En tur til København for å forske har stått på blokka siden jeg starta på doktorgraden, men av ulike grunner – én relativt åpenbar – har det ikke blitt noe av. Før nå. Da de siste restriksjonene ble fjerna i februar, ble turen lufta over en kaffe på Dragvoll igjen. Ei uke etter hadde jeg fått plass på Københavns Universitet hele mars. Mandagen etter satt jeg på et fly i retning den danske hovedstaden. Selv litt tregstarta trøndere kan altså bli impulsive etter to år med pandemi.
Mars føltes litt som om jeg levde et parallelt liv – ett der jeg bodde i en hipp leilighet i Kødbyen med knirkende gamle tregulv, et sjarmerende ustemt piano og toalett i spiskammerset, og en bar og en anarkistisk bokhandel som nærmeste nabo. Dro på konsert på Vega på fredagskvelden, drakk cider med isbiter og øvde på danske gloser i pausene mellom bandene. Testa et nytt bakeri hver søndag, en brun papirpose i hånda på vei til nærmeste park. Ukestart på seminar med nybakte crossainter, ettermiddager med danske aviser på den gamle lesesalen i Den sorte diamant. Joggeturer rundt Søerne.
Og ett liv med vår i mars.
Én måned er liksom ikke helt nok til å virkelig komme inn i en ny hverdag, men akkurat passe til å kjenne på noe litt annet enn det vanlige. Ekstra herlig i et København med mange fine mennesker, og som var akkurat en så hyggelig by som folk hadde fortalt meg at den skulle være.
Jeg skriver dette mens jeg sitter foran ovnen på hytta. Sola har nettopp gått ned i samme fargetoner som flammene som slikker vedkubbene. Det er slutten på juleferien – i morgen starter den første arbeidsuka i 2022. Et fint tidspunkt for å tenke over det året som har gått og det som kommer.
I fjor skreiv jeg dette ved inngangen til det nye året: om hvordan starten på det nye året bare føltes som en fortsettelse på det gamle. Jeg har flere venner som har sagt det siste året at de skulle ønske de hadde skrevet koronadagbok. Jeg føler litt på det behovet jeg også – mest fordi jeg har litt trang til å rydde i minnene. Det føles som om tida står stille. Som om det er færre definerende øyeblikk og milepæler – bare tid som glir forbi med varierende grad av munnbindbruk og hjemmekontor. Av og til har jeg vært usikker på om vi fortsatt har vært i 2020.
Så her er et forsøk på å minnes og summere opp 2021, som tross alt var et ganske bra år, i god gammeldags listeform.
Var du gladere eller tristere i år sammenligna med tidligere år?
Mye gladere enn på veldig lenge! Mest av alt fordi jeg har brukt mye tid sammen med folk som gjør at jeg føler meg bra. Fine turer i Bymarka gjennom vinteren, dager sammen i fjellet, telefonsamtaler når man ikke kan møtes. Middagsbesøk og kvelder ute på byen når det har gått an.
Det har til og med blitt en og annen bursdagsfest.
Gaularfjellet, juli
Gjorde du noe i 2021 som du aldri har gjort før?
Tok hull i ørene. Gikk over en isbre. Besøkte Bergen.
I 2021 har jeg med andre ord følt meg som en skikkelig tøffing.
Hva har vært det største fremskrittet ditt i fjor?
Jeg er vel ikke den eneste som har lært en masse om meg selv det siste året, på godt og vondt? Pandemien har satt ting skikkelig på spissen, og først og fremst har det fått meg til å innse at jeg er mye mer sosial enn jeg har tenkt før. Det føltes så utrolig bra de månedene i høst da det gikk an å treffe folk igjen.
Hva var ditt største fremskritt på jobben?
I fjor følte jeg endelig at doktorgradsavhandlinga mi begynner å ta form. Det er godt å kjenne at nå veit jeg hva som skal til for å komme i mål – i hvert fall delvis. Også er det en hel masse jobb for å komme dit, men det blir!
