litt vann i kjelen så den ikke brenner seg. Ikke så mye, for soppen slipper som regel mye mer vann enn man tror. Ei spiseskje eller to holder som regel.

    Jeg lar soppen steke til den har sluppet væska, og så litt til. Så fryser jeg den ned i passe store bokser eller poser. Pass på at du også har med væska fra soppen når du fryser ned.

    Kantarell

    Tørking

    Tørking er også en genial måte å lagre sopp på. Ikke krever det fryseplass, og det er lett å hente fram soppen når man skal bruke den. Jeg har ikke testa å tørke kantarell enda, men traktkantarellen, som er veldig tynn, er i hvert fall perfekt å tørke. 

    Det er ganske lettvint. Jeg setter ovnen på varmluft, ca. 50°. Fordeler soppen utover bakepapir på et brett (eller flere, om nødvendig), og setter det inn i ovnen med ovndøra på gløtt (du kan sette ei tresleiv eller lignende i døra). Hvor lang tid det tar avhenger av hvor mye vann det er i soppen. Vanligvis har jeg latt soppen tørke ei stund i romtemperatur først fordi det sjeldent passer å ta det med en gang. Da er det ganske fort gjort. Men er soppen helt fersk tar det fort en dags tid, så pass på at du ikke har så mange andre planer for stekeovnen når du skal tørke. Den skal være knusktørr før du legger den på tette glass.

    Så er det bare å legge så mye du skal ha i bløtt ca. 15 minutter før du skal bruke det.

    Kantarell

    Veit dere forresten at kantarell heter Pfifferling på tysk? Ett av mine tyske favorittord! Det spretter sånn.

  • Vetlefjorden

    Det store målet for ferieturen min i sommer var Vetlefjorden.

    En liten fjordarm av Sognefjorden. Der bor onkel, tante og fire søskenbarn. Der er fjellene høye og vannet grønt. Jeg ble ei ukes tid. Sov i campingvogna om natta, våkna til lyden av elva som brusa eller til regnet som knatra på taket. Spilte spill og gikk turer. Leste altfor skummel krim. En dag var vi i Balestrand, en annen dag tok jeg med meg to av søskenbarna mine på tur til besta i Luster.

    Så ble det sogneferie i år òg – heldigvis!

  • Knappenålssvinger og
    kafeen i Hellesylt

    Etter en veldig trivelig kveld og ei god natt i Åndalsnes kjørte jeg videre. Først en stopp innom Rauma Ullvarefabrikk for å kjøpe garn selvsagt, deretter opp over fjellet.

    På forhånd tenkte jeg Trollstigen kom til å bli det verste stykket på vestlandsferien min. Det var såpass at jeg vurderte å kjøre rundt, med sett det før som vikarierende argument. Heldigvis gjorde jeg ikke det. Trollstigen går det an å oppleve mer enn en gang. Og ærlig talt – så lenge man ikke møter busser er veien mer enn bred nok. En formiddag med i det hele tatt lite trafikk var det en fryd å kjøre oppover knappenålssvingene.

    Og sånn en fryd å kunne stoppe akkurat der jeg ville!

    Jeg var på vei ned til Balestrand, der onkelen min og familien bor, men hadde god tid til å stoppe alle steder som frista. Utsikten på Ljøen, for eksempel. Innover Geirangerfjorden. Der kunne jeg ikke kjøre forbi.

    Jeg spurte Karl Kristian om tips til hvor jeg burde stoppe i området. Han foreslo en tur innom Hellesylt Boutique & Bar. Først rusla jeg meg en tur rundt i sentrum og titta på gamle hus og geitestatuer.

    Sherlock Holmes Pub på Grand Hotel.

    Om jeg ønsker meg et sånt lite hus med grønne vinduskarmer?

    På Hellesylt Boutique & Bar satt jeg med en kopp kaffe ved vinduet. Jeg var alene da jeg kom. Da jeg dro var det fullt. Jeg tror de fleste var lokale – noen som var innom for å feire at det var helg med et stykke kake, andre for å slå av en prat. Så veldig god stemning. Akkurat slik er den lokale kaféen i min lille drømmeby også, tenker jeg, Med god kaffe og bøker langs veggene og et smil når du kommer inn døra.

    Så bar det videre sørover over flere fjell, opp flere bakker og gjennom krappe svinger. Her representert av utsikta fra Utvikfjellet der jeg også følte jeg bare måtte stoppe.

