• Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har oppdaget novellene før. Jo visst leste vi noen på skolen, og jo visst skrev vi jo faktisk noen selv også, men jeg tror jeg må ha gått glipp av de virkelige gode. De som fanger øyeblikk og enda litt mer. De som forteller en god historie på bare noen få sider.

    Rom ved havet, rom i byen – Frode Grytten

    Jeg ga meg i kast med enda ei av novellesamlingene til Frode Grytten for noen uker siden, for etter at jeg leste Bikubesong og Popsongar i sommer vil jeg bare ha mer. Rom ved havet, rom i byen baserer seg på malerier av Edward Hopper og beveger seg fra havet og inn i byen og handler først og fremst om kjærlighet, på godt og vondt. Jeg liker sånne konsept. Gjør det liksom passe konkret for sånne som meg.

    Stedsans – Lars Saabye Christensen

    «Jeg skulle aldri…» starter alle novellene i denne samlinga, og det er visst mye det går an å angre på. Aller best liker jeg den siste, om han som sykler fra Amsterdam til Paris for å kunne svare j’ai fait de la bicyclette d’Amsterdam à Paris for å imponere jentene i franskklassen når læreren spør hva han gjort i ferien. Kanskje aller mest fordi resten av novellene hovedsaklig handler om middelaldrende menn, og de har jeg litt vanskeligere for å identifisere meg med.

    Og så tilbake til romanene, for jeg leser noen av dem fremdeles òg:

    Den fjerde nattevakt – Johan Falkberget

    «Der kom Johan Falkberget fra,» bruker alltid bestefar å si når vi kjører gjennom Røros på vei til Østerdalen. Helt sida i fjor høst da jeg (på nytt) oppdaga hvor fin bergstaden er, har jeg hatt så lyst til å lese Falkberget, så da gjorde jeg det nå. Den fjerde nattevakt handler om en prest som kommer til Røros med prestefruen og som blir forelska (i ei som selvsagt ikke er kona hans). Det er litt merkelig å lese bøker som det begynner å bli en god stund siden ble skrevet. Noen ganger skjønner jeg ikke helt hva som er ironi og hva som er alvor. Men da er det jo fint at man kan lese bøker litt som man selv vil.

    Flytande bjørn – Frode Grytten

    Enda mer Grytten – denne gang en slags krimroman. Flytande bjørn er lagt til Odda, der en gutt blir funnet død i fjorden og blikket rettes mot beboere på asylmottaket. Hovedpersonen er den lokale journalisten i Bergens Tidende som forsøker å nøste opp i hva som skjer, men kanskje aller mest nøster han opp i stedet han kommer fra.

    Naiv. Super. – Erlend Loe

    Naiv. Super. er jo også en av de bøkene man må lese en gang, men jeg tror ikke det er helt urelevant når man leser den. Jeg plukket den med meg fra biblioteket en av de håpløse ukene der jeg satt og stirret tomt inn i word-dokumenter og hadde mest lyst til å gi opp studiet uten helt å ha noen idé om hva jeg skulle gjøre i stedet. Da var det ganske greit å kunne lese om noen som hadde det litt på samme måte og få en påminnelse om hvor bra helt enkle ting kan være. (Etter å ha lest denne begynte jeg å strikke. Men jeg studerer fremdeles med liv og lyst. Stort sett i hvert fall. Veit ikke helt hvilke konklusjoner jeg skal trekke fra det.)


  • I det siste har jeg hatt behov for å koble ut, trekke pusten for å klare å holde hodet oppe når det blir litt for mye og jeg ikke helt føler jeg strekker til. Det er liksom ikke nok å ha helger og store ting å se fram til når hverdagene er litt ekstra tunge, så da prøver jeg å finne noe å glede meg til gjennom hele dagen. På morgenen. Til lunsj. Etter skolen. Og jeg tenkte jeg kunne dele noe av det med dere.

    Podcast.
    «Velkommen etter,» sier jeg noen ganger til meg selv. Som når jeg ikke oppdager podcaster før i 2015. Men nå har jeg gjort det: Oppdaga hvor fint det er å kunne hoppe inn i en samtale om et tema jeg liker, enten det er på vei til skolen, eller til butikken eller hvor som helst der jeg ikke trenger å bekymre meg for å bli forstyrra midt i det mest interessante.