Jeg er også veldig glad for at jeg og Lise, som jeg jobber med, begynte å lage podkast i år – Det europeiske kvarter. Så gøy å jobbe sammen om den, og også veldig kjekt å kunne dukke ned i temaer som er litt på siden av det jeg jobber med i doktorgradsprosjektet mitt. Ikke minst har vi hatt en unnskyldning til å prate med så mange dyktige og hyggelige folk gjennom året.
Gjorde du noen store forandringer? Bare små – og det føles godt. Det er godt å ha litt tid til å lande. Store forandringer kommer vel fort nok.
En tilfeldig klem i Muséhagen i Bergen, juli
Var det noe som gjorde deg skikkelig glad?
Det å endelig kunne møte nye mennesker igjen og å kunne bli bedre kjent med folk jeg liker, men ikke har fått brukt så mye tid sammen med før.
Bilturen i sommer. Friheten i å kunne kjøre akkurat dit jeg vil og stoppe der jeg føler for det. Å ha venner som ønsker velkommen og som vil vise frem hjemstedet sitt. Lange kvelder med hyggelig selskap.
Å komme tilbake til kontoret – og ikke være alene der.
Hvilke steder har du vært?
Det har blitt overraskende mye reising i 2021, men bare innenfor landegrensene. I ferien føltes det som om jeg var overalt – ned Vestlandet til Bergen, ei lita uke i Sogn, før jeg dro videre om Skien og til Østfold. På sensommeren var jeg ei uke i fjellet i Østerdalen. Og i høst hadde jeg ei virkelig fin uke på Østlandet.
Gamlebyen i Fredrikstad, juliØsterdalen, augustBotanisk hage i Oslo, oktober
Hvilke datoer fra 2021 kommer du alltid til å minnes?
Jeg kommer bare på én dato som virkelig har brent seg fast: 6. januar. Da Capitol ble storma og lille Thea ble født. Jammen fint det skjer hyggelige ting i verden også for å veie opp for all dritten.
Hva gjorde du på bursdagen din i 2021?
Det ble bursdagsfeiring på Zoom, og det var – utrolig nok – en av de hyggeligste bursdagene jeg har hatt på mange år. Mange, mange venner samla, quiz og prating til langt på kveld. Skulle ønske jeg kunne gjenta akkurat det i fysisk format i år, men det får vel vente ei lita stund til.
Savna du noe i 2021 som du vil ha i 2022? Mer søvn. Mindre pandemistress og –begrensninger.
Noe du ønska deg og fikk? Stuebordet mitt. Våkna altfor tidlig ei natt i vinter og fant drømmebordet på finn.no til en 500-lapp mens jeg lå og trykka på telefonen.
Trondheim, november
Favorittserier fra året som har gått? Jeg har sett så mange serier i år, og ærlig talt er vel mange av dem ikke så minneverdige. Men så har jeg også sett noen virkelig, virkelig gode, som har satt spor. Small Axe, som vel egentlig er en samling av korte filmer, om vestindiske miljø i London. It’s a sin, om AIDS-epidemien i England. Mare of Easttown, krim med Kate Winslet som spiller helt fabelaktig. Og Lovecraft Country, en grøsser satt til USA på 50-tallet med raseskillet som bakteppe.
Den beste filmen?
Verdens verste menneske, kanskje? Den henger fortsatt i. Men Dune var også en spektakulær kinoopplevelse.
Honourable mentions: Soul og Hamilton. Den siste er riktignok en musikal, og jeg er veldig sent på ballen, men åh! Kosa meg sånn med dem begge.
Største musikkopplevelser?
2021 var et godt musikkår på mange måter. Jeg gjenoppdaga hvor fint det er å finne ny musikk å forelske seg i. Høre et album fra begynnelse til slutt en kveld på sofaen. Det jeg har hørt mest er About you av Albin Lee Meldau og Jonas Alaska sitt Girl. Også ble det også noen få konserter, selv om jeg gjerne skulle ønska meg flere.
Skitur i Bymarka i januar.
Hva tenker du gjøre annerledes i 2022?
