Kristine Graneng

Liverpool, dag 3: statuer, skoleuniformer og en spasertur ned Penny Lane

Den tredje dagen min i Liverpool våkna jeg nesten stemmeløs etter konserten, men til blå himmel og gater som var i ferd med å våkne. Jeg gikk ut på jakt etter frokost igjen, fant et hyggelig sted med gode pannekaker og ordentlig cappuccino der jeg skreiv hilsninger på postkortene jeg hadde kjøpt dagen før og funderte på hva jeg skulle gjøre resten av dagen.

Jeg fikk tips om å dra innom Central Library, så etter frokost la jeg det inn i kart-appen min og begynte å gå. Det er rart hvordan byer kan være så mye forskjellig. Det jeg hadde sett av Liverpool til da var mest små mursteinshus med rosehager og handlegater. Plutselig sto jeg midt i et vell av statuer og romerske bygg. Jeg gikk innom Walker Art Gallery, så på flere statuer og malerier sammen med unger i blårutete skoleuniformer, før jeg gikk videre til biblioteket.

De siste timene mine brukte jeg i Sefton Park. Tilbake der jeg startet. Jeg liker å dra tilbake, har alltid vært sånn, samme om det handler om steder, bøker eller mennesker. Det føles så trygt å ha noen holdepunkter. Det finnes jo alltid noe nytt i det kjente óg. Som for eksempel denne hunden, eller ekornene og duene mellom trærne, eller hun jeg møtte langs vannkanten som sto og fotograferte øyenstikkere og forklarte meg forskjellen på damselflies og dragonflies.

Palmehuset var også åpent denne dagen.

Men aller mest ville jeg tilbake til dette stedet. Fairy Glen. I følge historien Tommy fortalte meg da han først viste meg det dagen jeg kom, møttes et par her oppe på brua under andre verdenskrig i all hemmelighet. Han skulle ut i krigen, men de avtalte å møtes der igjen på et bestemt klokkeslett sent en kveld. Da kvelden kom, traff de hverandre igjen og sto der oppe og holdt om hverandre lenge. Like etter fikk hun vite at han aldri egentlig hadde kommet tilbake fra krigen.

Gåsehud.

Men en slik urban legende er vel det eneste man kan få gåsehud av på et sted som dette.

Og så var det siste jeg gjorde i Liverpool å rusle bortover Penny Lane.

juli 3, 2018

Ut på tur
Reddiker, grønnkål og annet som gror

Nå kan vi endelig begynne å høste fra kjøkkenhagen! I kveld har jeg tatt opp de siste reddikene i denne omgangen og sådd nye – om noen uker blir det en ny runde med røde, runde reddiker å ha på hvitosten eller i salaten. Men før den tid er det mye annet spennende som dukker opp.

Spinaten er allerede klar for innhøsting. Denne uka må det enten bli spinatsuppe eller hjemmelaget pasta med spinatfyll. Mm, spinat!

Her ser dere også så vidt ruccolaen som også er innhøstingsklar nå. Kanskje den skal få bli ruccolapesto? Midt i bildet er den største spaghettigresskarplanten. Jeg tviler på at det blir noe frukt på den i år, det er vel litt for seint,

men det er i hvert fall gøy å se dem vokse!

Andre må vi vente lenger på. Det er jo en del grønnsaker som bruker hele sommeren på å vokse. Knutekålen, for eksempel. Jeg har litt vanskelig for å se for meg hvordan disse skal bli runde, sprø knutekåler, men det skal de altså.

Squashplanten jeg fikk av mamma ser også bra ut. Innerst ved rota kan dere så vidt skimte antydning til blomster. Nå venter det ei uke med ordentlig sommervær, og da håper jeg de springer ut og begynner å ligne på squash etter hvert. Frøene vi sådde ser også ut til å bli fine planter, selv om de nok ble sådd for seint de også til at det er mulig å håpe på noen avling.

Her er fenniklene! Først kom de opp som noe som lignet små, spede gresstrå, men nå begynner de å få formen de skal ha. Se bare hvordan de kurver seg så fint der nede ved jorda! Fennikel skal det visstnok også gå an å så i flere omganger. Vi får se hvor lang tid det tar før disse vokser seg store nok.

I bakgrunnen står grønnkålplatene. De har vi også begynt å høste av. Nå bruker vi dem i pasta, men til høsten blir det så godt med knudrete strimler grønnsakssupper og gryter. Jeg sådde frø fra en blandingspose, og veit ikke helt hvilke sorter det er – noen er lilla, mens andre er de tradisjonelle grønne.

