Kristine Graneng

Ukene etter at jeg leverte masteren har, for å være helt ærlig, vært ganske tunge. Kroppen har føltes som en melsekk jeg drar rundt på, hodet har vært som vatt. For noen år siden fikk jeg kyssesyka, og etter det har jeg vært så sliten, men aldri virkelig tatt meg tid til å ta det med ro bortsett fra når jeg ikke har orket mer. Det har liksom gått på et vis, selv om jeg har følt meg som en fjern og energiløs versjon av meg selv. Men i dagene etter at jeg satte det siste punktumet i masteroppgaven har jeg virkelig kjent på at nå er det nok: Det er liksom ikke noen strikk igjen å tøye.

Så nå øver jeg meg på å ta ting i mitt eget tempo. Sover bort en ettermiddag her og der, sier nei når jeg ikke klarer, lar de fleste dagene stå åpne i kalenderen. Det høres fryktelig kjedelig ut – og det er det òg – men om jeg bare kan holde ut med kjedelig ei stund, så kommer forhåpentligvis energien til å ta tak i de store tingene tilbake.

Dessuten betyr det ikke at dagene blir innholdsløse. Jo mindre jeg gjør, desto viktigere er det å sette pris på de små tingene, tenker jeg. Det skal ikke så mye til.

▻ Morgenstund med Lars Saabye Christensen, ettermiddagsstunder med biblioteksbøker og vannmelon. Vannmelon får alle dager til å kjennes som sommerferie.

▻ Trilletur med Oskar, Siri og Silje.

▻ Bestemor som har bakt bursdagskake til pappa, og jeg som endelig kunne finne frem gaven jeg hadde gjemt bort i skapet.

▻ Søndagstur til bensinstasjonen for å kjøpe is og en svipptur bortom kvigene som nesten danser på haugen fordi de er så glade for endelig å være ute.

▻ Å gå gjennom byen fra bursdagsfeiring når tåka ligger over Nidelva og å våkne morgenen etter med glitter i ansiktet.

▻ Plantene på kjøkkenbordet som endelig har forlatt redet.

▻ Og forrige uke trilla datoen for forsvaringa av masteroppgaven omsider inn i innboksen. Så herlig å endelig ha et absolutt sluttpunkt å forholde seg til – om litt over ei uke har jeg en mastergrad!

God mandag, dere! Jeg er hjemme i Bjugn. Her stuper svalene over tunet, åkrene står gule med løvetann og sola går ikke ned før klokka nærmer seg elleve. Det er så godt etter ei uke som var mest regn. På torsdag fikk jeg besøk fra Thailand og Oslo – det ligger en slags forbannelse over meg når jeg får besøk, for alltid når jeg skal vise frem byen og bygda mi til noen som kommer langveis fra viser Trøndelag seg fra sin verste side. Nuvel. Jeg skal vise dere noen bilder når jeg kommer så langt!

Men først noen glimt av resten av uka:

▻ Årets første moreller.

▻ Brettspillkveldene med tyskjentene som alltid ender med at vi bare har kommet halvveis over brettet fordi vi har så mye å prate om.

▻ Å gå ut fra garnbutikken med en hel pose full av garn i de fineste fargene. Og at det skal bli en kjole jeg forhåpentligvis kan gå med i høst.

▻ Westworld. Så, så spennende!

▻ Å møte på rådyrene hjemme hver eneste gang jeg er ute og går. Og det øyeblikket der vi bare blir stående og se på hverandre før de hopper videre.

▻ Tulipanene i hagen

▻ Å se det siste klippet av Skam med lillesøster under dyna rett før klokka passerer tolv.

▻ Når sola endelig titter frem etter to dager med øsende, pøsende regn og jeg kan dra frem hagemøblene og lese en snutt før sola forsvinner bak trærne.

▻ Å bare møte kjentfolk på butikken.

