• Bussen min stopper halvveis inn til byen noen ganger, så jeg må ta sekken på ryggen og stå ute ved veikanten og vente på den bussen som kommer trillende ned bakken og tar meg med videre. Vanligvis står vi flere der. Tripper utålmodig, fikler med mobilen. Smiler litt til hverandre. Men en av dagene for noen uker var det ei som kom bort til meg. «Hei, er det du som er Kristine?» sa ho. Det var Ingrid.

    Det er ikke bestandig så lett å bli ordentlig kjent med nye folk når man flytter til et nytt sted. Selv når man flytter sammen med en som allerede har en omgangskrets og kan ha nokså grei oversikt over hvem folk på bygda er, så er det noe annet å virkelig bli kjent med noen. Å få en venn eller to. Kanskje skulle jeg helst ha begynt å synge i det lokale koret eller blitt med i idrettslaget, engasjert meg i ett eller annet. Men så strekker liksom ikke tida til heller. Da er det fint at det finnes folk som stopper opp og sier hei.

    Bosbergheia

    Ingrid foreslo at vi kunne gå på tur en dag, mente det ville være fint på Bosbergheia. Jeg våkna forrige tirsdag til grått vær og regn mot soveromsvinduet, mens yr varsla skyfri himmel. Sendte ei melding og spurte om vi kanskje kunne utsette avreisen en times tid. Og da klokka var der, elleve blank og fortsatt bare formiddag, hadde været letta, og vi var klare for tur. Så fint det er å kjenne noen som veit hvor det er fint å gå (og som liker å gå dit!)!

    Veien opp til Bosbergheia var lang og bratt og skikkelig strevsom for ei med kondis tilnærma lik null, men den var også bringebærbusker og sauebjeller og blåbær og kviger som kom ramlende ned bakkene. Og uansett hvordan pusten river i halsen og beina føles som geleklumpér, så er det liksom alt glemt når jeg kommer opp på toppen og ser Hangervåttan og Orkanger og ferga over til Flakk og nesten helt hjem i dobbel betydning, og vi kan spise niste og snakke om alt det vi aldri har snakka om før.

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre


  • Høst

    Høsten er her. Jeg kjenner det når jeg står ute på trappa om morgenen og knapt er våken enda. Den henger som tåkedotter over haugen bak gården, ligger som dugg i gresset. Lufta er klarere, renere. Jeg liker høsten. At det endelig føles helt riktig å drikke rykende varm kakao igjen. Hverdagene som kommer tilbake, men likevel er som en ny start.

    Samtidig har hva skal du til høsten? vært noe av det skumleste du har kunnet spørre meg de siste månedene. Det er så mange tanker som følger med – om det er noen som har bruk for meg, om jeg må flytte på meg igjen for å finne en jobb, om jeg må ty til plan c og møte opp på NTNU som student enda ett år. I tillegg er det den utmattelsen som har fulgt meg som et spøkelse de siste årene, og som bare blir sterkere jo hardere jeg kjemper mot. Enda noe å ta med i beregninga.

    Men forrige onsdag kunne jeg komme inn på stua med mitt bredeste smil og si ”jeg har fått jobb!” med et ukjent antall utropstegn bak. Så lykkelig! Fra september av skal jeg jobbe i ei halvstilling som vitenskapelig assistent på NTNU. Jeg gleder meg sånn til å dukke ned i forskningsartikler og fagbøker igjen, stille spørsmål og leite etter svar. Må fremdeles klype meg i armen noen ganger om dagen fordi jeg ikke helt kan tro at det er sant at jeg får lov til å jobbe med noe jeg synes er så gøy.

    Jeg er dessuten så glad fordi det lar seg kombinere med det jeg trenger mest akkurat nå: å bli kvitt det stresset som virkelig satte seg fast i kroppen i vår. Selv om jeg riktignok skal gjøre andre ting på siden, som å skrive doktorgradssøknad (drømmen er å få stipendiatstilling) og å fotografere, så er det godt å vite at jeg enda ei stund har muligheten til å gå i skogen eller ligge på gulvet og høre på Jonas Alaska når kroppen og hodet sier at det er det som er nødvendig. Er det noe jeg virkelig har lært de siste årene, så er det at man må høre etter når kroppen sier fra om at det er noe som ikke helt stemmer.

