• I morges leste jeg årets siste boksider mens jeg enda lå under dyna. 34 bøker har jeg lest fra perm til perm dette året, noe som må være en liten rekord siden den gangen jeg nærmest bodde på biblioteket og pløyde meg gjennom Frøken Detektiv og Bobsey-barna. Det er slett ikke verst i et år jeg sikkert har lest tilsvarende mengde faglitteratur. Det er så viktig å ta seg tid til å dukke ordentlig ned i ei bok i blant, synes jeg, særlig når livet for øvrig er mye stress og mas. En liten halvtime før sengetid gjør underverker.

    Noen bøker har jeg nesten glemt at jeg leste. Andre kommer jeg til å huske lenge. Og nå er det tid for min lille kåring igjen, av de bøkene jeg leste i 2017 som blir med meg videre på et eller annet vis eller som jeg bare likte ekstra, ekstra godt.

    Agnes Ravatn

    Årets forfatter

    Agnes Ravatn

    Om det er én forfatter som skal få hedersprisen i år, må det være Agnes Ravatn. Jeg har kosa meg så mye med bøkene hennes, ledd høyt og blitt inspirert til å se hverdagen med et nytt blikk. Aller best liker jeg sakprosaen hennes: Operasjon Sjølvdisiplin, som ga meg så mange aha-opplevelser og gode argumenter for å spise det samme til frokost hver dag, og Verda er ein skandale, om å flytte tilbake til bygda fra byen. Små perler om et litt mindre hektisk liv – så passende for 2017.

    Les mer her.

     

    Odinsbarn

    Årets mest spennende

    Odinsbarn – Siri Pettersen 

    Jeg savnet sånn å lese fantasy i vår. Savnet store, eventyrlige fortellinger. Det førte til at jeg plukket med meg Odinsbarn fra biblioteket, som jeg pløyde meg gjennom noen dager jeg lå hjemme med feber. Odinsbarn handler om Hirka. Hun er haleløs og ute av stand til å komme i kontakt med magien, evna, og når vi entrer historien, er hun i ferd med å bli avslørt som den hun er – som ei som ikke hører til i verdenen hun lever i.

    Les mer her.

     

    Berlinhistorier

    Årets mest interessante

    Berlinhistorier. Kald krig i den delte byen – Astrid Sverresdotter Dypvik

    Kanskje er det et aldringstegn når jeg plukker opp stadig flere historiebøker, men i tilfelle er det et jeg lever godt med. Særlig når det er bøker som denne. Berlinhistorier tok meg med tilbake til Berlin under den kalde krigen og fortellinger jeg var overraskende lite kjent med fra før av. Om spionasje og flukt forbi muren, om ungdomsopprør og terrorisme – men alle med menneskene i sentrum. Folk som står opp og spiser frokost om morgenen og lever livene sine.

    Les mer her.

     En moderne familie

    Årets tankevekker

    En moderne familie – Helga Flatland (boka er sponsa av Aschehoug)

    2016 var året for Helga Flatland. I 2017 har jeg i grunn fortsatt, har lest både Vingebelastning og En moderne familie. Sistnevnte gleda jeg meg over fra begynnelse til slutt. Historien om hvordan foreldrene starter pensjonisttilværelsen med å gå fra hverandre og om hvordan de voksne barna står igjen og ikke helt veit hvordan de skal forholde seg til dette nye er både aktuell og skrevet på et mesterlig vis. Så fint om familierelasjoner.

    Les mer her.

     

    Begynnelser

    Årets sterkeste

    Begynnelser – Carl Frode Tiller (boka er sponsa av Aschehoug)

    Den søndags formiddagen jeg leste ferdig Begynnelser av Carl Frode Tiller grein jeg og grein jeg og følte meg helt tom innvendig da den var slutt. Det er den første boka jeg har lest av Tiller, og i forkant var det jeg hadde hørt om forfatterskapet hans hvor mørkt det er. Jeg veit ikke om jeg vil kalle Begynnelser mørk, selv om tematikken i stor grad er det. For meg var det mest sårt og trist om både mennesker og naturen. Og den står igjen som den aller beste boka jeg leste i 2017.

    Les mer her.

     

    Hva leste dere i 2017?

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagre


  • Boka er sponsa av Aschehoug

    Begynnelser, Carl Frode Tiller

    Begynnelser av Carl Frode Tiller

    No døyr eg faktisk, tenkte eg, det er dette som er å døy. 

    Begynnelser starter på sykehuset. Miljøbyråkraten Terje har tatt sitt eget liv, og nå ligger han på sykehuset omgitt av de nærmeste. Slik både begynner og slutter historien – og derifra tar Tiller oss med gjennom livet til Terje, øyeblikk for øyeblikk: tre dagar tidlegare, dagen før det igjen, 14 år før det igjen. Helt tilbake til barndommen.