  • Åndalsnes

    Jeg dro på ferie alene i sommer. I bilen på vei ut av Trondheim dag i starten av fellesferien var det jeg, mitt nye telt og The Beatles’ White Album over anlegget. Regn mot frontruta, flyt i trafikken.

    Første etappe gikk fra Trondheim til Åndalsnes. Første stopp Oppdal. Det er standard å ta en pause i Oppdal på vei sørover. Jeg gikk innom Smak & Behag, mathallen – virkelig imponerende – og kjøpte en heftig krem- og sjokoladebolle som veiamat. Vel over på andre sida av Dovrefjell tok jeg turen innom Avdemsbue for en skikkelig lunsj. Jeg spiste den mens jeg så kyrne beite utafor.

    Å reise alene er riktignok ikke det samme som å være alene. Om ettermiddagen kom jeg til Åndalsnes og til Astrid, som jeg studerte med her i Trondheim. Ho viste meg rundt i sentrum. Pekte på gården Åndalsnes har navnet sitt fra og husene som står igjen fra før krigen. Så fint å få oppleve et nytt sted med noen som kjenner det så godt.

    Og så kom jeg meg opp på Rampestreken og så vidt ut på rampa – i en julikveld med regn i lufta hadde vi Rampestreken så for oss selv som det går an en sommer da halve Norges befolkning synes å ha tatt turen innom.

    ,

  • Juvelene i åkeren

    Da jeg kom tilbake til åkeren etter ferieturen, så var det til jord som kleba seg under joggeskoene og tett med ugress mellom rendene. I rendene også, når sant skal sies. Men er det én ting jeg har notert meg i år, så er det at det er lite vits i å luke ugress når jorda er våt. Det kan man spare til godværsdager.

    Høste, derimot – det kan man på hvilken som helst dag. Og nå er det mye som er høsteklart. Før jeg dro inn til byen, plukka jeg med meg salat (Lollo og Little Gem) og årets første squash. Også nøt jeg alle de fine fargene i åkeren, som små juveler i regnværet.

    Jeg tok av fiberduken jeg har hatt på kålplantene før jeg dro på ferie. Bestemte meg for at det var viktigere å la plantene få god plass enn å holde skadedyrene unna. Men slik en forskjell den duken har gjort i vår! Jeg planta ut noen kålplanter uten duk også, som et forsøk. Mye av det er helt oppspist, særlig blomkålen. Resten er bare småtteri sammenligna med det som fikk noen ekstra grader under duken da de først kom ut.

    Grønnkålen virker jo som om den klarer det meste, men i år er den også virkelig fin. Grønt og rødt i skjønn forening. Jeg brekker av et par blader og steker i olje. Så godt til eggerøre og rista brød! Og jeg har allerede begynt å fryse ned en del til senere.

    Gjett om jeg ble glad da jeg så dette! Et lite blomkålhode! Den fikk stå litt til. Kanskje kan det bli nok til blomkålsuppe en dag… om det ikke kommer noen andre og forsyner seg først.

    Knutekålen ser fantastisk ut. Den har jeg aldri fått til fullt så bra før – jeg tror det har blitt for kaldt i den tidligste fasen. Sorten jeg har i år (Azur Star) har så vakker farge. Dette prakteksemplaret endte opp som kveldskos. Saftig og sprø, mmm.

    Men de aller vakreste fargene i åkeren nå har squashblomstene. Alle sortene blomstrer nå, selv om fruktene på noen av dem enda er veldig små. Dette er Tondo chiaro di Nizza. Runde squash. Det har jeg aldri prøvd før!

    Costates Romanesco.

    Også gresskarplanten min. Jeg har to – en som ser litt pjusk ut og en som ikke er så verst. Etter noen år med prøving og feiling har jeg ikke helt troa på å få til gresskar, men det er gøy å forsøke likevel. Dette skal være Rød Hokkaido, men foreløpig er den veldig gul.

    Sukkerertene kom i gang så seint at det ikke har blitt noen belger enda. Men fine er de uansett.

    Nå har jeg vært i byen ei lita uke igjen, men til helga skal jeg tilbake til gården for å se hva som har skjedd de siste dagene med solskinn og regn. Det ryktes at tomatene i veksthuset har begynt å rødme!