    Så jeg tror det blir en bra høst, selv om jeg tar ting i eget tempo, tar ett skritt om gangen. En høst med akademiske funderinger og blåbærplukking, side om side. 

    Hva skal dere i høst?


  • ”Spongdal? Hvor er det?” spør gutten. Vi står i Prinsenkrysset i Trondheim, bussene stopper ved holdeplassene, slipper folk av og på. Noen løper, med hendene fulle av bæreposer, for å rekke å smette inn dørene på bussen som allerede har begynt å blinke seg ut i trafikken. 75-bussen kommer smygende rundt hjørnet, og det er den gutten lurer på. ”Det er ute på landet, det,” svarer mora hans og tar han i armen for å gå bort mot bussen som kommer etter.

    Men jeg stiger på i retning Spongdal. Ut på landet.

    Haugan Nordre

     

    For litt over en måned siden pakka jeg sammen sakene mine i byen og flytta sammen med kjæresten min på en gård med melkekyr, to katter, én hund og utsyn over Trondheimsfjorden. En trekvarters busstur unna urbane strøk de dagene bussen går. Det er i grunn ikke så usentralt, sett i det store bildet, men noen dager føles det likevel som om livet i byen og livet på bygda går i to parallelle spor, uavhengig av avstanden. Som om alle andre enn vi som lever her har glemt at dette livet eksisterer. Og noen ganger glemmer jeg livet utenfor også. Fra å følge med på arrangementene som dukker opp på Facebook, notere meg klokkeslett og spørre er det Litteraturhuset eller Samfundet som ser mest interessant ut i kveld?, har jeg gått over til å ha en oppmerksomhetsradius på et par kilometer. Kanskje er det i dag den kalven endelig kommer? Dukker elgen opp borti skogkanten i skumringa nå? Hvilken bok skal jeg plukke ned fra bokhylla?

    Noen ganger må jeg stoppe opp og kjenne etter: Har jeg blitt byjente etter alle disse årene i Trondheim, bare avbrutt av den sommeren i Oslo og et halvår i millionbyen München? Etter alle kaféturene og kveldene på Mikrobryggeriet? Etter å ha vent meg på å gå ut døra uten engang å sjekke bussruta? Kanskje. Det har i hvert fall satt spor. Det er noe annet å skulle gjøre avtaler med venner når man ikke har bil og må velge mellom å ta sju-bussen eller elleve-bussen hjem om kvelden når man er vant til å taste er der om et kvarter på telefonen og løpe ut døra for så å dra hjem akkurat når jeg vil.

     

    Geitrams

    Men mest av alt er det godt å komme tilbake til bygda. Skogen med blåbærlyng, høye, gamle trær og den mykeste mosen man kan tenke seg er bare noen meter unna, sjøen en svipptur ned bakken. Noen dager er det flere syklister enn biler som kjører forbi på veien. Når jeg går mellom hyllene på butikken, legger kjeks og grønnsåpe i handlekurva tar alle jeg møter på seg tid til å hilse. Naboene kommer rett som det er spaserende over tunet med en favn full av blomkål. I blant hører jeg klakkende hover på gårdsveien som løper utenfor stuevinduet. Og en lørdagskveld kan man sitte og høre på gamle jakthistorier fra midten av forrige århundre nede ved hytta mens sola brenner i gapet mellom Agdenes og Rissa.

    Likevel, det jeg setter aller mest pris på er roen og friheten. Dagene har faste rutiner, men glir likevel forbi på et annet vis enn det de gjør i byen. Kanskje er det mest fordi det enda er ferie, men det føles likevel annerledes. Som om det er helt greit å ta ting i sitt eget tempo og ikke være så flink. Bruke passe lang tid på å koke egg og kaffe til frokost, på å henge opp klesvasken og på å luke i gulrotåkeren. Heve litt på skuldrene og sukke når squashen dør fordi møtet med verden utenfor kjøkkenbordet ble for tøft, bare tenke at jeg kan jo prøve igjen til neste år. Gå tur i regnet i mitt eget tempo, hoppe over sølepytter og gi blaffen i at skoene blir litt gjørmete.