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

juli 1, 2018

Kjøkkenhagen
Liverpool, dag 2: Travis, The Beatles og å spise alene

Travis har vært favorittbandet mitt siden ungdomsskolen. En jeg ble kjent med på nettet sendte meg Flowers in the window over MSN, og da vi var på klassetur til byen, mens de andre jentene var på H&M og kjøpte lipgloss og Snoopy-truser, dro jeg på Platekompaniet og kjøpte platene deres som jeg hørte på i discman-en min på bussen hjem. Så veldig 00-tallet.

For noen måneder siden fikk jeg en e-post om at Travis skulle ut på turné med ei av de gamle platene igjen, og jeg tenkte hm, hvorfor ikke og bestilte billetter til konserten og til Liverpool. Verdens beste impulskjøp. Det er så ofte jeg tenker at jeg skal gjøre ting som aldri blir noe av, ikke sjeldent fordi jeg ikke veit om noen som kan bli med eller fordi det faller i fisk når man er flere som skal være med og planlegge. Det er herlig befriende å finne ut at det går an å gjøre ting på egenhånd. Bare bestemme seg og dra.

Konserten var dessuten fantastisk. Jeg felte tårer til låter jeg hørte i hjel på CD-spilleren min på rommet hjemme, og hele salen i filharmonien i Liverpool sang med: til Driftwood, som jeg og Dagfinn spilte på UKM da jeg var tretten og han var ti; til Why does it always rain on me, som er så fantastisk melankolsk at det ikke går an å unngå å smile av den. De spilte og spilte, alle de gamle favorittene, ville liksom aldri slutte, før vi til slutt strømmet ut fra lokalet – et helt tog av Travis-fans gjennom de kveldsmørke gatene i Liverpool.

Men nå foregriper jeg begivenhetene, for min andre dag i Liverpool startet selvsagt med en ekte engelsk frokost:

Jeg synes det aller vanskeligste med å reise alene er å spise for meg selv. Jeg føler meg så ukomfortabel der jeg sitter alene ved et bord og stirrer tomt ut i lufta mens jeg venter på at maten skal komme, synes jeg må skyndte meg å få i meg maten når jeg først får den så jeg slipper å sitte der for lenge. Det er vel bare en øvingssak, men enn så lenge har jeg funnet ut at det hjelper å ha med ei bok eller noe å skrive på i veska.

Denne søndagen spiste jeg frokost på The Brunch Club (37 Duke Street). Engelsk frokost er vel ikke helt mi greie, jeg trives bedre med havregrøten min, men det var et koselig sted, med mursteinsvegger, store vinduer og venninnegjenger som drakk mimosaer før klokka var elleve.

Etterpå gikk jeg over til Albert Dock og The Beatles Story. Det er ganske overveldende at noen gutter fra Liverpool kan bli så store. Museet er en fin rundtur i historien deres, fra de først møttes til de dro hver til sitt.

Det beste rommet var rekonstruksjonen av The Cavern. Tenk å være i dette på starten av 60-tallet, med høyt hår og korte kjoler. Så fint å kunne drømme seg bort i dette før en kveld alene med rødvin, god mat og et annet favorittband.

juni 30, 2018

Ut på tur
Torsholet

Hvor rart er det vel ikke at ei helg kan man være i Liverpool, gå i fotsporene til John, Paul, George og Ringo, for så å være i Lysøysundet den neste, ytterst ute på Trøndelagskysten?

Forrige helg dro jeg hjem til pappa en tur. Tenk at der bodde jeg i omtrent femten år, men fremdeles finnes det steder jeg enda ikke har besøkt. Torsholet er ett av dem. Pappa har fortalt om det tidligere, om sprekken i bergveggen ved Teksdalen der Steigar-Tore gjemte seg mens han ventet på at det var trygt å reise videre. Jeg er ikke helt sikker på hvem Steigar-Tore var eller hvorfor han måtte gjemme seg, men har planer om å kjøpe meg en gammel, støvete utgave av Snorres kongesagaer for å finne det ut.

Vi bestemte oss i hvert fall for å ta en liten formiddagstur opp til Torsholet forrige søndag, pappa, lillebror Dagfinn og jeg.

Teksdalen er en koselig liten dal som vi kjører forbi hver gang vi skal hjem. Med lange, slake bakker der sauene går og beiter og myke åser på alle kanter. Stien opp til Torsholet går fra Teksdalen, opp østsida av dalen, gjennom sauebeitet. Det er skilta fra veien, men stien er ikke så enkel å finne – pappa var der for første gang da han var tre år og har sikkert gått der et titalls ganger siden, men måtte likevel leite seg frem bortover skråningene før vi kom oss på rett spor.

Men vi fant, vi fant!

Fluene fant dessuten oss. Det er visst et skikkelig insektsår i år, til tross for at det har vært så tørt, men fint å være ute i skogen likevel så lenge myggen holder seg unna.

