• Kroppen skrek etter fri og frisk luft hele forrige uke. Da lørdag endelig kom, var det bare én ting å gjøre: snøre joggeskoene, pakke sekken og komme seg ut. Jeg satte meg på t-banen opp til Sognsvann, og plutselig lå den der. Nordmarka, uutforska og fremmed.

    Petter var heldigvis med som kjentmann igjen da. Det er så kjekt å ha venner her som kan ta meg til steder jeg sikkert ikke hadde oppdaga om jeg hadde skulle klart meg på egenhånd. Vi gikk opp til Vettakollen, som må være Oslos svar på Våttakammen, med den samme formidable utsikten, selv om det er en helt annen by.

    Også fant vi blåbær på veien – og jeg var tvers igjennom lykkelig.


  •  

    Jeg drar opp glidelåsen på jakka mi der jeg står og venter på bussen på en holdeplass på Mortensrud. Morgenen er enda kald, selv om duene allerede er i gang med dagens arbeid og plukker optimistisk på asfalten rundt bena mine. Det er ingen jeg kjenner her, ingen jeg forventer å se. Bare ei dame som går forbi, trillende på ei barnevogn, og en stresset, middelaldrende mann som kommer hastende opp bakken. ”Don’t hurry, be happy,” står det tagget nederst i bakken med store, skjeve bokstaver. Jeg lurer på om han har lagt merke til det.

    Så kommer bussen endelig. Et rødt, glinsende trekkspill, men den eneste musikken er brummingen fra motoren og bremsene som hviner lett når den senker farten. Den stopper, dørene folder seg til siden.

    – Hei, sier jeg og smiler forsiktig i det jeg går på.

    Bussjåføren hever smått et øyenbryn. Han gir meg bare et nikk og et undrende blikk. Jeg legger pliktoppfyllende kortet mitt på automaten og venter på et bip. Det går noen lange sekunder før jeg kan ta noen skritt bakover i bussen, finne ei kald stang å klamre meg til blant alle de andre morgentrøtte ansiktene. Ansikter som ser raskt bort når blikkene våre et øyeblikk møtes.

    Vi snegler oss inn i morgenrushet, føyer oss inn i rekken av motorer som nærmest går på tomgang. Foran oss strekker køen seg i en slak bue så langt man kan se. Jeg lengter etter følelsen av skadefryd og fremgang. Den følelsen man får når bussen svinger inn i kollektivfeltet og køen ved siden av bare blir en stripe av farger. Jeg lurer på om de som stirrer tomt ut i luften har kjent på den følelsen, eller om det bare er dette de er vant til. Denne følelsen av at tiden løper fra mens vi står her, gynger i takt med bussen som bremser og girer om og prøver å ikke puste hverandre i nakken.

    Bussen stopper, noen gir knappen ved døra et utålmodig dytt så den åpner seg, og passasjerer siger av, slik som lufta siver ut av en ballong. Jeg faller ned i et sete, lener hodet mot seteryggen. Vi svinger inn til sentrum. Jeg tar veska over armen, legger ei hånd på stolryggen og gjør meg klar til å gå av. Den stopper. Jeg går mot framdøren.

    – Ha en fin dag, sier jeg med det samme forsiktige smilet i det jeg går av.

    Bussjåføren gjør et rykk, som om han blir dratt ut av en annen virkelighet. En verden der bussene er førerløse, der trikkene bare går på skinner. Der menneskene bare er passasjerer, ansiktsløse folk som glir forbi uten å stoppe opp, uten å si hei, uten å si ha det. Der ingen helst vil se eller bli sett. Der alle helst bare vil komme frem.

    Og jeg savner Trondheim. Bussjåførene som sender hverandre et slengkyss i det de lirker seg forbi hverandre i veiarbeidskaoset i Dybdahls veg; den mørkhudede bak rattet som med en vennlig latter og med utenlandsk aksent korrigerer tenåringen fra Nordland som sier ”en barn” og strekker frem en femtilapp.

    Men det jeg savner mest her er hei og ha det bra.


  • En dag etter jobb forrige uke slo jeg opp paraplyen min så fort jeg kom meg ut døra og hastet bort til Nasjonalgalleriet for å treffe Petter som heldigvis for meg ville være med å utforske noen av nasjonalskattene våre. Også noe av det som har kommet litt lenger fra da. Perfekt aktivitet en regnfull ettermiddag.

    Hovedutstillinga er delt opp i perioder, og alle periodene har forskjellige farger på rommene. Blir så fin stemning av dét! Dette malte Jan van der Heyden i 1675.

    (Vi bomma riktignok grovt på rekkefølgen på rommene. Tips: Start der det store skiltet med «start» er!)

    Men dette var absolutt favorittrommet. Nasjonalromantikk <3<3 Jeg er ikke helt typen til å stå og se lenge på et kunstverk og tenke dype tanker, men blir så utrolig fascinert av fint lys, små detaljer og vakre landskap. Går an å drømme seg bort i bildene til J. C. Dahl!

    Petter mente utifra dette bildet at de måtte ha et nokså annet syn på dyrevelferd før i tida.

    Også fant jeg dette som bøtet litt på isbresavnet mitt i sommer.

    Klassiker.

    Vi var også nede på Hannah Ryggen-utstillinga i første etasje. Vevde tepper med politisk budskap er jo alltids en slager – anbefales! Så mye kult og så mye historie.


  • «Kan vi ikke stikke bort på haugen og hilse på sauene?» sa jeg til Ingeborg, der vi satt med hver vår bok i hagen i Brumunddal og rynket litt på nesen over at sola forsvant bak skyene. Også gjorde vi det, før vi fortsatte dagen med å spille kubb og spise lunsj ute med vannmelon og spekeskinke. Ah, gøy på landet <3

    (Ikke det at det ikke er kjekt i byen også altså, men her går allting så fort at jeg nesten ikke rekker summe meg. Plutselig er det blitt august nesten uten at jeg har merket at dagene har krøpet forbi.)


  • Kinosøndag, som jo er ganske bra i seg selv, er liksom hakket bedre når man sitter sammen med en liten sogning som hvisker «Det her va ein morsom film!» midt under filmen. I dag var jeg så heldig å bli invitert med av onkel og familien, og plutselig ble en heller våt og grå søndag i hovedstaden ganske så lys.

    Her er et tilbakeblikk på en annen av dagene fra ferien hjemme da gjengen var på besøk. Vi gikk opp på Lysøyfjellet (som definitivt ikke er et fjell i Sogn-målestokk, men likevel har overraskende god utsikt). Det er til og med ei hule der, med vanndråper som skinner som diamanter på veggene. Det er ikke så dumt å være der på en søndag heller.