• St. Mary's Church, Rydal

    Den andre dagen min i Lake District skulle jeg ikke like langt som dagen før. Jeg våkna opp i Rydal og bestemte meg for å utforske det lille stedet før tok jeg tok fatt på neste etappe. Øverst på lista over severdigheter sto Rydal Mount and Gardens, huset Wordsworth bodde i den siste delen av livet sitt og hagen rundt.

    Rydal Hall

    Mens jeg venta på at Rydal Mount skulle åpne, gikk jeg forbi Rydal Hall, et staselig anlegg med røtter helt tilbake til 1400-tallet. Ved fossefallet i hagen står the Grot. Jeg fikk spørsmål på instagram om det var et gammelt kvernhus, men neida – det er et lite hus som ble bygget som et utsiktspunkt, et vindu mot fossen, for over tre hundre år siden. Rike engelskmenn…

    Rydal Hall

    Rydal Hall

    Nedenfor herskapsboligen (som var under oppussing, derfor ingen bilder) ligger den formelle hagen med forseggjorte steinornamenter og -benker og en sprudlende fontene.

    Rydal Hall

    Og derifra kan man se ned på gamle eiketrær og sauer på beite.

    Rydal Mount

    Etter en liten rusletur hadde Rydal Mount åpnet. Her bodde altså William Wordsworth, poeten som skrev så mye fint fra Lake District, fra han var 43 år til han som 80-åring døde etter en forkjølelse han hadde fått da han var ute på tur. Huset er forsøkt bevart omtrent som det var på den tiden, på første halvdel av 1800-tallet.

    Rydal Mount

    Sånn luksus å være tidlig ute! Jeg hadde hele huset for meg selv, kunne gå og suge inn stemningen i hvert rom. Dette var stua, med bibliotek på den ene siden av rommet, lenestoler og peis i midten,

    Rydal Mount

    og denne utsikten ut mot hagen i den andre. Drømmevindu!

    Rydal Mount

    I de øverste etasjene var utsikten vel så fin, med åsene bak rhododendronbuskene. Når jeg forestiller meg det perfekte stedet å sitte og skrive, så kommer det ganske nærme dette. Penn og papir og vinden som rusker i trærne.

    Rydal Mount

    Så, etter et regnskyll, gikk jeg ut i hagen. Når man kommer opp til huset, ser hagen slett ikke så stor ut, men jeg gikk forbi rosebuskene foran huset og kom til dette:

    Rydal Mount

    Stier på kryss og tvers. Mellom trærne opp gjennom skogen. Nedover trappetrinn. Bort til låste treporter og forbi steinskjul. En sti ledet ned til Dora’s Field, enga Wordsworth fylte med påskeliljer som et minne over dattera som døde tidlig. En annen til en benk med utsikt over Rydal Water.

    Rydal Mount

    Rydal Mount

    Rydal Mount

    Jeg møtte på en av gartnerne ved den lille grønnsakshagen.
    – How are you, sa hun.
    – This is fantastic, sa jeg. Alle de skjulte stedene, alle kriker og kroker.
    – Akkurat slik en hage skal være, sa hun og smilte.

    Se de andre innleggene fra Lake District:
    Tre dager i Lake District: Fra Windermere til Rydal

     


  • Croxteth Park

    Så var søndagen her igjen. Sankthansaften attpåtil. Jeg håper dere sitter ved et bål nå og at tida forsvinner i sommernatta. Sommeren kom hit til slutt også. Først forsiktig – solstråler, men isvind. Så på ordentlig. I går var jeg på stranda, dro av meg skoene og vassa ut i havet. Lot bølgene slå oppover beina, ovenfor bretten på buksa, satt i den varme sanden og spytta morellsteiner etterpå. I dag har jeg ligget i den bortgjemte delen av hagen ved katedralen og lest mens humlene har surra i buskene. På vei hjem gikk jeg innom et bakeri og kjøpte et stykke sitronkake. Jeg spiste det mens jeg så Fire bryllup og en gravferd. Søndagsliv i juni.

    Denne uka starta jo seint, og resten har gått så fort. Jeg har helt glemt å notere ned de fine øyeblikkene (igjen), men de er jo likevel der. Jeg har jobba hjemmefra, tatt pause midt på dagen for å ligge på ryggen i bassenget og høre på svømmehallydene, de mørke tonene som høres ut som om de kommer så langt bortefra. Jeg har tatt bussen en halvtime for å besøke en ny park. Det var en walled garden der, til min store fornøyelse. Det var bare meg og gartnerne innenfor murene, og jeg kunne være mitt nysgjerrige jeg. Da jeg spurte hva en av blomstene het (en fyldig, burgunderlilla valmue), ga de meg tre store frøkapsler som jeg la i veska og tok med hjem. En bedre suvenir kan jeg ikke tenke meg.