    Det er to ting jeg liker særlig godt med Begynnelser. Det første er naturskildringene og hvordan de blir knyttet til refleksjoner om menneskene, slik som fortellingen om sommerfugllarvene som lever i symbiose med maurene, og Terje som kommenterer: «Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vi er borte frå kloden.» Det hele kommer ekstra nært når det ikke handler om utrydningstruede arter i regnskoger langt borte. I et av glimtene tilbake i tid tar Terje med seg dattera si til Gaula og forteller om den utrydningstrua elvesandjegeren som lever på elvebredden der:

    Begynnelser - Carl Frode Tiller

    Det andre jeg liker så godt er tidsperspektivet. Kronologien i boka føles både virkningsfullt og selvsagt, aller mest fordi det er så mye som ligger mellom linjene. Terje som tredve er dessuten så ulik Terje som femten, men samtidig er det bestandig så tydelig at det er den samme personen. Det er et lite kunststykke.

    Alltid når noen snakker om Carl Frode Tiller blir det nevnt hvor mørke bøkene hans er. Jeg ble overraska over hvor lite mørk jeg syntes Begynnelser var. Det tunge henger der som ei slags tåke hele veien. Likevel syntes jeg det var mest fint og sårt om både mennesker og naturen. I hvert fall helt til den søndags formiddagen da jeg leste det siste stykket til frokosten, og grein og grein i takt med at Terje ble stadig yngre, helt til jeg kom til de blanke sidene på slutten og kunne lukke boka. Det er ingenting som er tristere enn å lese om unger som ikke har det greit, synes jeg. Særlig når det blir skrevet så troverdig.

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre


  • Boka er sponsa av Aschehoug

    Det er så mye å glede seg til og over i bokverdenen høsten 2017. Ei av de bøkene jeg har gleda meg mest til å lese i høst, er denne: Blå. Jeg har aldri fått summa meg til å lese Bienes historie, men noe må det jo være med Maja Lunde, har jeg jo tenkt. Og jeg kan bekrefte at jeg gleda meg over denne boka også.

    Blå

    Blå av Maja Lunde

    Blå følger vi to historier. I 2017 seiler 70-årige Signe avgårde på seilbåten Blå over havet. Den gamle kjæresten hennes utvinner isbiter fra isbreen de vokste opp ved. Nå har hun stjålet dem og er på vei for å konfrontere han. Også er det David som er klimaflyktning i 2041 og bor i en leir i Frankrike med dattera Lou, der de hver dag tropper opp hos Røde Kors for å høre om det er noe nytt om den andre halvdelen av familien som de mistet i flukten. Historiene møtes når David og Lou kommer over en seilbåt langt inne i det tørre landet.

    Jeg koste meg med Blå, selv om den også føles nokså ukomfortabel innimellom. Den har et slags ulmende driv i måten den blir fortalt på, bit for bit. Noen ganger føles riktignok universet hennes litt trangt, særlig for handlinga som ligger i framtida. Jeg synes det til tider er vanskelig å forstå hvor David og Lou kommer fra, hva historien deres er. Det blir heller aldri sagt rett ut hva som har skjedd med verdenen vår, hvorfor så mange mennesker er på flukt, selv om det blir gitt en del hint. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg litt mer kontekst, mer å jobbe med.

    Men i Signes historie, synes jeg Lunde skinner – i skildringene av hjemstedet ved fjorden, seilasen over havet, glimtene tilbake til fortida som aktivist. Selv om konfliktene som i stor grad definerer livet hennes slik vi får fortalt det kan fremstå som vel karikerte, så synes jeg det gir mening i konteksten historien blir fortalt. Jeg liker det når Lunde trekker tråder fra miljøaktivismen på 70-tallet, til aktivisme i nåtida og videre til scenarioer i framtida der det har gått veldig galt. Og selv om handlingen ikke gjør noen dramatiske kast og sjeldent byr på de store overraskelsene – så byr kanskje omverdenen på dramatikk nok i seg selv.

    Blå

    Blå har noen mangler. Det er steder der den gjerne kunne ha skreket litt mer, noen partier kunne gjerne vært kortere, andre mer utbroderte. Samtidig er det virkelig ei historie som sier noe viktig både om naturen vår og om mennesker.

    Også er det kanskje høstens fineste omslag med den dypblå fargen og mennesket som er så prisgitt vannet? Det synes i hvert fall jeg.


  • Agnes Ravatn

    Jeg leser meg gjennom bøkene til Agnes Ravatn. Først ute, i sommer, var Fugletribunalet. I høst starta jeg med Veke 53, som jeg syntes var helt ok, men ikke så mye mer. Så plukka jeg med meg disse to søte fra biblioteket.

