Kristine Graneng

  • Tjueseks år og éi uke

    Bursdag

    Forrige tirsdag vekka Petter meg. «Du må stå opp,» sa han. «Du har bursdag!» Og da jeg kom tuslende ned på kjøkkenet sto det pannekaker og blåbærsyltetøy på bordet, det knitra i ovnen og tekanna jeg har ønska meg var pakka inn i gråpapir med sløyfe. Det finnes vel neppe noen bedre måte å starte livet som 26-åring på? Nå er jeg tjueseks år og éi uke allerede, og siden jeg våkna ett år eldre har jeg feira litt hver dag: drukket en stor kopp kakao med krem på Baklandet Skydsstasjon rett før middag, sett Churchill på kino, hatt fastelavnsbolleselskap, spist croissanter til frokost mens langrennsløperne har slitt i skisporene i Pyeongchang.

    Og selv når det kanskje er på tide å avrunde feiringa, er det ikke så verst å være meg. Dagene blir stadig lengre – nå kan jeg se sola gå ned når jeg sitter på bussen hjem, og jeg kan se veien foran meg i skumringen når jeg går opp bakkene, opp til gården. Åh, som jeg lengter etter kveldsturer med sola i ansiktet! Det blir snart! Og på jobb skal jeg i gang med et nytt, spennende prosjekt nå. Den er herlig, den følelsen av å starte med blanke ark og bare en idé uten å helt vite hva man ender opp med. Å skrible ned navn og titler og gå på skattejakt i bøker på biblioteket etter tanker som kan brukes til noe nytt. Jeg gleder meg!

    Nå skal jeg ta med meg mine nye grå hår – det er visst slikt som hører med når man blir eldre – og tumle meg i seng, litt for sent som alltid. Håper dere har det fint! Og om dere feirer noe om dagen, kan dere ikke fortelle? Vil så gjerne høre!

  • Vinterdvale

    Vintersol i Rakkestad

    Foto: Dagfinn Graneng

    Året har startet som i en slags dvale. Det er som om livet står litt stille i disse kaldeste vinterdagene. Det er travle dager på jobb, men når jeg kommer hjem gjør jeg så lite som mulig. Strekker bare kroppen på yogamatta på stuegulvet, spiller yatzy med Petter, ser halvt på tv-serier, døser av på sofaen og våkner brått når en av kattene hopper opp på magen min og ser på meg med store øyne.

    Januar er liksom måneden for å stake ut kurs, planlegge prosjekter. Mens andre er opptatt med å trene til maraton, kutte ut alkohol og sukker og legge planer for jordomseilinger, har jeg tenkt mye på hva jeg bruker tida mi på selv. Jeg konkluderer som oftest med at det ikke er så viktig å fylle dagene med de helt store tingene. Små ting kan også være viktige. Som å prøve å lage vaniljekrem fra bunnen av når kjæresten min har bursdag, prøve ei ny oppskrift med ei venninne en helt vanlig tirsdag, finne en ukjent podcast jeg kan høre på på bussen. Sånne uanstrengte planer som det er helt ok om det ikke blir all verden av, men som er så veldig fine når de skjer. Her er noen flere av mine små planer utover vinteren:

    ➤ Jeg vil lære litt spansk. Jeg kjøpte lærebøker i høst, tenkte jeg skulle følge et emne på universitetet, men så ble det fulltidsjobb i stedet. Nå tenker jeg at jeg kan gjøre ei koselig stund av det på kveldene i blant – sette på klassisk musikk, ordne meg en kopp te og slå opp i bøkene.

    ➤ Nybakt brød med peanøttsmør til kveldsmaten på søndager.

    ➤ Turer med søsknene mine. Snart er to av tre bare noen kilometer unna igjen, og jeg har tenkt å gjøre rom i kalenderen for helgeturer og teaterbesøk.

    ➤ Å fylle kjøkkenskapene med sånt vi fremdeles mangler. Kaffekopper og middagstallerkener og skåler jeg kan spise havregrøten min i om morgenene.

    ➤ Jeg vil lese masse bøker. Noen klassikere, noen på tysk, mer god sakprosa, og gamle favoritter jeg ikke har lest på lenge. Kanskje skal jeg fortsette på lista jeg skrev i fjor, kanskje lager jeg meg ei ny.

    ➤ Planlegge kjøkkenhagen. Handle frø og finne ut hvor plantene kan trives best.

     

    Men hvis jeg i stedet sovner med en katt liggende sammenkrøllet på magen, så er det altså også helt greit.

     

     

     

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagreLagreLagreLagreLagre

    LagreLagre

  • Uka som var: 51

    Juletre

    Hei hå! Jeg håper dere alle er mette og blide og fornøyde. Jeg er i gang med juleferiens tredje etappe. Ligger på sofaen i stua hjemme på gården ved havet, ser på havørna som glir avsted foran en pastellrosa himmel. Det er årets siste uke, og jeg kan se tilbake på femtién uker fylte av små og store gleder.

    Neste uke tenker jeg å oppsummere året som har vært. Det betyr at dette er det siste uka som var-innlegget i 2017 – for hva kan vel toppe selve julaftensuka?

    The Crown

    ➤ Amaryllisene, svibelen og den vesle julestjerna som fikk bli med meg hjem fra Drivstua, sammen med en stor bukett tulipaner. Svibelen sto i full blomst da juledagene kom – og det er ingenting som lukter mer jul enn dét.