Og så, etter en times gåing opp og ned hilsa jeg på sauene, som ikke var så interesserte i å hilse på meg. Noen skikkelige ville ulldotter, men fine er de da.

LagreLagre

juni 24, 2018

Ut på tur
Liverpool, dag 1: Tommy og parken

– What did you know about Liverpool before you got here? spør han. Vi sitter på en kafé i Sefton Park med vaklete stoler og enorme kopper cappuccino. Foran oss ligger innsjøen. Stien i parken slynger seg rundt den, går mellom vannet og de tilsynelatende ville blomsterengene. Spredt rundt bredden står det menn med fiskestenger og unger som følger spent med på om det blir noe napp.

Jeg tenker meg om før jeg svarer, det tar ikke særlig lang tid.

– The Beatles og fotball, sier jeg, og kunne sikkert lagt til noen ord om Titanic og dialekta som er så vanskelig å forstå. Særlig imponerende er i hvert fall ikke kunnskapen min om byen, men det lille jeg vet er nok til å ha brakt meg dit. I tillegg til en konsert med favorittbandet mitt.

Det er en varm junidag. Over Liverpool ligger et mykt lag av skyer. For bare noen timer siden fløy jeg over dem – så ei fjellrekke stikke opp over skydekket før vi nærmet oss bakken og åkerlandsskapet med de skarpe kantene tegnet seg under oss. Jeg skulle egentlig reist fredag ettermiddag, men flyet ble kansellert og i stedet for å trille kofferten min inn på hotellet i Liverpool kvelden før tilbragte jeg natta på flyplasshotellet på Værnes i halvvåken tilstand, livredd for å miste det grytidlige morgenflyet. Men så er jeg der. Fremme. Det er lørdag formiddag, og jeg bestemmer meg for å gå gjennom byen og til Sefton park, forbi små mursteinshus og hager med roser som velter utover fortauet. Jeg velger gater vilkårlig, sjekker google maps innimellom for å bekrefte at jeg har riktig kurs.

Jeg sitter på en benk i parken og har nettopp spist turens første is (salted caramel and chocolate, please), er sliten og føler meg ganske ensom. Da kommer Tommy forbi. – May I sit? spør han. Han er en ekte liverpudlian, born and raised, med grått hår som er kjemmet bakover og solbrun hud. Vi begynner å prate. Om hva i all verden jeg gjør alene i Liverpool ei helg i juni, om byen han har bodd i mesteparten av sitt liv. Han forteller om hvor vanskelig det var å vokse opp i den flerkulturelle delen av Liverpool som liten gutt, om hvordan han ble beskyldt for å stjele melk og måtte løpe fra politiet når han bare skulle se nærmere på en fugl som satt og hakka hull i folien på melkeflaska. Tommy forteller at det var utenkelig for tretti år siden å sitte på en benk her i parken alene og ta livet med ro. På 80-tallet var parken prega av the Toxteth riots, opprørerene i bydelen Toxteth der politiet og innbyggerne i den stigmatiserte bydelen barka sammen. Tommy var med. Nå jobber han som konsulent for bedrifter.

Men i 2018 er Sefton Park glade folk som har piknik en lørdags formiddag og ekorn som smatter uforstyrra inne under trærne. Tommy viser meg rundt. Vi ser etter skilpaddene som visstnok skal være i vannet, går forbi palmehuset som er stengt på grunn av et bryllup og til Fairy Glen, et lite fredsommelig, eventyrlig sted der lyset slipper inn mellom trærne og greiner henger tunge av blomster over vannet. Så setter vi oss altså i enden av vannet, fiskerne får omsider napp og enda flere unger strømmer til, med pinneis som smelter nedover arma og ivrige, nysgjerrige blikk.

Etterpå går vi videre til Lark Lane. Gata er ei lang rekke av restauranter. Tommy forteller at det bare fortsetter å poppe opp flere av dem. Gamle butikker får nye skilt, blir fylt med vegetarmat og hippe folk. Samtidig er det noen steder som forblir de samme. Vi spiser middag på et av dem, Keith’s, der alle synes å kjenne hverandre. De er som en stor vennegjeng, prater om festen i går og lader opp til en ny kveld på lokalet. Utenfor sitter Martin Rio Spicer og maler på gatesteinene. I ei sidegate marsjerer protestantene, de gjør visst det hvert år, men verken Tommy eller wikipedia kan fortelle meg hvorfor de gjør det akkurat den niende juni.

Så legger ettermiddagssola seg over Liverpool. Jeg er sliten i føttene, trøtt i hodet, men føler meg slett ikke ensom, selv alene på tur i en fremmed by.

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

juni 17, 2018

Ut på tur