Kristine Graneng

Alt det gule jeg lovde dere forrige uke forsvant midt i alt annet som skjedde, men nå er det torsdag igjen og på tide å ta turen tilbake til Augsburg. Den første halvdelen av dagen i Augsburg finner dere her.

Augsburg hadde heldigvis ikke bare kirker å by på. Midt i byen lå en egen liten by, det gamle Fuggeriet, som er verdens eldste sosialboligkompleks som fremdeles er i bruk.

Slapp riktignok ikke unna kirkene her heller. Fuggeriet hadde selvsagt sin egen.

Gjengen på tur: Einar, Bob, Gabriel, Georgios og Camilla.

I Fuggeriet er det også en bunker som har blitt gjort om til museum over bombeangrepene i Augsburg noen iskalde dager i februar 1944. Åtte tideler av Fuggeriet ble ødelagt under bombeangrepene, og 200 beboere søkte tilflukt i bunkeren da. Så glad jeg kunne komme opp igjen til overflaten etter noen minutter der nede, tilbake til rosa blomster og luft.

Utstillingsboligen var hakket koseligere!

Tilbake utenfor Fuggeri-portene spiste vi helt ok mat på et vertshus Goethe hadde vært på.

Og besøkte noen flere kirker.

Også avslutta vi dagen på vårfest, med øl og kringler og sola som varma i ansiktet.

En av disse dagene jeg har ligget syk på sofaen, tok jeg en titt i bildearkivet mitt og fant tilbake til den dagen vi var i Augsburg i mars i fjor. 28. mars, for å være eksakt. Jeg skreiv litt om turen i fjor, men bildene jeg tok med kameraet ble altså liggende i ei forlatt mappe frem til nå. På tide å puste støv av både dem og tilbake i tid-torsdagene!

Først et lite innledende avsnitt jeg fant i et glemt dokument:

Mens jeg sitter på en benk i Augsburg, kjenner den første varmende vårsola tine opp en norsk vinternese og strekker føttene for å bli kvitt noen av kilometerne vi allerede har lagt bak oss, smiler en mann mot meg og sier noe som jeg ikke forstår i forbifarten.
– Wie Bitte?, spør jeg, med et blikk som sier det samme.
Han svarer på bred dialekt. Siterer et bibelvers som jeg ikke klarer å oppfatte. Én ting har jeg likevel oppfattet: Her i Augsburg kommer man ikke unna religion.

Det er nesten enklere å telle kirker per innbygger enn innbygger i Augsburg, som ligger en times tid med tog nordvest for München. Ved den første kirka vi besøkte lå Perlachturm, kirketårnet. Nederlenderen insisterte på at vi måtte komme oss opp i høyden for å få oversikt. Det er visst noe med nederlendere og høyde. Ho ukjente dama som med skjelvende hånd rakk meg kameraet sitt og spurte om jeg kunne ta noen bilder for henne var nok ikke like enig.

Ah, lengter sånn etter vårblomster igjen! Og til å kjenne vårsola varme, sitte på en benk, løsne på skjerfet og trekke ned glidelåsen på jakka.

Neste kapittel i Augsburg-eventyret kommer om ei uke, og det blir sånn passe påskegult.