De første kalvene skulle komme midt i juli. Jeg lå halvvåken med spissede ører om natta, slik man sover når man skal stå opp tidlig og er redd for å forsove seg. Lytta etter rauting fra fjøset, venta på at de skulle si ifra om at nå skjer det. Men så kom de i grunn aldri midt på natta, helst sent på kvelden i det siste fjøsstellet eller om morgenen midt i melkinga. Små kalver med skrukkete neser, som napper i klærne og sutter på hendene dine når du prøver å klø dem bak øret.
Det er noe av det fineste som skjer på gården – kalvinga. Men så mye spenning også, så mye som kan gå galt, særlig når kvigene, de som aldri har kalva før, skal ha kalv.
En dag i sommer like etter middag satt vi inne mens det var lett regn i lufta ute, titta ut vinduet og fikk øye på ei kvige oppe på beitet som så ut som om ho var i ferd med å kalve. Men da vi kom ut, var ho ferdig, uten at det var spor av noen kalv noe sted. Vi saumfor beitet, leita i fjøset, men kalven var ingen steder. Så fikk vi øye på et spor i skråning ned fra beitet, Petter forsvant rundt hjørnet på garasjen nedenfor, gjennom det høye gresset med brennesler og tistler, og like etter ropte han: «Her er den!»
Og der var den, en liten sprek kukalv som hadde dratt på utflukt alene, bare minutter etter at den hadde kommet til verden.