    ➤ Gode venner som sang jula inn fra scenen på torget en ettermiddag.

    ➤ Å se The Crown ved kjøkkenbordet, gumlende på en lussekatt, inntulla i tepper og med katten sovende ved siden av meg på benken.

    ➤ Da jeg og Kari delte en pizza etter å ha kjøpt de siste julegavene, før vi kjørte på glatte veier opp over snøgrensa til førjulskos med gløgg og Snekker Andersen hos Marita.

    ➤ Å ordne til jul sammen for første gang.

    Hvit jul

    Nå har jeg tenkt meg ut for å få roser i kinnene mens det enda er dagslys. Deretter skal jeg fortsette juleferien på akkurat samme vis som den har startet – med brettspill og bøker og en episode eller to av The Crown. I morgen bærer det videre på neste etappe av juleferien, gjennom trønderske skoger og snøkledde Dovre og hjem til mamma.

    Kos dere videre, og del gjerne noen fine øyeblikk fra deres jul!

  • En julehilsen

     

    Pepperkaker

    Det er julaftens morgen. Raja ligger og snorker under kjøkkenbordet, Gråpus stryker seg inntil pysjamasbeina mine mens jeg står og fyller kaffekoppen. Og ute ligger det et tynt, tynt lag snø.

    Fredag var årets siste arbeidsdag, og siden jeg sendte den siste e-posten fredag ettermiddag har jeg prøvd å gjøre det beste ut av førjulsstresset. Vi har hatt besøk av venner og av smånisser, spist lussekatter og spilt brettspill innimellom slagene. I går bakte jeg pepperkaker av en deig som syntes å aldri ta slutt. En hel haug med snøfnugg og sauer og traktorer. De har vi lagt i verdens koseligste kakebokser som vi fant i kjelleren. Petter kjørte bort til naboen med juletreskogen i går ettermiddag, og han kom tilbake med tre flotte graner på lasteplanet. Nå står ett av dem i stua, fremdeles upynta bortsett fra badenissen min som allerede har fått plass. Og i går spiste vi lutefiskmiddag, slik jeg bestandig har gjort lillejulaften hjemme, før vi så Grevinnen og Hovmesteren og tusla bort til naboene for å være julenisser selv.

    Det er min første julaften hjemmefra. Familien er spredt utover halve landet og føles så langt unna, selv om det bare er noen dager til jeg skal se dem igjen. Det er vel en tid for det òg – å kaste om på juletradisjonene og lage noen nye. Men, noen tradisjoner tviholder jeg på. Slik som risengrynsgrøten med mandel og marsipangris midt på dagen julaften. Så om bare noen timer, når dagen er på sitt lyseste, kommer familien til Petter inn døra for å feire jul med oss. Jeg gleder meg!

    Men før det skal jeg vaske gulvet og pynte tre. Håper dere alle får en vidunderlig dag! Vi snakkes en gang etter at julefreden har senket seg.

    Riktig god jul! ?

     

    Pepperkaker

     

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

  • Uka som var: 50

    Byneset

    Tirsdag i uke femti flytta vi over tunet. Vi slukka lyset og skrudde av panelovnen på loftet på kårstua der vi har bodd det siste halvåret mens underetasjen har blitt pussa opp, tok med oss tannbørster og en bag med klær, brødboksen og kaffe. Nå har besteforeldrene til Petter flytta inn i kårstua, og vi i trønderlåna med alle soverommene og ei penstue med julerøde vegger. Dette skal bli hjemmet vårt. Det føles både merkelig og veldig fint på samme tid.

    Siden da har vi bodd oss inn litt etter litt. Stått på kjøkkenet og leita etter ostehøvel og stavmikser og brødkniv, bare for å komme på at det ligger igjen på loftet, smettet ned i støvlene og tusla over tunet for å hente det, over snø som knirker i kulda. Det er mye som skal på plass. Koffertene mine fremdeles fungerer som klesskap og det er enda nokså tomt i kjøkkenskapene. Men følelsen av være hjemme kommer likevel etter hvert. I helga var lillesøster på besøk. Det er vel nesten ingenting som får et hus til å føles mer som et hjem enn å ha ei lillesøster som ligger i etasjen over og sover en søndag formiddag mens jeg sitter nedenunder, drikker kaffe og leser.

    Og nå er det den siste uka før jul, og huset skal snart fylles med enda flere fine folk. Og fine øyeblikk, slik som disse fra uka som var:

    ➤ Å sitte ved kjøkkenbordet og jobbe, titte ut gjennom vinduet på vinterlandskapet utenfor, bare for å se en nabo som kjører forbi med hest og slede. Noen ganger er det som å bo i Bakkebygrenda.

    ➤ Julebord på jobben med kollegaer som kan resitere drikkeviser på gammelgresk.

    ➤ Biler med juletrær på taket.

    ➤ Han i kassa på butikken som teipa igjen julekortkonvoluttene for meg da jeg omsider fikk somla meg til å sende dem.

    ➤ Ord som varmer og beskjed om at jeg får jobbe fulltid også noen måneder etter jul.

    Byneset

    Og vinterdager som denne. Slike dager når frostrøyken ligger tung over fjorden og ettermiddagssola gløder samtidig som stjernene titter frem.

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagre