Kristine Graneng

  • Die neue Pinakothek

    I går var det plutselig søndag igjen, og jeg hadde ingen planer bortsett fra én ting. Jeg skulle besøke det siste pinakoteket på lista mi: Pinakoteket for ny kunst.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    I den tidligste delen, fra like før overgangen til 1800-tallet, hang det for det meste portretter, og alle hadde så lure ansiktsuttrykk.

    Dette var favoritten fra denne delen: George Biggin’s ascent in Lunardi’s balloon av Julius Caesar Ibbetson.

    Kristine Graneng

    Og så fant jeg et maleri jeg gjerne vil flytte inn i! Der Watzmann av Ludwig Richter. Watzmann er en del av alpene ikke så langt unna, så kanskje jeg bare skal gjøre det.

    Det koseligste på hele rundgangen var da jeg traff på Neu helt tilfeldig, som også hadde museumssøndag. Tilfeldigheter er så fine når de slår til på best mulig vis.

    Dette er det utroligste rommet i hele det nye pinakoteket, spør du meg. Landskapsbilder fra Hellas i fantastiske farger i et rom med magisk lys.

    Kristine Graneng

    Det var også noen gamle malerier fra München, fra da residensen enda var forbeholdt kongelige og München var mer en landsby enn en by. Disse var av Domenico Quaglio.

    Dette likte jeg skikkelig godt, kanskje mest fordi jeg lurer sånn på hva paraplyen gjør der. Det heter Den fattige poeten av Carl Spitzweg.

    Så nærmet det seg slutten. Med Van Gogh.

    Og Monet.

    Vi avsluttet med en tur i museumsbutikken. Museumsbutikkene på pinakotekene er så fine, med de fineste bøkene, notatbøkene og postkortene. Jeg kjøpte

    et postkort med et bilde av Francoise Gilot og Picasso tatt av Capa, et med maleri fra biergarten og et magnetisk bokmerke med motiv av Monet. (Pluss et annet postkort, men det er snart på vei i posten.)

    Nå må jeg bare finne noe herlig sommerlig å lese som passer til det nye bokmerket mitt. Jeg tenker Austen eller McEwan eller noe annet britisk.

    Og så var det kafébesøk med disse tre: Neu, Kwan og Bob.

    Håper dere også hadde en fin søndag og at uka blir bra!

    Translation:
    My Sunday was spent at the Die neue Pinakothek, my favourite of the three. 

    ,

  • Regensburg på film

    Lørdag drar jeg på tur, tenkte jeg denne uka. Uansett om jeg får med meg noen eller ikke. Og da gjorde jeg det – satte meg på toget til Regensburg i går morges.

    Det er rart å reise alene, synes jeg. Spesielt til en ukjent by. Det er så mye tryggere å dra sammen med noen, å ha noen holdepunkter når alt ellers er nytt. Og å ha noen å lage seg ei eiga lita boble sammen med når det blir altfor mange mennesker å forholde seg til. Alternativet – å lukke seg inn i ei boble helt for seg selv – det blir så veldig ensomt.

    Det er mye fint med å reise alene også altså: å kunne gå akkurat dit man vil, å bruke lang tid uten at det er noen som venter, å kunne sette seg ned med ei bok eller være alene med sine egne tanker, folk som tar kontakt som kanskje ikke ville gjort det hvis det ikke bare var deg.

    Så i går var jeg i Regensburg, følte meg litt ensom, men brukte lang tid på å sitte og dingle med føttene ved kanten av Donau, ta bilder – og også på å filme noen snutter. Her er min lille Regensburgfilm, med ustø kameraføring og småteit musikk, men jeg håper dere liker den likevel. Den mer utdypende fortellingen med tekst og bilder skal dere få en annen dag!

    Translation:
    Yesterday I went to Regensburg, all by myself, which was an interesting experience. Travelling alone can feel so very lonesome, but it’s also nice being able to go wherever you’d like to, to take your time and be alone with your own thoughts or simply a good book. I spent my time sitting by the Donau, photographing (without anyone having to wait for me) – and I even filmed a couple of scenes. Hope you’ll like the movie! The text and photo version of the trip comes later.

