• I vår har jeg hatt et lite prosjekt. Når dagene går med til å lese relativt tunge saker, er det fint å balansere med noe lett, og når man er langt hjemmefra er det fint å søke seg til noe trygt. Så jeg har vendt meg mot barnebøkene og har forsøkt å komme meg gjennom noen av de engelske klassikerne. Noen av de store har jeg jo lest før, de fleste på norsk, slik som Roald Dahl sine bøker, The Secret Garden og Narnia-krønikene. Men det er også så mange jeg ikke har lest, så jeg har oppsøkt barneavdelinga på biblioteket og plukka med meg noen av dem hjem.

    The wind in the willows

    The Wind in the Willows – Kenneth Grahame

    Øverst på lista sto selvsagt The Wind in the Willows. Bare tittelen klinger jo så vakkert.

    Mole beveger seg ut fra hula si og oppdager verden. Nede ved elva møter han vannrotta Rat. De flytter sammen og lever det glade liv med båten på vannet og hyggelige besøk hos venner, som Badger og den noe uregjerlige Mr. Toad. Jeg minnes så vidt at jeg så The Wind in the Willows (eller Det suser i sivet, som den heter på norsk) på barne-tv da jeg var lita. Det som sitter igjen er den ugne stemninga når Mr. Toad sitter i fengsel. Det var et mye koseligere gjensyn.

    The Wind in the Willows kan jo leses på flere vis – som en forherligelse av klassesamfunnet eller som en kritikk på teknologiske nyvinninger i kontrast med den fredfulle naturen – men den er ikke så verst å lese bare som en god historie heller. Den aller fineste scenen synes jeg er den der Muldvarpen kommer tilbake til hula si:

    “He saw clearly how plain and simple – how narrow, even – it all was; but clearly, too, how much it all meant to him, and the special value of some such anchorage in one’s existence. He did not at all want to abandon the new life and its splendid spaces, to turn his back on sun and air and all they offered him and creep home and stay there; the upper world was all too strong, it called to him still, even down there, and he knew he must return to the larger stage. But it was good to think he had this to come back to, this place which was all his own, these things which were so glad to see him again and could always be counted upon for the same simple welcome.”

    Fint å lese når man sitter på en hybel i England og lengter litt hjem.

    Little Women – Louisa May Alcott

    Little Women er amerikansk, skrevet rundt midten av 1800-tallet. Det er en klassiker som dukker opp til stadighet, men som jeg overhodet ikke hadde noe kjennskap til. Den følger om søstrene Meg, Jo, Beth og Amy. De bor sammen med moren, mens faren er bortreist i krigen. Den er akkurat så moralistisk som man kan forvente av ei bok skrevet på den tiden, men samtidig føltes den mer moderne enn jeg hadde trodd den skulle være. Jeg likte denne. Nå venter jeg bare på filmatiseringen som kommer om et halvt års tid. Greta Gerwig står bak, og Meryl Streep og Emma Watson står på rollelista, så den har jeg tro på.

    Watership Down – Richard Adams

    Watership Down – Richard Adams

    Dette er den siste jeg leste: Watership Down (Flukten til Watership). Om Hazel og Fiver, to kaniner som bor i en koloni sammen med flokken sin. En dag får Fiver bange anelser om at de er i fare – og det skal man vanligvis stole på – og de to klarer å overbevise en liten gruppe andre kaniner om at de må legge på flukt. Det er ei fin fortelling med et veldig koselig karaktergalleri, men ærlig talt syntes jeg denne var litt i lengste laget. Jeg ble litt lei. Jeg veit heller ikke helt hva jeg syntes om forsøkene til Adams på å lage et kaninspråk. Da synes jeg heller kaninfablene som går som en føljetong gjennom boka fungerer bedre for å bygge en slags kaninverden.

     

     

    Om jeg hadde mer tid her, skulle jeg også gjerne lest Peter Pan, Winnie-the-Pooh, Brambly Hedge, The Borrowers og Enid Blytons Famous Five. Men det får bli en annen gang. Hvilke engelske barneklassikere er deres favoritter?


  • Rydal Water

    Da jeg var ferdig med å utforske Rydal, hadde jeg to alternative ruter videre. Det går to veier til Grasmere. Den ene langs Rydal Water og Grasmere, de to innsjøene som ligger på rekke innover dalen. Den andre oppe i åssiden. Siden jeg allerede var ved starten av sistnevnte – den ligger rett bak Rydal Mount – ble det så jeg valgte den. Jeg ble belønna med utsikt ned mot vannet helt fra starten av.