    Favoritten hittil er BokPod, der forfattere snakker om både skriveprosessen og hva de skriver. Hittil har jeg hørt Lars Saabye Christensen snakke om hvordan han er avhengig av rutiner og faste rammer, Frode Grytten om det å være sjenert og Erlend Loe om hvordan han egentlig tenkte han ikke hadde noen særlig interessante erfaringer å skrive om, men likevel fant en god del historier. Liker denne altså; den er så varm og så fin og inspirerende på flere måter.

    Tv-serier.
    Jeg spiser serier til middag. Jeg ser i hvert fall serier til middag. Det er så kjedelig å spise middag alene, så akkurat nå deler jeg helst middagen min med gjengen i Homeland. Spennende! Og jeg er så utrolig hekta at nå tør jeg nesten ikke se noe mer fordi jeg gruer meg til det er slutt.

    Dessuten irriterer det meg når Netflix sluker time etter time av livet mitt. Derfor har jeg gjenoppdaget det å se serier på tv. Nå gleder jeg meg til en ny episode av Broen hver mandag. Det er noe sjarmerende med å måtte vente ei stund på neste episode, å ha et slags mandagsrituale i starten av uka. Helt uten å døse bort i en endeløs strøm av episoder.

    De har forresten ganske mye til felles, de to seriene – fascinerende karakterer, uventa plotvendinger og følelsen av at man egentlig aldri helt vet hvordan alt henger sammen før slutten.

    Bøker.
    Nå skal jeg snart ta morgenstundene mine tilbake. Bare jeg kommer meg opp, så synes jeg morgenstundene er så fine. Det er den beste tiden å være alene på, uten å føle seg ensom. Å forsvinne inn i andre verdener, mens man venter på at sin egen skal våkne ordentlig.

    Og jeg har så mye jeg vil lese i høst. Aller helst vil jeg lese den nye boka til Lars Saabye Christensen, Magnet. Saabye Christensen som skriver om en fotograf – det må jo være noe! Og jeg vil lese kort, jeg vil lese langt. Alt jeg ikke har lest av Frode Grytten. Naiv.Super. Johan Harstad. Svøm med dem som drukner av Lars Mytting.


  • Norwegian Wood & Den fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår – Haruki Murakami

    Jeg hadde aldri lest noe av Murakami heller før, så jeg tenkte det var på tide, og det angrer jeg absolutt ikke på. I starten syntes jeg måten han skriver på var ganske tørr. Det er noe med hvordan personene ordlegger seg som tok litt tid for meg å bli vant til. Men når man først kommer ordentlig inn i universet hans, så synes jeg det er veldig, veldig bra, selv om det også til tider kan være nokså ubehagelig. Det er så mye som er så lett å kjenne seg igjen i: hvordan man tenker om seg selv og om forholdet til andre mennesker, hvordan det er så vanskelig å forstå noen når man bare ser dem fra utsiden, hvordan livet kan være så tilfeldig og noen ganger veldig urettferdig.

    Les! Først og fremst Norwegian Wood, men Den fargeløse Tsukuru Tazaki var også super, selv om jeg gjerne skulle ønske den var litt fyldigere.

     

    Analfabeten som kunne regne – Jonas Jonasson

    Om ei jente fra slummen i Sør-Afrika som er fantastisk til å regne og som plutselig roter seg bort i atombomber og svensker. Mens Muramaki sine tilfeldigheter er mer på den realistiske siden, er tilfeldighetene i Jonasson sine bøker helt på den andre siden. Den er veldig lik Hundreåringen – også denne ganske morsom, men jeg må innrømme at jeg ble litt lei etterhvert. Det blir liksom litt for søkt etter min mening. Der Hundreåringen klarte å knytte historien i boka opp til historiske hendelser, henger liksom Analfabeten litt i løse lufta.