  • Jazzbar Vogler

    Forrige fredag tok jeg på meg rød leppestift og det blåprikkete skjørtet jeg har arva etter bestemor, og etter å ha dansa litt på rommet mitt ei stund, så gikk jeg ut. For å høre på jazz. Nærmere bestemt på Jazzbar Vogler med disse to:

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Ida og Jørgen, som hadde tatt turen fra Frankrike. Jazz på en fredag med så fint selskap er noe av det beste som er. Ekstra stas når man kan diskutere særskriving og samskriving og Hemingway og Jon Fosse og sånt i musikkpausene.

    Slik så det ut på Jazzbar Vogler. Skjeve lampeskjermer, flekkete tak og mørke lokaler har sin sjarm. Eieren var forresten veldig trivelig han også og lærte oss et nytt ord: lauschig. Som betyr koselig, slik som når man setter seg godt til rette i en sofakrok eller kryper inn under dyna. Et ganske bra ord for hvordan det var der altså.

    Kristine Graneng

    Her var gjengen som spilte. Noen ganger spilte pianisten så fort at ikke engang øynene mine klarte å oppfatte bevegelsene, og de spilte noen av de aller fineste gamle klassikerne.

    Kristine Graneng

    Og da klokka nærma seg midnatt og rødvinsglassene var tomme dro vi hvert til vårt. Jeg tok t-banen hjem og kom ut til lynglimt og en himmel som storma ned. Jeg sprang mellom bygningene, gjemte meg i portrom, hylte når lynet slo ned og tordnet bare sekundet etter skralla og har aldri før vært så redd i tordenvær som jeg var da.

    Men jeg kom meg hjem, gjennomvåt og litt ekstra takknemlig for livet – og det var den fredagskvelden.

    Translation:
    Last Friday, I went to Jazzbar Vogler here in Munich with Ida and Jørgen. A place with character, one could say, but still very cosy!

  • Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Anders og Emil plukka meg opp på brygga vår en kveld da jeg var hjemme. Vinden var kald, Emil skar grimaser der han satt fremst i båten som slo mot bølgene og sendte saltvann over ripa, mens Anders satt bak rattet og styrte stødig. Så lå vi og duppa ute blant øyene og sendte fiskesnørene ned i havdypet, men fant fort ut at det ikke helt var dagen for fisk og gikk i land på Tranøya i stedet.

    Tranøya er ei lita øy ikke så langt unna oss med et gammelt småbruk der det bortsett fra da det ble brukt til Farmen for noen år siden ikke er så mange andre fastboende enn fugler. Så rart å tenke på at noen har bygd seg et hus der ute, men så fint òg. Vi klatra opp på toppen med utsikt til Vallersund, hjem til Lysøysundet og utover havet, spiste en sjokoladebit og snakka om sånt som har skjedd sida sist, om fremtida, om fiskeoppdrett og om hvor heldig man er som kan bo her.

    Så fint å kunne henge sånn på en lørdagskveld. På ei øy midt ute i havgapet liksom.

    Translation:
    Anders and Emil picked me up at our dock when I was home, then we went to a tiny island nearby.  Probably one of the best places to hang out a Saturday night!

    ,

  • Mørkrisdalen

    I dag er jeg tilbake på biblioteket i München med utsikt ut til de grønne trærne i parken som har rukket å bli enda grønnere mens jeg har vært hjemme. Jeg arbeider på spreng med en oppgave om Brexit som skal være ferdig til i morra, men heldigvis er det ganske greit å sitte inne med nesa i bøker om europeisk integrasjonsteori når det er duskregn ute og de siste dagene har vært så fine.

    Men mer om det senere. Her er nok en tilbake i tid-torsdag (sannsynligvis den siste på ei stund, for jeg la igjen de fleste bildene mine på en disk hjemme). Denne gangen tilbake til sommeren for noen år siden da jeg og Petter var på tur i Mørkrisdalen i Luster. Kanskje en av de fineste og mest mystiske stedene jeg har vært, med små tjern gjemt inne i skogen og en foss som drønnet i et ellers så rolig landskap.

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Translation:
    I’m back at the library in Munich, writing an essay on Brexit with Englischer Garten right outside the window, the trees even greener than the last time I saw them. Almost as green as the day on the pictures above, a few years ago, when Petter and I went hiking in Mørkrisdalen, Luster. Such a mysterious and beautiful place, with tiny lakes hidden among the trees and a rumbling water fall in the else so quiet landscape. 

    ,