Flere middagsbesøk i hverdagene. Flere helger på tur. Dyppe tåa enda mer i sånt som gjør at jeg føler meg litt tøffere etterpå.
Men mest av alt håper jeg pandemien gir slipp igjen, slik at alt blir enklere.
Jeg gikk inn i desember med julemusikk i alle kanaler, i år igjen. Hadde til og med laga ei helt egen spilleliste med all julemusikk jeg hadde plukka opp gjennom året og ville spare til advent. Men nå har jeg hørt gjennom den lista flere ganger enn jeg vil innrømme, i tillegg til de gamle favorittene. På tide å hente inn ekstra inspirasjon til musikken til det siste strekket inn mot jul. Jeg kalte inn en venn med julemusikkekspertise igjen – denne gangen ble det en prat med Marita.
Forrige uke sto Marita og vokalensemblet Konsonantkompaniet for den eneste julekonserten jeg har fått med meg i år. (Aldri før har det føltes mer som risikosport å gå i kirka, men det var det vel verdt!) Marita mener at julemusikken helst skal være flerstemt, og gjerne med kor. Et lite frempek til det som kommer der altså.
Jeg begynner å spørre slik jeg har starta disse julemusikkpratene før, Marita. Har du en slags strategi for julemusikken gjennom desember? Er det noe spesielt du starter med?
Spørsmålet ditt handler om desember, men jeg begynner egentlig i september. Jeg er veldig streng på julebrus –ingen julebrus før 1. desember! Og jeg sparer på julefilmer, julemarsipan og julegodt.
Men julesanger er unntaket. Ettersom jeg synger i kor, begynner vi å øve inn julesanger tidlig, og da sklir det fort ut. Hvis jeg oppdager en ny artist, for eksempel, så må jeg sjekke hva annet de har.
Hva nytt har du oppdaga i år?
Nå er det jul igjen av Adrian Jørgensen og Trine Rein. Merry Christmas av Ed Sheeran og Elton John. Den har jeg hørt mye på radio. White Highway av Emilie Nicolas og Bendik Brænne. Også Juletid av Atle Pettersen. Den tror jeg ikke er ny av året, men den har jeg nettopp oppdaga.
Dere hadde som sagt nettopp julekonsert med Konsonantkompaniet. Hva gledet du deg mest til å synge?
Jentene i vokalensemblet sang Fred på jord på konserten. Det er egentlig en sang som heter Frid på jord av Sofia Karlsson. Gunnhild Breirem, den musikalske lederen vår, har oversatt den til norsk.
Vi sang også en gammel sang, Wexford Carol. Gunnhild har arrangert den for vokalensemblet med gitar og fiolin. Jeg har hørt på en versjon av Alison Krauss. Men Odd Nordstoga har også en versjon på norsk. Den heter No høyr, de gode folk.
Hvordan ble det ellers med julekonserter i år?
Jeg er veldig glad vi fikk arrangert én. Vi skulle ha flere konserter som ble avlyst, både med Konsonantkompaniet og Fosenklang, som jeg også synger i. Jeg tenkte også egentlig å få med meg Bettan og Trio No Treble.
Jeg skulle også gjerne ha fått med meg flere konserter frem mot jul i år. Det er noe eget med stemninga da. Det er jo fint å dele konsertopplevelser i utgangspunktet, men ekstra spesielt rundt jul.
Over til noe litt annet: Hvilke tekstlinjer er det du synes er de aller fineste?
The World for Christmas av Anders Edenroth er virkelig fin. Den handler om å se jula og kloden fra et barns perspektiv. Den sier at man trenger ikke så mye gaver og pakker, så lenge vi bare tar vare på jordkloden. Det er en veldig relevant tekst, med tanke på klima og overforbruk:
I am new to this world, I arrived here this morn, to this beautiful planet though beat up and torn. I don’t need a gift, need no more than I’ve got. Hear the unspoken wish from a tiny, tiny tot.