    Og når kvelden kommer, og det begynner å bli mørkt, er det enda ikke for seint å kle på seg joggeskoene og gå ut, for mørket er bare stille og trygt.

    Det er landet det her. Jeg trives.


  • Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Jeg tok påskeferie likevel, pakka baggen og dro hjem. Jeg har jobba om morgenene til sola har begynt å varme, kasta terninger med samtlige søsken, spist frokostblanding med melk rett fra ku 528, lest Jo Nesbø og blitt rød på nesen og vært i vaffel- og teselskap hos Kari. Og nå venter noen dager til med påskeferie. Noen ganger må man bare la hjernen få litt fri, selv om det er travelt – ukas visdomsord til både meg selv og alle andre i studietåka.

    God påske!


  • 8. mars! Gratulerer med kvinnedagen! I fjor feira jeg med å bruke retten min til utdanning. Det skal jeg gjøre i år òg, men i tillegg skal jeg holde appell på kvinnedagsmarkering her hjemme. Det siste året har alle tankene og ideene om at kvinner ikke har en like selvsagt plass i det offentlige rommet virkelig fått komme frem i lyset. Men det er liksom bare toppen av isfjellet i en verden der så mye urett skjer basert på hvilket kjønn man har. Da er det ekstra fint at det blir sagt fra i hele verden om at dette ikke er greit, også helt ute på Trøndelagskysten.

    I anledning dagen har jeg samla noen linker verdt å ta en titt på! Nyt, bli litt provosert, mén noe om det! Håper alle er litt ekstra nasty woman i dag!

    Kristine Graneng

    Om feminismen

    For meg handler feminisme rett og slett om likestilling og kampen mot diskriminering. Det er ingen gitt fasit på hva løsningene er – begrepet peker bare på et problem som rammer i hvert fall halvparten av jordas befolkning. Derfor kan det romme så mye. Alt fra kampen mot seksuell vold i konflikter til lønnsspørsmål i Norge. Jeg synes Marta Breen forklarer det så godt her.  Og hvis man i tillegg trenger noen flere grunner til å være feminist, gir hun oss 55 grunner i dette innlegget. Eller man kan ta en rask titt på statistikken til SSB.

    Kvinnen, en økonomisk byrde

    Agenda Magasin har publisert en hel rekke gode artikler om feminisme i det siste. Blant annet denne, som handler om hvordan man regner ut prislappen på kvinner versus menn i det norske samfunnet, og denne, som handler om hvordan kjønn blir sett på som problemet når vi diskuterer sykefravær, selv om det sannsynligvis er helt andre faktorer vi bør se på.

    Kristine Graneng

    Ulrikke Falch på Lindmo

    På lørdag var Ulrikke Falch på Lindmo og hadde en hel masse lurt å si om ungdomstida, om erfaringene sine med spiseforstyrrelser og om feminisme. Det er så bra det hun sier om å rette sinnet mot samfunnet i stedet for mot seg selv. Samtalen med Listhaug viser dessuten så godt hvor håpløst det er å være så livredd for feministbegrepet – det handler da vitterlig bare om å være for likestilling, enten det er snakk om solidaritet med kvinner utenfor landgrensene eller de du møter til daglig.

    (Elsker Lindmo sin kommentar når Listhaug mener det viktigste er å velge rett mann: «Så du har gifta deg med en feminist?»)

    Det er så mye annet bra å dele også. Som denne artikkelen om streiker gjennom historien – som da 90 % av islandske kvinner hadde en alt mulig-streik på 70-tallet. Eller dette innlegget om de muslimske tilslørte feministene«Feminister er både menn og kvinner, vi tror og ikke tror. Feminister går med turban, hijaber og caps. Feminister er så forskjellige, men samtidig like, som du og jeg.»