    Operasjon sjølvdisiplin av Agnes Ravatn

    Denne leste jeg på én kveld. Det var selvsagt en kveld jeg egentlig skulle gjort noe helt annet, men så er det jo ingenting som er bedre enn å lese ei bok om hvordan man skal få gjort ting i stedet for faktisk å gjøre det. Det er noe alle veit. Operasjon sjølvdisiplin er en sånn fin blanding av nyttig informasjon om hvordan hjernen fungerer og praktiske tips til hvordan man kan få bedre sjøldisiplin. Visste dere for eksempel at hjernen glemmer oppgaver som er fullførte? Eller at man har en kvote med energi for viljestyrke som tømmes jo mer man funderer over ulike valg?

    Etter å ha lest denne boka, tenker jeg at jeg har enda et godt argument for å spise peanøttsmør på brødskiva til frokost hver dag – tenk så mye energi jeg sparer ved å ikke vurdere alternativene.

    Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå av Agnes Ravatn

    Passende nok har jeg hatt Stillstand liggende i sekken, lest en snutt i de minuttene med stillstand når jeg har venta på bussen på vei hjem fra jobb. Det burde i grunn være en slags leveregel – alltid ha med ei fin lita essaysamling eller et knippe noveller til dødtida jeg ellers fyller ved å ta opp telefonen og trimme tommeltotten. Stillstand er ei samlinger av essay som opprinnelig ble skrevet for Dag og Tid. Ravatn oppsøker steder det ikke skjer så mye: Hun drar i kloster, på kino, på kafé i Ålesund, holder 17. mai-tale. Så herlig ironisk om hverdagslige situasjoner.

    LagreLagre


  • Bokfredag! Kanskje det får bli ei greie. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for hva som er den beste bokdagen, om det er søndag eller fredag eller hva det er, men her kommer tips på ei bok jeg snubla over på Goodreads og bare måtte lese fordi sauer + England, det måtte jeg jo like.

    The Shepherd's Life

    The Shepherd’s Life av James Rebanks

    I The Shepherd’s Life eller Sauebondens liv, som den heter i den norske oversettelsen, forteller James Rebanks om livet som sauebonde i Lake District i England. Boka starter om sommeren, med sauene som blir hentet ned fra fjellet for å bli klippet, og tar oss videre med gjennom årstidene – utstillingene og markedene om høsten, kampen mot snøen og vinden om vinteren, lamminga om våren. Og mellom årstidene som glir over i hverandre, vever han inn historier om familien sin, sitt eget liv og betraktninger rundt kulturen på den engelske landsbygda.

    «The farms and the flocks endure, bigger than the life of a single person. We are born, live our working lives and die, passing like the oak leaves that blow across our land in the winter. We are each a tiny part of something enduring, something that feels solid, real and true. Our farming way of life has roots deeper than five thousand years into the soil of this landscape.»

    Rebanks begynner med å fortelle om møtet sitt med fortellingene om Lake District. Han gikk på skolen og fikk møte et Lake District i bøkene han overhodet ikke kjente seg igjen i. Landskapet ble romantisert og hyllet, uten at de som bodde der, som var med på å forme landskapet og ivareta kulturen, hadde noen plass. Folk som han selv var utelatt. Motsetningene mellom bøkene og bondelivet blir ekstra tydelig når Rebanks dropper ut av skolen som 16-åring for å jobbe på gården, og denne motsetningen, skillet mellom den boklærde, intellektuelle og en slags ubelest bonde med arbeidsnever, er kanskje noe av det som går igjen i boka som jeg synes er det mest spennende. Mye fordi jeg mener det er en motsetning som i liten grad finnes og som i hvert fall ikke trenger være der, noe også Rebanks understreker når han etter hvert får øynene opp for at det går an å fortelle andre historier enn den romantiserte versjonen.

    Jeg elsker jo det pastorale – britisk landsbyidyll; hyrder som ligger henslengt på ei eng og ser sauene beite; grønt, bølgende landskap. Det gir ro i sjela, går an å drømme seg bort i. Men samtidig er det så viktig at den andre siden av historien også er der: Alt arbeidet som ligger bak gjennom generasjoner etter generasjoner, alle utfordringene og kampene. Det er også realiteten. Det er også en del av fortellingen. Rebanks skriver blant annet scener der han trosser seg gjennom vinterkulda for å hente hjem sauer som ikke har klart seg, om den nøye prosessen med å avle frem premiesauer, om hvordan han og faren krangler om arbeidet og drifta av gården. Særlig i dag, når det blir færre og færre som lever livene sine i mindre samfunn og færre og færre som lever så nært på naturen, så tror jeg det er viktig å stoppe opp litt og høre etter på de stemmene som vil si noe for at avstanden ikke skal bli for stor mellom folk som lever ulike liv.

    Dessuten handler den jo om sauer, og det er alltid et pluss.

    LagreLagre

    LagreLagre