• Kristine Graneng

    Søndag morgen i Thessaloniki. Jeg dro fra gardinene for å se ut på utsikten fra hotellrommet for første gang, dro på meg stilongsen under buksa og gikk ned for å spise oliven og klementiner til frokost.

    Kristine Graneng

    Thessaloniki var minst like kald da som kvelden da jeg kom. Altfor mange minusgrader og vinden fra sjøen som beit i ansiktet. Alle grekerne gikk svartkledde mellom palmene og sitrustrærne, med lua trekt godt nedover ørene og skjerfet helt opp til øynene. Jeg hadde sikkert glidd inn i mengden jeg òg, om jeg ikke hadde kameraet hengende over skuldra og stoppa hver gang jeg stussa over noe jeg så: det forlatte tivoliet med julenissekarusellene, bilene som sto parkert fire i bredda ut i veien, løshundene som lå i parkene eller kryssa veien.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Å gå rundt i Thessaloniki er litt som å gå i et museum, sa Dagfinn. Det er så rart å se hvordan de nye bygningene har blitt bygd opp rundt de gamle og forslitte. Slik som Galeriusbuen og Rotunda, som har stått der siden 300-tallet da det ble bygd av romerne. Nå går hovedgata gjennom byen rett forbi og hasjselgerne henger ved portene. Slik går det når det fjerde og det tjueførste århundre tar hverandre i handa.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Nede ved sjøen ligger Det Hvite Tårnet og på en godværsdag man kan se Olympos på den andre siden av vannet, bak alle lasteskipene. Denne dagen tegnet det seg bare forsiktig i horisonten.

    Kristine Graneng

    Så, så vanskelig å finne en kafé i Thessaloniki som serverte noe midt imellom bare kaffe og fullverdig middag, så vi endte opp med å kjøpe med oss noe fra et bakeri. Mekka for sånne som er glade i alt som er laga med butterdeig.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Vi gikk på fotoutstilling, Another Life: Human Flows / Unknown Odysseys på Thessaloniki Museum of Photography, som besto av bilder av flyktninger tatt av greske fotografer (som Angelos Tzortzinis og Yannis Behrakis). Sterkt! Men også veldig gøy å gå på fotoutstilling med Dagfinn som legger merke til helt andre ting i bildene enn det jeg gjør – slikt som linjene og metningen på de oransje redningsvestene. Noen ganger trenger man noen nye blikk.

    Om kvelden pekte vi oss frem til en middag, lurte om det ikke var litt rart å kalle en auberginerett for imam, om vi hadde hørt feil, drakk kaffe på gresk vis på en liten kafé med trekk fra vinduene, satt mange timer og sippet, spilte kort og forklarte regler på en blanding av engelsk og tysk (then you’ll get the stich).


  • Forrige uke var jeg på reisefot i fjorten timer. Sto opp midt på natta, etter å ha våkna annahver time, livredd for å forsove meg. Dro med meg kofferten ut i nullføre-Trondheim i retning Thessaloniki. For å besøke han her:

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Vi virra gjennom gatene på jakt etter hotellet der jeg skulle bo, Dagfinn pekte på alle de urgamle bygningene og områdene der de forsøker å grave tunneler til undergrunnsbane, men i stedet må pusse frem enda flere urgamle bygninger. Så tok han meg med til en taverna, der noen av vennene hans satt. Vi bestilte akkurat det vi hadde lyst på fra menyen: kjøttboller i tomatsaus, gresk salat med store skiver fetaost, tzatziki. Og det aller beste – fritert squash. Squash, altså. Den beste grønnsaken!

    Også snakket vi om sånt som utvekslingsstudenter snakker om. Reiser og religion og tradisjoner. Føltes nesten som om jeg var tilbake på utveksling selv.

    Kristine Graneng

    Ble overbevist om at grekere er trivelige folk når de kom med gratis dessert, selv om noen hadde bikka rødvinsglasset utover den hvite duken.

    Kristine Graneng

    Måleren på trivelig folk-skalaen skjøt virkelig i været når disse tre kom med bozoukiene sine. Og det var min første lille smakebit på gresk kultur – så fint når man kommer til et ukjent land og det er så trivelig. 


  • Kristine Graneng

    Slik så det ut da jeg dro tilbake til Trondheim fra juleferien. Akkurat nå er jeg lenger hjemmefra enn jeg noen gang før har vært. Langt borte fra all snøen og dager som bare er mørke. Jeg er i Thessaloniki, Hellas. Her er det enda kaldere enn i Norge. Jeg fryser på tærne selv med to lag ullsokker i vinterskoene, men det er lyst når jeg våkner, klementiner på trærne langs gatene og varmt og koselig inne på kaféene og restaurantene, selv om sigarettrøyken svir litt i øynene og jeg ikke forstår hva noen sier.

    Skal vise dere når jeg er tilbake i Norge. Enn så lenge kan dere følge meg på instagram: @kristinegraneng
    Håper dere har ei fin uke!


  • Kristine Graneng
    Etter en høst med oppgaveskriving, hadde jeg endelig tid til å være med på elgjakt. Tre dager igjen av jakta, ett dyr igjen på kvota. Siste mulighet.

    Da vi våkna i går morges viste yr frisk bris, men ute hørtes det ut som full storm, slik det gjør når man sitter inne og det uler i taket, blafrer i en presenning, knirker i veggene. Dråpene som triller ned vindusrutene. Høstens hittil mest forblåste og regnfulle dag etter en måned med blå himmel og vind som ikke engang fikk røslyngen til å bøye seg.

    Raja smatt ut ytterdøra så fort ho hadde sjansen, la seg langflat på plena mens vinden piska i pelsen i frykt for å bli satt igjen hjemme når vi skulle dra av gårde. Inne gikk det saktere. Jeg tok på tre lag ull og sukka litt over været, Petter fylte termoser med kaffe og kakao, pakka Kvikk Lunsj og ekstra sokker i sekken.

    Så kom vi oss ut mens det enda var mørkt. Drakk kaffe med jaktlaget i ei hytte med fyr i peisen, la slagplan over laminerte kart, før vi ga oss av sted, ut i skogen, der vi ikke merka noe særlig til vinden med mindre vi så opp på hvordan grantoppene lente seg mot hverandre. Raja først, Petter etter, så jeg, mellom skjeggete gamle trær, hoppende fra tue til tue over myra, over veltede stammer og gjerder.

    Og vi fant, vi fant. Petter pekte på ferske avtrykk i myra med forventning i blikket, jeg nikket stille. Raja satte nesa til værs, snuste frem sporet. Så, mens vi sto der inne i skogen, falt skuddet.


  • Kristine Graneng

    «Man blir lykkelig av å gå på tur,» sa Kari da vi var på vei bortover Ladestien søndag formiddag. Og jo visst blir man det, særlig når himmelen er isblå, bjørka gylden, temperaturen er akkurat passe – kald på nesetippen, men varmt nok til at det går helt fint å gå i ullundertøy og ullgenser og la vinterjakka ligge hjemme.

    Vi gikk til Ladekaia, en kafé som må ha åpna i sommer, for den var ikke der da jeg dro avgårde til Tyskland. Den ligger perfekt til – akkurat så man rekker å bli sliten nok til at de nybakte kanelsnurrene og kakaoen smaker ekstra godt, sånn som det gjør når man er ute på tur. Også kan man sitte og se utover på fjorden, som alltid går fra blått til dyp grønn når vinden blåser dere ute på pynten.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Se også: Ladestien