    Rydal Water

    Rydal Water

    Stien kalles Coffin Trail fordi kister ble frakta denne veien for å begraves i Grasmere.

    Coffin Road, Rydal

    Coffin Road, Rydal

    Stien var tørr og fin å gå på, til tross for at det hadde regna nesten hele natta, og om det regna mens jeg gikk, merka jeg ikke noe særlig til det fordi det tette løvverket var som et tak over meg. Dette er min aller beste type sti også – trevlete røtter, hardtråkka jord. Det er noe så eventyraktig over det.

    Halvveis på ruta (den er kanskje en time lang), dro jeg fram sitteunderlaget som hadde ligget i sekken siden jeg la det der en gang i januar og tok jeg en sjokoladepause. Her ser dere sekken min også. Jeg kjøpte den før turen i Rondane i fjor sommer, og den har vært en så god følgesvenn på fotturene mine her.

    Grasmere, Lake District

    Jeg kom ned til Grasmere ved Dove Cottage, huset Wordsworth og familien bodde i før de flytta til Rydal Mount. Der ligger det et museum og en veldig fin museumsbutikk. Museet tror jeg ikke var åpent – Dove Cottage var i hvert fall under oppussing – men jeg fant ei lita bok med et utvalg av diktene til Wortsworth som jeg kjøpte med meg. Også gikk jeg inn til sentrum.

    Grasmere, Lake District

    Der ligger tehus i fleng rundt kirka og rundt elva. En bitteliten butikk selger gingerbread, som Grasmere er så kjent for. Som dere ser var jeg ikke den eneste som hadde planer om å prøve. Jeg handla et stykke som jeg la i sekken, også gikk jeg videre til Baldry’s Teahouse, spiste suppe og skrev noen tanker i notatboka mi.

    Grasmere, Lake District

    Grasmere, Lake District

    Neste stopp var Emma’s Deli for kaffe og is. Det er så gøy å prøve forskjellige ulike steder, synes jeg. Og her var jeg ekstra heldig, for så fort jeg hadde fått kaffen på bordet blåste det opp og regnet slo ned over Grasmere. Her satt jeg ei stund, studerte kartet for å se hvor jeg hadde gått og lure på hvor jeg skulle gå videre.

    Sam Read, Grasmere, Lake District

    Jeg liker Grasmere. Over ser dere en av grunnene – Sam Read. Det er en liten, men velfylt bokhandel. Jeg gikk tilbake dagen etterpå og spurte om de hadde noen bøker fra området og fikk en hel mengde gode tips. Jeg endte opp med to bøker – en roman av Sarah Hall og en roman basert på Dorothy Wordsworth.

    Grasmere, Lake District

    I Grasmere ligger også Allan Bank, et sted eid av National Trust, der man visstnok kan se røde ekorn om man er heldige. Dere kan så vidt skimte bygningene bak lammet nedenfor. Men jeg gikk forbi og videre, og hvor jeg gikk skal jeg fortelle senere.

    Grasmere, Lake District


  • St. Mary's Church, Rydal

    Den andre dagen min i Lake District skulle jeg ikke like langt som dagen før. Jeg våkna opp i Rydal og bestemte meg for å utforske det lille stedet før tok jeg tok fatt på neste etappe. Øverst på lista over severdigheter sto Rydal Mount and Gardens, huset Wordsworth bodde i den siste delen av livet sitt og hagen rundt.

    Rydal Hall

    Mens jeg venta på at Rydal Mount skulle åpne, gikk jeg forbi Rydal Hall, et staselig anlegg med røtter helt tilbake til 1400-tallet. Ved fossefallet i hagen står the Grot. Jeg fikk spørsmål på instagram om det var et gammelt kvernhus, men neida – det er et lite hus som ble bygget som et utsiktspunkt, et vindu mot fossen, for over tre hundre år siden. Rike engelskmenn…

    Rydal Hall

    Rydal Hall

    Nedenfor herskapsboligen (som var under oppussing, derfor ingen bilder) ligger den formelle hagen med forseggjorte steinornamenter og -benker og en sprudlende fontene.

    Rydal Hall

    Og derifra kan man se ned på gamle eiketrær og sauer på beite.

    Rydal Mount

    Etter en liten rusletur hadde Rydal Mount åpnet. Her bodde altså William Wordsworth, poeten som skrev så mye fint fra Lake District, fra han var 43 år til han som 80-åring døde etter en forkjølelse han hadde fått da han var ute på tur. Huset er forsøkt bevart omtrent som det var på den tiden, på første halvdel av 1800-tallet.