Vårregnet. Det er noe magisk ved det å sette vinduet på gløtt mens det regner utenfor, kjenne hvordan lufta blir frisk, men ikke kald. Sitte under teppet og se en halv sesong av den serien alle snakka om for ett år siden. Uten å tenke på alt det som skulle vært gjort i stedet. Det har jeg gjort i helga, riktig nok med et innslag av feber og rennende nese, men selv ikke det kan helt ta bort magien.

Nå er jeg allerede mange ganger bedre og litt mindre sliten og lei enn forrige uke. Kanskje det var det som skulle til for å omstille meg – ei helg med nesespray, lommetørklær og high school-drama på Netflix. Nå begynner det å føles ganske ok å bare gjøre litt, planlegge tomrom i dagene i stedet for å fylle alle timene og minuttene.

Tusen takk for alle gratulasjoner forresten! Og takk for at dere har vært min lille heiagjeng! Jeg gleder meg sånn til å ha mer tid til å oppleve og skrive og fotografere framover, om stedene jeg har tid til å besøke, bøkene jeg har tid til å lese og musikken jeg har energi til å danse til. Det er så fint å ha noen å dele alt med! Også alle de små øyeblikkene da, som jeg håper det fortsetter å være mange av:

❀ Nakkemassasjen hos frisøren den dagen jeg leverte masteren og hvordan det fikk meg til å føle meg som smelta smør etter å ha hatt skuldrene opp til ørene i flere måneder. Å feire med burger på Bror med åtte andre som også hadde levert master. Og å hoppe på bussen mens kvelden enda var ung for å feire bursdag.

❀ Sodd + ingefærøl + skjenning + BUNAD

❀ Den plutselige, overveldende trangen til å høre på Blur og The Beatles og til å synge med.

❀ Snapper fra venner som er på vei hjem.

❀ Sola som varma sorte strømpebuksebein og en is i senga da jeg lå inne med feber den første sommerdagen.

❀ Tanken på at det snart kommer flere sommerdager.

Forrige søndag satt vi på lesesalen, krangla med sidetall og innrykk, kjente hvordan stemningen steg for hver av oss som fikk kvittering på at oppgaven var levert. Det er en rar følelse å skulle sende fra seg et arbeid man har jobbet med i over et halvt år – fra masteroppgaven bare var en skrøpelig idé skriblet ned i notatappen på telefonen til den brer seg over søtti sider med halvannen linjeavstand i Times New Roman. Det er vanskelig å gi slipp.

Men på mandag kunne jeg hente oppgaven på trykkeriet. Siden har den fått ligge i ro på skrivebordet mens jeg har prøvd å lære meg å ligge i ro på sofaen. Det å skru av motoren etter å ha jobba på høyt gir altfor lenge er kanskje enda vanskeligere enn å si seg ferdig. Men lurt, det er det.

Og før jeg helt glemmer hvordan livet før post-masteroppgave var, her er noen øyeblikk fra uke 19:

▻ En av dagene satt jeg på lesesalen, sendte avgårde det siste utkastet av oppgaven til veilederen min og tenkte nå, akkurat nå har jeg ingenting jeg skal gjøre her. Og så gikk ut døra, over bekken og langs stiene som går på kryss og tvers over åkrene bak Dragvoll. Hvor fint er det vel ikke å ha en nesten uendelig hage rett ved universitetet?

▻ Fredag dro jeg hjem, egentlig bare for å være ei natt og kjøre tilbake med bunaden i bilen morgenen etter, men så var jeg så sliten at kroppen nekta å gjøre annet enn å flytte seg fra sofa til sofa. Sånn flaks! For søndag morgen, før jeg dro tilbake til den siste søndagen på lesesalen noensinne, kunne jeg drikke kaffe og lese avisa ute ved trappa tidlig nok til at huset enda lå stille, men sent nok til at sola hadde begynt å varme og humlene surra i buskene.

▻ Og på turen tilbake kunne jeg rusle en tur bortover fjæra den lille halvtimen jeg måtte vente på ferga. Og den samme kvelden kunne jeg feire med å spise pizza på Tulla for så å ta bilen utover til Byneset, få vafler til kveldsmat og plukke stein i vårkvelden.