Ukene etter at jeg leverte masteren har, for å være helt ærlig, vært ganske tunge. Kroppen har føltes som en melsekk jeg drar rundt på, hodet har vært som vatt. For noen år siden fikk jeg kyssesyka, og etter det har jeg vært så sliten, men aldri virkelig tatt meg tid til å ta det med ro bortsett fra når jeg ikke har orket mer. Det har liksom gått på et vis, selv om jeg har følt meg som en fjern og energiløs versjon av meg selv. Men i dagene etter at jeg satte det siste punktumet i masteroppgaven har jeg virkelig kjent på at nå er det nok: Det er liksom ikke noen strikk igjen å tøye.
Så nå øver jeg meg på å ta ting i mitt eget tempo. Sover bort en ettermiddag her og der, sier nei når jeg ikke klarer, lar de fleste dagene stå åpne i kalenderen. Det høres fryktelig kjedelig ut – og det er det òg – men om jeg bare kan holde ut med kjedelig ei stund, så kommer forhåpentligvis energien til å ta tak i de store tingene tilbake.
Dessuten betyr det ikke at dagene blir innholdsløse. Jo mindre jeg gjør, desto viktigere er det å sette pris på de små tingene, tenker jeg. Det skal ikke så mye til.
▻ Morgenstund med Lars Saabye Christensen, ettermiddagsstunder med biblioteksbøker og vannmelon. Vannmelon får alle dager til å kjennes som sommerferie.
▻ Trilletur med Oskar, Siri og Silje.
▻ Bestemor som har bakt bursdagskake til pappa, og jeg som endelig kunne finne frem gaven jeg hadde gjemt bort i skapet.
▻ Søndagstur til bensinstasjonen for å kjøpe is og en svipptur bortom kvigene som nesten danser på haugen fordi de er så glade for endelig å være ute.
▻ Å gå gjennom byen fra bursdagsfeiring når tåka ligger over Nidelva og å våkne morgenen etter med glitter i ansiktet.
▻ Plantene på kjøkkenbordet som endelig har forlatt redet.
▻ Og forrige uke trilla datoen for forsvaringa av masteroppgaven omsider inn i innboksen. Så herlig å endelig ha et absolutt sluttpunkt å forholde seg til – om litt over ei uke har jeg en mastergrad!