     

    Evig søndag – Linnéa Myhre

    Denne boka har jeg måtte tygge litt på. For å være ærlig, vet jeg fremdeles ikke helt om jeg likte den eller ikke, men jeg synes uansett den var fin å lese. Og veldig tøff og modig, for det er så tydelig hvor hardt det har vært å være Linnéa. Den er ganske sterk som en beskrivelse av hvordan det er å ikke ha det helt bra med seg selv. Samtidig følte jeg at det var noen puslespillbiter som manglet – jeg hang liksom ikke helt med bestandig.

    Hva leser dere? Setter masse pris på tips, sånn at lesesommeren min kan vare enda lenger. Det er så godt å dukke ned i ei bok med ordentlige, trykte bokstaver på papir når man stort sett sitter og glor på en dataskjerm hele dagen.


  • Jeg har blitt en gjenganger på Deichmanske. Jeg leser den siste siden i en bok, klapper den sammen så den gir fra seg et sukk, lar den synke inn. Og så rusler jeg meg en tur på biblioteket etter jobb for å finne meg ei ny.

    Doppler – Erlend Loe

    Egentlig leita jeg etter Naiv. Super. Slik jeg har skjønt det, så er den noe alle burde lese, men så fant jeg ikke den, og da ble det Doppler i stedet. Doppler handler om en mann som er lei av folk og av å skulle være flink hele tiden, så han flytter ut i skogen. Slik kan vel de fleste føle det innimellom, uten nødvendigvis å ty til like drastiske virkemidler. Boka er i hvert fall passe absurd, for det blir det når hovedpersonens beste venn blir en elg og målet i livet er å lage en totempæl.

     

    Bikubesong – Frode Grytten

    Jo mer jeg leser, jo mer forelsker jeg meg i Frode Grytten sine ord, og Bikubesong er definitivt den boka han har skrevet som jeg er mest forelska i akkurat nå. Den har 25 korte fortellinger som alle handler om noen i Murboligen i Odda. Noen historier er ganske vanlige, mens andre tar litt av, men alle er de så velskrevne at jeg måtte stoppe opp og lese enkelte partier flere ganger, bare for å se på hvordan ordene var satt sammen.

    Og alle historiene er så fint sammenvevd. Jeg liker det, hvordan de liksom hinter videre.

     

    Popsongar – Frode Grytten

    Popsongar leste jeg rett etter Bikubesong, fordi jeg ikke kunne få nok. Kanskje ble det litt mye på engang, for den satte liksom ikke like mye spor som Bikubesong. Men fin er den, den òg. 24 timar, 24 stader, 24 songar, 24 historier står det på omslaget av novellesamlinga. Aller, aller best likte jeg den første. Bare les:


  • Brenn huset ned – Frode Grytten
    Brenn huset ned handler om The Clash. Som gammel The Clash-fan (hør London Calling og bli frelst dere òg) og ny Grytten-fan, så måtte jeg lese denne. Grytten skriver med slik fantastisk driv. Boka er virkelig verdt å lese bare for de gode skildringene. Så gir det noe ekstra også når man har musikken til Strummer og gjengen summende i bakhodet.

    Eleanor & Park – Rainbow Rowell
    Dette var ei bok jeg plukka opp på biblioteket en dag like før sommerferien begynte og jeg ville ha noe enkelt å lese. Hm, tenkte jeg etterpå, likte jeg egentlig denne? For den er skikkelig typisk tenåringskjærlighetsroman, og noen ganger kan det være litt fint, mens innimellom blir det altfor mye kliss. Stort sett var Eleanor & Park ganske fin, men noen deler ga meg mest lyst til å legge bort boka og håpe på at det ville være litt mindre slikt når jeg plukka den opp igjen: “I don’t like you, Park,» she said, sounding for a second like she actually meant it. «I…» – her voice nearly disappeared – «think I live for you.»

    Men noen deler var veldig fine og ekte, så hvis du liker slikt, så trenger ikke denne være så dum sommerlesning!

    Ellers så gleder jeg meg til å lese masse, masse i sommer. Av alt mulig. Men gjerne noe relativt lettlest, også vil eg lese meir nynorsk, for det gjer eg alt for sjeldan. Noen som har tips til meg?