• Reynisfjara

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Ida og jeg hadde snakket om at vi måtte ta oss en tur til Salzburg siden Ida kom nedover i april, eller kanskje var det enda før det, men onsdag forrige uke gjorde vi det i hvert fall. Satte oss på toget til Salzburg med Petter (som var så gira på å dra til Østerrike) og Jørgen (som var så gira på å smake original sachertorte).

    Første stopp var Mirabellgarten, som hadde blitt litt grønnere siden sist, men hesten sto fremdeles og steila i midten og middelalderfestningen lå fremdeles og skua utover byen. Opp dit hadde vi tenkt oss, til Hohensalzburg altså. Vi gikk gjennom byen, gjennom de smale gatene, rundt de voldsomme kirkene, til lyden av skvaldrende turister og ei dame som sto ved kirkeveggen og sang Pie Jesu. På vei opp hadde vi en rastepause for ikke å skrumpe helt inn i varmen. I bakken opp mot festningen ligger Stieglkeller, et stort spisested med terrasse med utsikt over byen. Der ble vi ei stund, spiste knödel, drakk øl og tok livet med ro. (Noen er forresten flinkere til å se blide ut på bilder, men vi hadde det veldig bra alle sammen, lover!)

    Det siste stykket opp til Hohensalzburg festning var heldigvis ikke så langt som jeg husket. Det var heldigvis ikke så mange folk der heller (med nesten én million besøkende i året er Hohensalzburg den mest besøkte severdigheten i Østerrike utenom Wien), eller kanskje var det bare fordi festningen var så stor at jeg ikke merket det noe særlig. Vi gikk gjennom festningen, gjennom museet med lange historietavler, rustninger og soldater og skumle torturinstrumenter, og så klatret vi opp i det høyeste tårnet for å speide utover landskapet: fjell, fjell, fjell, festningsverk og Salzburg. Og enda flere fjell.

    Vi tok banen ned igjen – turen var over på et lite blunk, og vel nede i byen igjen var det altså sachertorte, ei sjokoladekake med lag med sjokoladekrem og syltetøy, som sto igjen på lista over sånt vi måtte gjøre. Jørgen hadde gjort grundig research, og vi gikk til Café Sacher som hadde kake som visstnok helt sikkert skulle være den originale. Med kvalitetsstempel i mørk sjokolade. God var den i hvert fall.

    Toget gikk hver time tilbake til München, og siden ingen egentlig hadde noen planer dagen etter, hoppet vi over det første og fant en uteservering i stedet. Sånne dager er så fine – når de liksom kan bli til underveis, uten at det er en timeplan som forteller hvor du skal være og hva du skal gjøre. Og når vi så kom oss på toget, var det så fint å ha ei skulder å hvile på mens ble fjellene mindre og mindre i horisonten til de helt forsvant, luftballonger dukket opp på himmelen og maisfeltene og kornåkrene sakte men sikkert måtte gjøre rom for München igjen.

    Fra Salzburg-turen i mars:
    Salzburg, del I
    Salzburg, del II


    ,
  • Høsten 2023 – ei liste

    Jeg satt på kontoret mitt en kveld denne uka, hørte på regnet og vinden utenfor, og tenkte at om det er en tid på året da det er greit å være i en slags unntakstilstand, så må det være denne. Denne høsten føles mer som høst enn noen høster før. Stipendiatperioden min nærmer seg slutten, og de neste månedene er en rekke med tidsfrister. Helt i enden er selve Fristen. Fem års arbeid skal ta slutt. Avhandlinga skal inn.

    Så denne høsten er litt annerledes. Litt mindre rom for store krumspring og desto viktigere med de små tingene. Akkurat i dette øyeblikket nipper jeg til en kopp te (Kraftfull chililakris fra Te- og kaffehuset) og hører på Thomas Dybdahl og Beharie. Jeg har tent stearinlyset på stuebordet, midt i all denne kosen kom jeg på at kanskje det ville være hyggelig å lage ei liste med sånt jeg ser frem til i høst – annet enn alle disse fristene.

    Lista har jeg (delvis) henta fra Flora Wiström.

    Zürich, november 2022.

    Vil høre på
    Det ryktes at Beharie kommer med nytt album i høst. Det lengter jeg veldig etter.

    Vil ha på meg
    Store ullgensere og miniskjørt. Kanskje strikke en ny genser jeg kan bo i? Noe oransje?

    Vil lese
    Åh, alle disse høstlanseringene som lokker! Har ikke så høye leseambisjoner fremover, men gleder meg til å plukke opp noen store historiske romaner når jeg har overskudd. Mytting si Skråpånatta. Lungeflyteprøven til Renberg. Det åttende liv går på teateret i høst. Den vil jeg også lese. Men har mest tro på at jeg får lest noen av de kortere irske bøkene jeg plukket med meg fra Dublin.

    Vil gjøre
    Gå i badstu og bade i havet. Dra på konsert midt i uka. Se UKE-revyen. Dra i svømmebassenget før jobb.

    Vil spise
    Gresskargnocchi! Denne oppskrifta hos DN er så god.

    Vil drikke
    Mange cappuccinoer i kafeen på campus.

    Vil se på
    Akkurat nå ser jeg alle filmene med Ewan McGregor hos Filmoteket. Et veldig godt prosjekt, spør du meg. Men gleder meg til seriehøsten: Jeg sparer de nyeste sesongene av Sex Education og Heartstopper til de virkelig trengs. Ellers gleder jeg meg til å se Makta, om Arbeiderpartiet rundt begynnelsen av 80-tallet, også All the light we cannot see og Lessons in Chemistry. Også kommer den neste sesongen av The Crown og The Wheel of Time denne høsten?

    Hva ser dere frem til i høst?


    , , ,
  • Mikrofilm og minimale truser

    Jeg er i Dublin. Jeg kom hit i går. La fra meg kofferten og hastet videre til biblioteket for å ordne meg reader’s ticket. For et bygg dette er! sa jeg til han som tok bilde av en nokså svett meg, som han klippet ut, limte på et kort og laminerte. Ja, men man vender seg til det, sa han.

    Jeg har ikke helt vendt meg til det enda. De store pillarene, blomstermønsteret i flisene i trappeoppgangen, glassmaleriene man må forbi for å komme inn til lesesalene. Der sitter jeg og leser aviser – gamle utgaver av Irish Sun, som stor sett er de rake motsetningene til omgivelsene rundt meg. Side på side suser forbi i svarthvitt: lettkledde damer, Boyzone-guttenes turbulente liv og tips fra Deirdre om hvordan kan man redde seg inn når man har ligget med søstra til kjæresten. Tenker – hoderystende – at alt dette ble skrevet for ikke mer enn femten år siden. Snubler innimellom over noe av det jeg leter etter, presset inn mellom minimale truser og kalkunen Dustin.

    Ellers er Dublin en hyggelig by å møte høsten i. Innimellom mikrofilmene sitter jeg på kafé og leser Fintan O’Toole om hvordan det moderne Irland ble til. Det er fascinerende – akkurat nå er jeg i 60-tallets Irland, og jeg lurer på hvor mye av datidens Irland som finnes igjen blant folkene jeg ser ute i gatene.

    Kanskje kan jeg bli klokere på det i morgen. Da venter en ny dag med mikrofilm. Når jeg er ferdig, skal jeg feire med en guinness!


    ,