    Rydal Mount

    Sånn luksus å være tidlig ute! Jeg hadde hele huset for meg selv, kunne gå og suge inn stemningen i hvert rom. Dette var stua, med bibliotek på den ene siden av rommet, lenestoler og peis i midten,

    Rydal Mount

    og denne utsikten ut mot hagen i den andre. Drømmevindu!

    Rydal Mount

    I de øverste etasjene var utsikten vel så fin, med åsene bak rhododendronbuskene. Når jeg forestiller meg det perfekte stedet å sitte og skrive, så kommer det ganske nærme dette. Penn og papir og vinden som rusker i trærne.

    Rydal Mount

    Så, etter et regnskyll, gikk jeg ut i hagen. Når man kommer opp til huset, ser hagen slett ikke så stor ut, men jeg gikk forbi rosebuskene foran huset og kom til dette:

    Rydal Mount

    Stier på kryss og tvers. Mellom trærne opp gjennom skogen. Nedover trappetrinn. Bort til låste treporter og forbi steinskjul. En sti ledet ned til Dora’s Field, enga Wordsworth fylte med påskeliljer som et minne over dattera som døde tidlig. En annen til en benk med utsikt over Rydal Water.

    Rydal Mount

    Rydal Mount

    Rydal Mount

    Jeg møtte på en av gartnerne ved den lille grønnsakshagen.
    – How are you, sa hun.
    – This is fantastic, sa jeg. Alle de skjulte stedene, alle kriker og kroker.
    – Akkurat slik en hage skal være, sa hun og smilte.

    Se de andre innleggene fra Lake District:
    Tre dager i Lake District: Fra Windermere til Rydal

     


  • Croxteth Park

    Så var søndagen her igjen. Sankthansaften attpåtil. Jeg håper dere sitter ved et bål nå og at tida forsvinner i sommernatta. Sommeren kom hit til slutt også. Først forsiktig – solstråler, men isvind. Så på ordentlig. I går var jeg på stranda, dro av meg skoene og vassa ut i havet. Lot bølgene slå oppover beina, ovenfor bretten på buksa, satt i den varme sanden og spytta morellsteiner etterpå. I dag har jeg ligget i den bortgjemte delen av hagen ved katedralen og lest mens humlene har surra i buskene. På vei hjem gikk jeg innom et bakeri og kjøpte et stykke sitronkake. Jeg spiste det mens jeg så Fire bryllup og en gravferd. Søndagsliv i juni.

    Denne uka starta jo seint, og resten har gått så fort. Jeg har helt glemt å notere ned de fine øyeblikkene (igjen), men de er jo likevel der. Jeg har jobba hjemmefra, tatt pause midt på dagen for å ligge på ryggen i bassenget og høre på svømmehallydene, de mørke tonene som høres ut som om de kommer så langt bortefra. Jeg har tatt bussen en halvtime for å besøke en ny park. Det var en walled garden der, til min store fornøyelse. Det var bare meg og gartnerne innenfor murene, og jeg kunne være mitt nysgjerrige jeg. Da jeg spurte hva en av blomstene het (en fyldig, burgunderlilla valmue), ga de meg tre store frøkapsler som jeg la i veska og tok med hjem. En bedre suvenir kan jeg ikke tenke meg.

    I morgen begynner den aller siste uka mi i Liverpool. Jeg blir rastløs av å tenke på det. Vil fylle tida. Så mange mennesker og steder å si ha det til. Så mange siste ganger. Men jeg prøver å la rastløsheten slippe og bare nyte den siste tida med uforståelig scouse, rosehager og engelsk sommer.

    Håper dere har ei herlig uke!


  • Orret's Head

    Nå skal jeg fortelle om tre fantastiske dager i Lake District!

    Jeg tok toget opp til Windermere fra Liverpool. Det tok to og en halv time med et togbytte i Preston så var jeg fremme. Jeg hadde bestilt overnatting på to forskjellige steder i forkant, men hadde ingen klar formening om hvordan jeg skulle komme meg mellom, bortsett fra at det skulle skje til fots. Så det første jeg gjorde da jeg kom frem, var å gå innom turistinformasjonen, kjøpe et kart og få litt hjelp til å peile ut ei rute. Første dag skulle jeg gå fra Windermere til Rydal, andre dag fra Rydal til Grasmere, også  skulle jeg bruke den siste dagen til å komme meg tilbake til start.

