• Det herjer en skikkelig snøstorm ute. Vinden har blåst snøen av greinene på granene oppi åsen bak gården, og nå klamrer den seg inntil stammene i stedet: Skogen er full av lange, tynne, hvite streker. Men etter dette uværet tror jeg våren kommer, for innimellom buldrer snøen ned fra taket og neste uke er det allerede påske.

    Denne vinteren har vært vinteren vi alltid drømmer om, men nå lengter jeg sånn etter våren: sol i ansiktet, lyse kvelder og å se ting spire. Vi var på butikken for ikke så lenge siden, og da kunne jeg ikke dy meg. Sto foran frøhyllene og titta lenge før jeg kjøpte med meg en bunke poser hjem. I påska tenker jeg at jeg skal så inne. Plana er å ha krydderplanter stående i kjøkkenvinduet og å ha et fint lite utvalg grønnsaker som skal få flytte ut når nettene blir varme nok.

    Gråpus på kjøkkenet

    Ellers er jeg så glad for tiden, for jeg har fått tilbud om jobb! Fire år til å forske på prosjektet mitt! Det er så godt når alle timene med arbeid gir uttelling og når planene ikke bare skal være ord på papiret, men faktisk skal bli noe. Åh, som jeg gleder meg til å nerde europapolitikk de neste årene!!


  • Snøhvite trær

    Dette har vært den fineste vinteren jeg kan huske. For å illustrere: En morgen for ikke lenge siden var jeg på vei ned bakken til bussen. Månen var full, hang stor og gylden over fjelltoppene og speila seg i fjorden. Åkrene var hvite av nysnø, og tvers over dem sprang en rådyrbukk. Og slik har det stort sett vært den siste måneden. Som et eventyr. Og så lyst, selv om det jo er en av de mørkeste månedene av året.

    Februar vil jeg ta vare på. Jeg har skrevet ned noe av det fine i notatbøker, men nå skriver jeg det her òg, så er det her hvis neste februar blir mørk og tung og våt, slik februar ofte er.

    Februar

    ➤ Tidlige søndagsmorgener med OL på fjernsynet. Labbe ned i ullsokker og pysjamas, varme rundstykker til frokost og se idrettsheltene slite. Strikke noen runder på et nytt prosjekt, piske krem til fastelavnsboller.

    ➤ Å springe opp bakkene med Raja, som alltid stopper opp, stikker hodet borti veikanten, for så å titte bort på meg med snuten hvit av snø. Vase bort til skogen, som er så tett at alt det hvite ikke slipper til. Komme ut på den andre siden til et skimrende landskap og snøfjon som ligger som fjær og glitrer.

    Snåsa

    ➤ Å fylle en bil med venner og kjøre på helgetur til Snåsa, lage mat sammen, spille brettspill sammen og få sitte med en liten kar i fanget og lese bøker om dyra på gården før vi drar hjem.

    ➤ Den morgenen det snødde og snødde, snøen la seg i vinduskarmen og fuglehuset fikk hatt, og det var ingenting annet å gjøre enn å sette en brøddeig og krølle seg sammen med ei bok.

    Gråpus

    ➤ Gråpus som venter på meg ved inngangsdøra hver ettermiddag når jeg kommer hjem. Og Svartkatten som strekker seg opp til kjøkkenbenken og ser på meg med bedende øyne når jeg lager frokost.

    ➤ Sollyset på kjøkkenet.


  • Hangersletta

    Jeg var ute og gikk en tur i skogen her en dag da jeg møtte på en sambygding som kom farende på ski bortover traktorveien. «Trives du?» spurte han, etter at vi både hadde hilst og skrytt av den flotte vinteren. Hadde jeg vært av den litt mer utadvendte typen da, hadde jeg slått ut med armene og ropt «hvordan går det an å ikke trives HER?», gestikulert rundt meg for å vise til alle de snøkledde trærne og rådyrtråkkene og februarsola. Men jeg gjør stort sett ikke så mye vesen ut av meg, så jeg nøyde meg med å smile og si, jo det er fint her.