Det er en sang som Bjørn Tore også nevnte i fjor. Jeg liker også at den lager gode bilder. Den låner blant annet noen linjer fra Twas the night before Christmas, et dikt fra starten av 1800-tallet, som beskriver den spente stemninga mens man venter på jula og på nissen veldig godt – men her er det ikke pakker man ønsker seg, men noe større. Det er fint.
For min del er det nok aller mest de mer tradisjonelle sangene som gir skikkelig julestemning. Hva er din favoritt blant klassikerne?
Stille natt av Sigvart Dagsland og Oslo Gospelkor. Mitt hjerte alltid vanker. Jeg synes det er veldig fint når Maria Haukaas Mittet gjør den. O Helga Natt av Kraja. Det er fire svenske damer som synger.
Også er Deilig er jorden obligatorisk.
Dette ble favoritter da! Det er vanskelig å velge bare én.
Det er lov. Vi skal være rause i jula. Men når klokka slår fem julaften, hva er det du hører på da?
For å få maks julestemning, må jeg være i Hegvikkirka og helst skal det være snø. Da er det gudstjeneste fra kvart over fire til fem. Og når klokkene slår på vei ut, da er det jul. Så samles vi utenfor og synger Deilig er jorden.
Men når det er korona, og det ikke er mulig, da blir det Sølvguttene på tv.
Aller sist, Marita, kan du gi oss fem tips til noen mer ukjente perler?
Nissens song av Odd Nordstoga Nella Fantasia av Kristian Kristensen Dagen är kommen av Kraja. Den er vel egentlig basert på O Come All Ye Faithful. Det er samme melodi, men man kjenner den nesten ikke igjen. Neslandskyrkja, arrangert av Knut Nystedt. Det er kanskje ikke en julesang egentlig, men den er det for meg. Jeg foretrekker versjonen med Kammerkoret Nova. Et barn er født i Betlehem, arrangert av Ørjan Matre.
Nå er det ikke bare mørket som har kommet krypende på. Frosten er her også. Som jeg har lengta. Jeg lengter enda etter det første skikkelige snøfallet, tjukke snøfjon som legger seg i skjerfet. Men i morges lå det et fint, fint snølag på bakken. Det blir nå snart.
Forrige helg drista jeg meg ut i verden igjen etter ei uke på sofaen med forkjølelse. Da jeg tok bussen til kontoret på lørdagsmorgenen, lå tåka fra Nidelva over byen – tårnet på Nidarosdomen stakk så vidt opp. Jeg hadde et kapittel som måtte skrives i løpet av helga, men da jeg satt på bussen og så ned på byen lovte jeg meg selv at jeg skulle komme meg ut i løpet av dagene. Senke skuldrene, ta inn litt dagslys.
Dagen etter hadde tåka lagt seg som rim – over halmstubber og gress som ikke helt hadde rukket å miste fargen. Magisk.
Når ble det november? Når ble det så mørkt? Det er som om høsten springer forbi.
Så nå tvinger jeg meg selv til å stoppe opp litt og ta vare på noen av de øyeblikkene som bare smetter forbi hvis ikke.
– Slik som lyset over marinen en formiddag på vei til jobb. Viktig å ta inn de glimtene av sol man får nå i november.
– Å oppdage at Jonas Alaska sitt nye album, Girl, lå i Spotify fredag morgen. Perfekt start på helga. Fra å være litt skeptisk til den nye retninga hans, har jeg blitt relativt overbevist. Vil danse til dette i vinter.
– En kald morgen da hadde noen lagt igjen en hilsen i busskuret.
– Sola som akkurat dukker frem under skyene før den går ned. Et sånt øyeblikk som ikke lar seg fange så godt fra et bussvindu, men som er verdt å spare på likevel. Fulgt av en tanke om at det hadde vært fint med en ettermiddag i marka, med solnedgang og kakao på termos.
– Inneversjonen av novemberlys – gresskargnocchi med en solid klatt smør. Med tente stearinlys mot mørke vinduer og siste rest av eple- og aroniasafta jeg kjøpte i Askim i sommer med høstens søndagsmiddager i tankene.