    Den første etappen var en tur på omtrent 15 kilometer, minus en hel del avstikkere, og gikk langs østsiden av Windermere, først til Orrest Head, deretter til Troutbeck, så til den lille byen Ambleside, før den siste lille biten tok meg til Rydal.

    Orret's Head, Windermere

    Orrest Head er et utsiktspunkt som ligger rett over byen Windermere. Alfred Wainwright, skribenten som er kjent for å ha skrevet den mest berømte guiden til fjellene i Lake District, har skrevet om den første gangen han kom opp på Orrets Head som øyeblikket han forelska seg i fjellene der: «It was a moment of magic, a revelation so unexpected that I stood transfixed, unable to believe my eyes.»

    Windermere

    Jeg ble kanskje ikke like overvelda som Wainwright, men det er et flott syn – innsjøen Windermere som slynger seg bortover landskapet, skogen og de grønne engene, innramma av fjellene langs horisonten. Og de var mye høyere og villere enn jeg hadde forestilt meg. Det er ikke så vanskelig å forstå at man kan bli slått av en slags ærefrykt når man kommer fra det flate, sørlige England og dette åpenbarer seg foran en.

    Crosses Farm

    Veien videre tok meg forbi Crosses Farm, før jeg skar over sauebeiter og kom ned dalen for å krysse elva.

    Det er så mange forskjellige sauer. Disse er de morsomste jeg så. Brunflekkete med lugg og horn.

    Disse var nok litt irriterte over at jeg kom og forstyrra dem i ettermiddagshvilen i skyggen av et stort tre.

    Revebjeller i Troutbeck, Lake District

    Jeg sleit litt med å finne veien over Troutbeck, men kom meg til slutt over og opp til Town End. Der oppe ligger et hus som er ivaretatt av National Trust. Med mørke skyer over himmelen og en kropp som skrek etter lunsj (jeg var så ivrig etter å komme meg avgårde i Windermere at jeg helt glemte planen min om å spise der før jeg gikk), tok jeg meg ikke tid til å stikke innom, men jeg skulle gjerne ha gjort det.

    Troutbeck, Lake District

    I stedet stoppa jeg noen lokale og spurte hvor jeg kunne komme inn på stien videre til Ambleside. «Rett ovenfor her,» sa de.

    Windermere, Lake District

    På veien satte regnet inn. Ei ordentlig sommerskur. Jeg satte på regntrekket, dro opp hetta. Like borti veien møtte jeg på noen tyskere som sto under et tre og venta på at regnet skulle gi seg, og etter en prat om småbyer i Lake District og tyske bakerier, var det bare dråper igjen.

    Windermere, Lake District

    Windermere, Lake District

    Windermere, Lake District

    Og i det jeg fikk det første glimtet av Ambleside sprakk skyene opp.

    Ambleside, Lake District

    Ambleside, Lake District

    Ambleside, den lille byen som ligger i toppen av Windermere. Jeg gikk inn på det første og beste tehuset, Mr H. Tearoom, bestilte suppe og et stort glass vann. Det fine med disse småbyene i de engelske nasjonalparkene er hvor avslappa alt er. Rom for muddy boots og store tursekker. Fremmede som hilser «Enjoy your soup!» når de går ut døra.

    Bridge House, Ambleside

    På vei ut av byen gikk jeg forbi Bridge House, et minne fra ei tid da bekken var omgitt av eplehager i stedet for turister.

    Ambleside – Rydal

    Så var det bare et lite stykke igjen fra Ambleside til Rydal, men kanskje det stykket jeg likte best den dagen, for fjellene lå nærmere og enorme, gamle trær sto og kasta skygge over veien.

    Rydal

    Ambleside – Rydal

    Rydal, Lake District

    Så kom jeg frem til Rydal. Et bittelite sted, bortgjemt mellom trærne, med vertshus og skjulte perler.

    Glen Rothay, Rydal

    Det var ikke vanskelig å finne frem dit jeg skulle bo på for natta – Glen Rothay, et koselig vertshus fra 1600-tallet – med en pub kalt Badger Pub, oppkalt etter grevlingene i nærheten. Jeg spiste pai i et rom med mørke trevegger mens regnet var i gang igjen utenfor, og fikk et glass gin til. Så godt å komme inn til et varmt måltid på et varmt sted etter en lang dag på ukjente stier! Jeg krøp til sengs og sovna før jeg fikk lest så mye som ei side i boka jeg hadde med.