    I morgen begynner den aller siste uka mi i Liverpool. Jeg blir rastløs av å tenke på det. Vil fylle tida. Så mange mennesker og steder å si ha det til. Så mange siste ganger. Men jeg prøver å la rastløsheten slippe og bare nyte den siste tida med uforståelig scouse, rosehager og engelsk sommer.

    Håper dere har ei herlig uke!


  • Orret's Head

    Nå skal jeg fortelle om tre fantastiske dager i Lake District!

    Jeg tok toget opp til Windermere fra Liverpool. Det tok to og en halv time med et togbytte i Preston så var jeg fremme. Jeg hadde bestilt overnatting på to forskjellige steder i forkant, men hadde ingen klar formening om hvordan jeg skulle komme meg mellom, bortsett fra at det skulle skje til fots. Så det første jeg gjorde da jeg kom frem, var å gå innom turistinformasjonen, kjøpe et kart og få litt hjelp til å peile ut ei rute. Første dag skulle jeg gå fra Windermere til Rydal, andre dag fra Rydal til Grasmere, også  skulle jeg bruke den siste dagen til å komme meg tilbake til start.

    Den første etappen var en tur på omtrent 15 kilometer, minus en hel del avstikkere, og gikk langs østsiden av Windermere, først til Orrest Head, deretter til Troutbeck, så til den lille byen Ambleside, før den siste lille biten tok meg til Rydal.

    Orret's Head, Windermere

    Orrest Head er et utsiktspunkt som ligger rett over byen Windermere. Alfred Wainwright, skribenten som er kjent for å ha skrevet den mest berømte guiden til fjellene i Lake District, har skrevet om den første gangen han kom opp på Orrets Head som øyeblikket han forelska seg i fjellene der: «It was a moment of magic, a revelation so unexpected that I stood transfixed, unable to believe my eyes.»

    Windermere

    Jeg ble kanskje ikke like overvelda som Wainwright, men det er et flott syn – innsjøen Windermere som slynger seg bortover landskapet, skogen og de grønne engene, innramma av fjellene langs horisonten. Og de var mye høyere og villere enn jeg hadde forestilt meg. Det er ikke så vanskelig å forstå at man kan bli slått av en slags ærefrykt når man kommer fra det flate, sørlige England og dette åpenbarer seg foran en.

    Crosses Farm

    Veien videre tok meg forbi Crosses Farm, før jeg skar over sauebeiter og kom ned dalen for å krysse elva.

    Det er så mange forskjellige sauer. Disse er de morsomste jeg så. Brunflekkete med lugg og horn.

    Disse var nok litt irriterte over at jeg kom og forstyrra dem i ettermiddagshvilen i skyggen av et stort tre.

    Revebjeller i Troutbeck, Lake District

    Jeg sleit litt med å finne veien over Troutbeck, men kom meg til slutt over og opp til Town End. Der oppe ligger et hus som er ivaretatt av National Trust. Med mørke skyer over himmelen og en kropp som skrek etter lunsj (jeg var så ivrig etter å komme meg avgårde i Windermere at jeg helt glemte planen min om å spise der før jeg gikk), tok jeg meg ikke tid til å stikke innom, men jeg skulle gjerne ha gjort det.

    Troutbeck, Lake District

    I stedet stoppa jeg noen lokale og spurte hvor jeg kunne komme inn på stien videre til Ambleside. «Rett ovenfor her,» sa de.

    Windermere, Lake District

    På veien satte regnet inn. Ei ordentlig sommerskur. Jeg satte på regntrekket, dro opp hetta. Like borti veien møtte jeg på noen tyskere som sto under et tre og venta på at regnet skulle gi seg, og etter en prat om småbyer i Lake District og tyske bakerier, var det bare dråper igjen.

    Windermere, Lake District

    Windermere, Lake District

    Windermere, Lake District

    Og i det jeg fikk det første glimtet av Ambleside sprakk skyene opp.

