Jeg står opp tidlig på en søndag. Setter brøddeig, skummer stortingsmeldinger. Nå er det heldigvis bare ei lita uke igjen til jeg er ferdig med høstens oppgavemaraton og kan sette av tid til andre ting uten å tenke på alle ordene som burde være skrevet. Jeg håper bare noe av høstlyset er igjen da. Det er så fint, men forsvinner så altfor fort.
Med mamma på tur opp Molden og til Brennesteinane. Utsikten fra hagen til besta. Og høstens første nysnø over Sognefjellet.
I det siste har jeg hatt behov for å koble ut, trekke pusten for å klare å holde hodet oppe når det blir litt for mye og jeg ikke helt føler jeg strekker til. Det er liksom ikke nok å ha helger og store ting å se fram til når hverdagene er litt ekstra tunge, så da prøver jeg å finne noe å glede meg til gjennom hele dagen. På morgenen. Til lunsj. Etter skolen. Og jeg tenkte jeg kunne dele noe av det med dere.
Podcast.
«Velkommen etter,» sier jeg noen ganger til meg selv. Som når jeg ikke oppdager podcaster før i 2015. Men nå har jeg gjort det: Oppdaga hvor fint det er å kunne hoppe inn i en samtale om et tema jeg liker, enten det er på vei til skolen, eller til butikken eller hvor som helst der jeg ikke trenger å bekymre meg for å bli forstyrra midt i det mest interessante.
Favoritten hittil er BokPod, der forfattere snakker om både skriveprosessen og hva de skriver. Hittil har jeg hørt Lars Saabye Christensen snakke om hvordan han er avhengig av rutiner og faste rammer, Frode Grytten om det å være sjenert og Erlend Loe om hvordan han egentlig tenkte han ikke hadde noen særlig interessante erfaringer å skrive om, men likevel fant en god del historier. Liker denne altså; den er så varm og så fin og inspirerende på flere måter.
Tv-serier.
Jeg spiser serier til middag. Jeg ser i hvert fall serier til middag. Det er så kjedelig å spise middag alene, så akkurat nå deler jeg helst middagen min med gjengen i Homeland. Spennende! Og jeg er så utrolig hekta at nå tør jeg nesten ikke se noe mer fordi jeg gruer meg til det er slutt.
Dessuten irriterer det meg når Netflix sluker time etter time av livet mitt. Derfor har jeg gjenoppdaget det å se serier på tv. Nå gleder jeg meg til en ny episode av Broen hver mandag. Det er noe sjarmerende med å måtte vente ei stund på neste episode, å ha et slags mandagsrituale i starten av uka. Helt uten å døse bort i en endeløs strøm av episoder.
De har forresten ganske mye til felles, de to seriene – fascinerende karakterer, uventa plotvendinger og følelsen av at man egentlig aldri helt vet hvordan alt henger sammen før slutten.
Bøker.
Nå skal jeg snart ta morgenstundene mine tilbake. Bare jeg kommer meg opp, så synes jeg morgenstundene er så fine. Det er den beste tiden å være alene på, uten å føle seg ensom. Å forsvinne inn i andre verdener, mens man venter på at sin egen skal våkne ordentlig.
Og jeg har så mye jeg vil lese i høst. Aller helst vil jeg lese den nye boka til Lars Saabye Christensen, Magnet. Saabye Christensen som skriver om en fotograf – det må jo være noe! Og jeg vil lese kort, jeg vil lese langt. Alt jeg ikke har lest av Frode Grytten. Naiv.Super. Johan Harstad. Svøm med dem som drukner av Lars Mytting.
Det er allerede oktober. Når jeg kjenner etter, føles det som om det enda er september. Som om hele høsten enda ligger foran meg. Men jeg begynner å innse at den løper av gårde, dag for dag. Jeg er vel ikke den første som skulle ønske jeg kunne holde fast på tiden: ta et minutt her, et øyeblikk der og fylle dem med det jeg vil.
I helga stjal jeg til meg noen dager jeg enda ikke helt veit om jeg hadde. Jeg ble med mamma og lillesøstra mi på høstferie til Sogn. Til besta. Til fjell, til frukttrær og tyttebærlyng. Og jeg veit ikke hva jeg må ta tid fra neste gang for å ta igjen de dagene jeg egentlig burde sittet på lesesalen, men jeg kan ikke tro annet enn at det var verdt det.
