Godt nytt år, dere! Jeg har riktignok satt nyåret på vent enn så lenge, for tirsdag kom influensaen snikende. Så jeg lar jula være i huset litt til. Tømmer pepperkakeboksen, selv om det bare er de kjedelige uten non stop igjen. Lager havregrøt med kardemomme i. Titter på Tour de Ski og leser de siste avisene fra 2017. Grana står og drysser foran vinduet, og utenfor laver snøen ned ett sekund og fyker avgårde i det neste. Det er ikke vanskelig å late som om det fremdeles er de siste dagene i desember.
Men så er vi jo allerede i 2018, og 2017 har blitt et år for historiebøkene. Det har vært et tøft år, men også fullt av så mange fine stunder, selv når det har vært på det tyngste. De øyeblikkene har jeg jo delt av gjennom hele året – 51 innlegg om noe av det som har varmet i de ukene som har gått. Når 2017 nå er omme, tenker jeg det er tid for et tilbakeblikk på de store hendelsene, de som betyr litt ekstra i det lange løpet.
→ Å skrive masteroppgaven
I midten av mai leverte jeg masteroppgaven min i Europastudier. 70 sider om innvandringsdiskursen i Brexit-valgkampen. Å skrive den oppgaven er noe av det mest givende jeg har gjort, men også det mest strevsomme. Formen halta hele våren. Den siste måneden var jeg sikker på at det aldri kunne gå, satt på kontoret hos veilederen min og spurte fortvila om hva jeg skulle gjøre om jeg ikke fikk hodet til å henge med. Men så gikk det på et vis likevel – det er rart hvordan kroppen liksom kan ta seg sammen og fokusere på én oppgave, selv når alt annet virker så fryktelig vanskelig. Og i midten av juni kunne jeg feire at jeg var ferdig med to år som har lært meg så mye, både om meg selv og verden utenfor.
→ Å flytte sammen
Det aller fineste dette året var da Petter spurte om jeg ville flytte inn hos han. I slutten av juni lånte jeg den lille grå golfen til bestemor og bestefar og tok med meg sakene mine fra byen og ut på Byneset. Dagene blir ganske annerledes, både på godt og vondt, når bussen bruker en time inn til byen, og store deler av hverdagene mine fremdeles foregår der. Det er mindre tid til å være impulsiv på samme måte som før, mer tid til å ta det med ro. Men jeg setter sånn pris på det, hver eneste dag, å kunne komme hjem til en som får meg til å le.
Det kribler dessuten fremdeles i magen når jeg står oppe på toppen av bakkene her og ser hvordan skyene veller seg opp over fjellene der fjorden ender, og hvordan gårdene ligger oppe på haugene og skuer utover sletta.
→ Å reise langt bort (og litt nærmere)
Allerede i begynnelsen av 2017 satte jeg meg på et fly og reiste så langt bort som jeg aldri hadde vært før. På kartet som viste hvor vi fløy dukket steder som Delfi og Korint opp, byer jeg har tenkt bare finnes i gamle historier. Jeg besøkte Dagfinn, broren min som var på utveksling i Thessaloniki, gikk gjennom gater med appelsintrær og palmer og frøs som jeg nesten aldri har gjort før i den kaldeste vinteren på tjue år. Så surrealistisk. I april dro jeg til Berlin med utdanningskomiteen i fylkestinget for å lære om yrkesfagopplæring. Ferieturene i sommer gikk til besta i Luster og mamma i Østfold. Det er så spennende å besøke steder som ligger så fjernt fra hverdagen her hjemme, men vel så fint å kunne oppdage alle gjemte kroker i vårt eget land.
→ Å få min første fulltidsjobb
Da jeg var ferdig med mastergraden, var jeg forberedt på å være arbeidsledig ei god stund og hadde dessuten behov for en skikkelig lang ferie. Men tida da dagene stort sett gikk til å plukke blåbær og kantareller varte kortere enn jeg hadde forestilt meg. I september begynte jeg i min første ordentlige jobb. Jeg var så heldig at de hadde bruk for meg på det gamle instituttet mitt på NTNU. Siden da har jeg jobba fulltid med å hjelpe studenter og som assistent på et forskningsprosjekt, og dét på et sted med så mange hyggelige folk som bestandig har noe interessant å fortelle i lunsjen.
I oktober sendte jeg dessuten inn en søknad på et doktorgradsprosjekt jeg så inderlig håper jeg får jobbe med de neste årene. Krysser fingrene for at 2018 bringer et positivt svar.
→ Gamle og nye vennskap
I året som har gått har det vært vanskelig å finne tid og energi til å treffe alle de jeg ville. Det er vel også gjerne sånn det blir når de fleste av vennene mine er i den samme fasen av livet som meg – på vei bort fra den flytende studenttilværelsen og inn i faste rutiner og sånt som gjør at hverdagen blir annerledes. Eller som bor et helt annet sted. I Oslo, på Snåsa, i Bergen, i det store utlandet. Da er det godt å ha venner som bestandig er der selv om vi ikke treffes så ofte som vi skulle ønske. Som man en gang i blant kan møte på Mormors for å drikke kakao med, dra hjem til for brettspill i bunad, eller kvelder i teateret og likevel føle at det ikke var så lenge siden sist. I fjor fikk jeg dessuten også besøk helt fra Thailand av Noy og Kwan. Og jeg traff nye venner på uventa plasser, sånn som Ingrid som kom bort og sa hei en dag jeg tok bussen inn til byen og Karoline som sendte ei melding på instagram og inviterte med på tur.
→ Kjøkkenhagen
«Pass på så det ikke blir kaldt for tomatene» var en gjenganger sist vår, da tomatfrøene sto i gamle jordbæresker med jord på kjøkkenbordet og spirte. Kjøkkenhagen, i dobbel forstand, har gitt meg så mye glede. Det er fint når det vokser, og det å gå og stelle med plantene var noe av det koseligste i 2017. Å prikle tomatplanter, tynne gulrøttene i åkeren og luke ugress, og å se hvordan det ble grønnere og grønnere for hver dag. Vi kunne høste tomater helt til vi flytta fra loftet i midten av desember, og gulrøttene ligger lagra i kjelleren. Nå drømmer jeg om squash og gresskar, reddiker og salater i åkeren ute, og krukker med krydderurter i vinduskarmen inne. I år blir det kanskje.
→ Å si ja til fotooppdrag
Da jeg leverte masteroppgaven og enda ikke visste helt hvor veien skulle gå etterpå, oppretta jeg enkeltpersonforetak. Min egen lille bedrift. Jeg har tatt noen fotooppdrag gjennom tiden, men liksom aldri satsa noe særlig. Det vanskeligste er å ta på meg sånt som jeg føler jeg ikke har full kontroll på, synes jeg. Er så redd for å skuffe. Men forrige sommer bestemte jeg meg for å prøve likevel. Bare si ja. Det har vært så verdt det, særlig når jeg ser at bildene blir brukt her og der.
Og til alle dere som leser: Tusen takk for følget gjennom 2017! Takk for alle koselige kommentarer, likerklikk og andre tilbakemeldinger. Jeg håper dere blir med videre i 2018.
LagreLagre
LagreLagre