    Noen gang hadde det vært på sin plass å legge bort fint og heller bytte det ut med fantastisk, henrivende, eller kanskje fabelaktig. Legge bort den typiske trønderske underdrivelsen og si det som det er. For det er fantastisk her, særlig når fjorden ligger blank, og fjell jeg mener jeg aldri har sett før dukker opp sølvskimrende i horisonten bak andre fjell. Når et par hester kommer spankulerende inn i skogen og jeg får øye på dem på veien akkurat der sola slipper inn mellom trærne. Selv den døgnville hanen på en av nabogårdene har sin egen sjarm.

    Raja

    Skogen

    Raja


  • Tekanne

    Gråpus

    Denne helga har vært så fin. Ikke så veldig begivenhetsrik, bare trygg og god. Da jeg kom hjem fra jobb på fredag putra grønnsakene allerede på komfyren, og mamma ringte for å fortelle at ho og lillesøster sto i kø langs E6, men var på vei. Da de kom feira vi at det var helg (og vinterferie for noen) med å spise grønnsakssuppe fra de gullkantede fintallerknene. Så spilte vi yatzy og hadde vaniljeis med lakrispulver til dessert.

    På lørdag våkna jeg av meg selv rundt åtte (så godt!), snek meg ut over det knirkende gulvet for å ikke vekke syvsoveren borte i gangen, og ned, der jeg krølla meg opp i sofaen for å se på curling med mamma og Petter. Tidlige helgemorgener er så koselige: å dekke på bordet sammen, høre kaffetrakteren klukke, lage eggerøre og legge fram brødskiver, for så å spise frokost mens dagen enda ikke er riktig helt i gang. Jeg brukte det dessuten som en unnskyldning til å lage te på den nye kanna mi, selv om det bare var jeg som drakk. Satte den over varmeren, slik at jeg hadde varm te å fylle koppen med gjennom langrennsstafetten og til og med da jeg kom inn etter å ha gått ute i februarsola. Jeg er så fornøyd med tekanna – vil gjerne ha masse besøk, slik at jeg kan få flere unnskyldninger til å brygge mer te enn bare en kopp til meg selv.

    I dag er det mest sensasjonelle som har skjedd (bortsett fra den siste episoden av Broen!!) at jeg fikk øye på en rev gjennom stuevinduet som basket seg gjennom snøen oppe ved skogbrynet i skumringa.  Det er tross alt søndag.


  • Bursdag

    Forrige tirsdag vekka Petter meg. «Du må stå opp,» sa han. «Du har bursdag!» Og da jeg kom tuslende ned på kjøkkenet sto det pannekaker og blåbærsyltetøy på bordet, det knitra i ovnen og tekanna jeg har ønska meg var pakka inn i gråpapir med sløyfe. Det finnes vel neppe noen bedre måte å starte livet som 26-åring på? Nå er jeg tjueseks år og éi uke allerede, og siden jeg våkna ett år eldre har jeg feira litt hver dag: drukket en stor kopp kakao med krem på Baklandet Skydsstasjon rett før middag, sett Churchill på kino, hatt fastelavnsbolleselskap, spist croissanter til frokost mens langrennsløperne har slitt i skisporene i Pyeongchang.

    Og selv når det kanskje er på tide å avrunde feiringa, er det ikke så verst å være meg. Dagene blir stadig lengre – nå kan jeg se sola gå ned når jeg sitter på bussen hjem, og jeg kan se veien foran meg i skumringen når jeg går opp bakkene, opp til gården. Åh, som jeg lengter etter kveldsturer med sola i ansiktet! Det blir snart! Og på jobb skal jeg i gang med et nytt, spennende prosjekt nå. Den er herlig, den følelsen av å starte med blanke ark og bare en idé uten å helt vite hva man ender opp med. Å skrible ned navn og titler og gå på skattejakt i bøker på biblioteket etter tanker som kan brukes til noe nytt. Jeg gleder meg!

    Nå skal jeg ta med meg mine nye grå hår – det er visst slikt som hører med når man blir eldre – og tumle meg i seng, litt for sent som alltid. Håper dere har det fint! Og om dere feirer noe om dagen, kan dere ikke fortelle? Vil så gjerne høre!