Applausen fra tirsdag hang igjen i morgensendinga på radioen da pappa kjørte meg hjemmefra og til båten til Trondheim i går. «Kommunestyret vedtok med stort flertall å bevare Fagerenget skole,» sa radiostemmen. Det føles ganske bra å være en del av et stort flertall som synes unger bør få lov til å vokse opp med dette utenfor stuedøra:
Jeg våknet til solen som skinte inn gjennom sprekkene i persiennene og fikk regndråpene som klamret seg til vindusruta mi til å skimre. Men etter frokost var Trondheim igjen pakket inn i et grått teppe. Lavt skydekke, viltre snøfnugg, dansende i vinden. Som fugler som ikke helt vet hvor de skal.
Verden blir så liten når skyene kommer. Alt blir så langt unna. Fjellene forsvinner, og det er bare en antydning til høyblokkene som man ellers alltid ser. Det ragende, ruvende i landskapet blir så smått. Og verden inni meg krymper òg, til det bare er øyeblikket igjen.
Jeg dro hjem til Fosen så fort jeg kunne da det endelig ble påskeferie, for det var meldt fint vær bare én dag og den skulle jeg bruke. Mamma hadde termosen med varmt vann, Kvikk Lunsj og appelsin i sekken, og vi kjørte opp til Sandtjønna i Oldenmarka for å gå innover til Lonen. Fjellet lå stille, bortsett fra fuglene som leika seg i steinrøysa og bekken som bruste, stor av smeltevann. Så stor at vi aldri kom oss helt frem, men fint var det likevel.
Livet er på sitt aller beste når sola endelig begynner å varme og verden utenfor lesesalen lokker, med klukkende bekker, fuglesang og knopper på trærne. For litt over ei uke siden var jeg og Sanna på årets første tur i bymarka, til Våttakammen. Og selv om det ikke er den lengste turen og det fremdeles lå is og snø på stien noen steder, var det så fantastisk å komme seg ut.
Vi startet fra Ilaparken og gikk opp til Vestoppfarten (her kan dere finne veibeskrivelse). Jeg synes i hvert fall det er veldig godt skilta og greit å finne frem (så fremt du holder deg til stien og ikke tenker deg på oppdagelsesferd – testa det også en gang og da tok det litt tid før jeg kom meg tilbake).
Utsikten over byen blir bare bedre og bedre jo lenger opp man kommer.
Og på Våttakammen er det benker du kan sitte på mens du speider utover Trondheim, spiser en banan og tenker at jammen er det fint å være til.
Jeg vet ikke om det var regnet som gjorde det, om det var snøtjafsene og vinden i håret, eller om det var det at en kopp kakao kostet knappe tre euro, men det ble ganske mange av de koppene i Kiel. Den aller, aller beste kakaoen fant vi på Resonanz, der du måtte gå inn i skapet for å gå på do, og de bak disken forsvant baklengs ned ei luke i gulvet for å komme til kjøkkenet.