    Ambleside, Lake District

    Ambleside, Lake District

    Ambleside, den lille byen som ligger i toppen av Windermere. Jeg gikk inn på det første og beste tehuset, Mr H. Tearoom, bestilte suppe og et stort glass vann. Det fine med disse småbyene i de engelske nasjonalparkene er hvor avslappa alt er. Rom for muddy boots og store tursekker. Fremmede som hilser «Enjoy your soup!» når de går ut døra.

    Bridge House, Ambleside

    På vei ut av byen gikk jeg forbi Bridge House, et minne fra ei tid da bekken var omgitt av eplehager i stedet for turister.

    Ambleside – Rydal

    Så var det bare et lite stykke igjen fra Ambleside til Rydal, men kanskje det stykket jeg likte best den dagen, for fjellene lå nærmere og enorme, gamle trær sto og kasta skygge over veien.

    Rydal

    Ambleside – Rydal

    Rydal, Lake District

    Så kom jeg frem til Rydal. Et bittelite sted, bortgjemt mellom trærne, med vertshus og skjulte perler.

    Glen Rothay, Rydal

    Det var ikke vanskelig å finne frem dit jeg skulle bo på for natta – Glen Rothay, et koselig vertshus fra 1600-tallet – med en pub kalt Badger Pub, oppkalt etter grevlingene i nærheten. Jeg spiste pai i et rom med mørke trevegger mens regnet var i gang igjen utenfor, og fikk et glass gin til. Så godt å komme inn til et varmt måltid på et varmt sted etter en lang dag på ukjente stier! Jeg krøp til sengs og sovna før jeg fikk lest så mye som ei side i boka jeg hadde med.


  • West Kirby

    Nå er jeg tilbake fra Lake District, passe mør i beina. Det har vært så fint! Å bare gå og ta innover seg alt det herlige i noen dager – enorme trær,  sauer og revebjeller. Jeg skal skrive om ruta mi når jeg får summa meg til det. Må bare la det synke litt inn først.

    Jeg kom tilbake til et Liverpool uten regn i går kveld, og det skal heldigvis vare noen dager nå. Pause fra kvelder på hybelen med regnet trommende mot vinduet. I stedet skal jeg ut i ettermiddagssola og utforske steder rundt byen jeg enda ikke har vært.

    Forrige søndag var jeg i West Kirby. West Kirby ligger ute på Wirral, halvøya utenfor Liverpool. Det er bare en halvtimes tid med toget, så er man i en koselig, liten kystby. Og går man gjennom byen, befinner man seg plutselig ved ei strand som ser ut til å strekke seg nesten helt til Wales. Der ute ligger Hilbre Island og lokker som en grønn oase i alt det blå, ei tidevannsøy man kan nå ut til når det er fjæra. På veien dit ligger det to andre små øyer. Vi kom ikke lenger enn forbi den første før vi fikk beskjed om at tidevannet var i ferd med å snu. Da vendte vi om og gikk sørover langs stranda i stedet, så seilbåtene som dansa rundt hverandre ute på vannet og trakk inn sjølufta.

    West Kirby

    Hilbre Island, West Kirby

    West Kirby

    West Kirby

    West Kirby

    West Kirby


  • Tog gjennom Edale Valley

    God morgen!

    Liverpool er søvnig tidlig en søndags morgen, men i dag var jeg oppe med sola. Spiste frokost og leste noen sider i ei spennende bok, laga niste og pakka sekken. I skrivende stund sitter jeg på et nytt tog igjen, denne gangen nordover. Nå skal jeg være et par dager i Lake District. Jeg har drømt om Lake District siden jeg leste The Shepherd’s Life for et par år siden. Første stopp er Windermere. Der skal jeg skaffe meg et kart og tegne opp ruta. Plana er å gå fra landsby til landsby, ta avstikkere når jeg føler for det og finne ly i koselige vertshus når det kveldes. Det er meldt mer enn nok regn, hver dag, men jeg har begynt å forstå at om man skal komme seg noe sted i dette landet, så kan man ikke la regnet stoppe seg. Jeg har pakka alt i plastposer og investert i regntrekk til tursekken, så håper at jeg berger.

    Det blir ei fin avrunding på ei god uke. Det har blitt en del kopper cappuccino denne uka også, bortsett fra den dagen jeg følte meg litt vågal og gikk for en flat white (det blir med den ene gangen). Men hjemlengselen som har vært så tung de siste par ukene har sluppet nå, og jeg har hatt så god flyt i arbeidet. Så deilig å ta fri når jeg gleder meg til å komme tilbake!

    Håper dere har en god søndag og ei fin uke som kommer!