• Jeg fikk spørsmål i kommentarfeltet om jeg kunne skrive litt om hverdagen min som masterstudent, om hvordan jeg strukturerer dagene og om hvordan jeg jobber – og det kan jeg jo!

    Det er jo litt skummelt å bli overlatt til seg selv med en tilsynelatende uoverkommelig oppgave å skrive. Hvor starter man liksom, når man har fem måneder man står helt fritt til å disponere selv? Ikke bare bare å holde seg selv i nakkeskinnet og skape seg noen gode rutiner. Men det er nesten det man må gjøre hvis man har planer om å levere en bra oppgave innen fristen – bare komme i gang, ta noen skritt på veien hver dag.

    Kristine Graneng

    Om å komme i gang og om arbeidsdagen min

    De beste dagene er de når jeg har tid til gode til å stresse ned før jeg drar opp på lesesalen. Aller helst med en kopp kaffe og noen artikler i Dag og Tid eller noen sider i ei bok jeg leser. Derfor ringer som regel vekkerklokka mi en gang mellom seks og sju, så jeg kan starte arbeidsdagen mellom åtte og ni, alt etter når jeg får somla meg ut døra. Jeg jobber aller best på formiddagen, så da er det greit å komme seg opp på lesesalen i rett tid. Dessuten føles det i hvert fall som om man har ekstra god tid til pauser når man er tidlig oppe. Må ha ti-pausen min, finne meg noe å knaske på, henge ute i gangen ved vannkokeren mens jeg venter på å få fylt tekoppen. Også en skikkelig god lunsjpause. Så viktig når hjernen jobber på høygir hele dagen.

    Hvor lange dagene blir varierer mye for min del. Aller helst skulle jeg ønske jeg kunne sitte på lesesalen til fire hver dag, men jeg har en kropp som går i protestmodus når det blir for mye. Da er det bare å høre etter (prøver i det minste å lære meg å gjøre det). Så stort sett jobber jeg til to, kanskje litt lenger, også tar jeg heller igjen noen timer her og der når det passer, enten i helgene eller om kvelden. Jeg tenker det kanskje blir enklere å ha lengre dager etter hvert også, når den mest intensive perioden med lesing er over?

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Om å planlegge (og om å gjennomføre)

    De fleste dagene er jeg jo nødt til å fylle selv, selv om det heldigvis er noen dager i blant med veiledningsmøter, kurs og spennende foredrag på universitetet. Stort sett starter jeg uka med å lage en slags plan for hva jeg vil gjøre. Denne uka, for eksempel, så står det at jeg skal gjøre ferdig utkastet mitt til litteraturgjennomgangen, starte med datainnsamling og begynne å lese på tekster til teorikapittelet. Plana mi fyller jeg ut hver dag med mindre oppgaver, som å lese noen artikler eller sende noen e-poster eller plage folkene på biblioteket med spørsmål om hvor jeg får tak i ting. I tillegg har jeg noen større mål, slik som når jeg skal levere de neste utkastene til veilederen min og en dato for når førsteutkastet på hele oppgaven skal inn.

    Hittil har jeg stort sett lest en hel masse og skrevet veldig lite. Det er skikkelig vanskelig å holde oversikten når man skal pløye gjennom så mye. Mange tekster som er relevante og nesten like mange tekster som det føles ut som jeg kaster bort tida si ved å lese. For å holde styr på alt har jeg laget meg et skjema inspirert av Jennifer (min beste studieinspirasjonsblogg!) slik at jeg veit hva som finnes i hvilken tekst, også skriver jeg ut de viktigste artiklene så jeg kan boltre meg med markeringstusj og skriblerier i margen for å merke av det som er mest for relevant for oppgaven. Det gjør livet mitt så mye enklere.

    Det er for så vidt kanskje betegnende for hele måten jeg jobber på. Jeg er et skikkelig vimsehode, tankene bare flyr rundt i et stort virrvarr, og ofte er det bra, men til tider blir det så mange av dem at det er vanskelig å holde styr. Så jeg er helt avhengig av ha en del struktur og retning for ikke å la det ta helt overhånd. For eksempel har jobba masse med skissa mi for å vite hvor jeg er på vei. Jeg lager disposisjoner for hver del av oppgaven, og de forandrer seg hele tiden, men da veit jeg i hvert fall hva jeg har å jobbe mot. Det er kanskje noe av det viktigste jeg har lært hittil òg, at det hele er en skikkelig stor prosess og at prosjektet forandrer seg hele tiden, jo lenger man kommer inn i det. Og det er det jeg synes gjør det så gøy å holde på med! Stadig noe nytt å oppdage, stadig noe nytt å lære!

     

    Les mer: Hvordan overleve eksamen


  • Kristine Graneng

    Onsdag kveld kom Noy fra München, der vi traff hverandre i fjor. Torsdagen regna bort mens vi jobba på universitetet — men fredag morgen, da våkna vi i ekstase over små glipper av blå himmel og solstråler. Og når sola titta frem, da kunne vi liksom ikke annet enn å dra ut på tur med termosen i sekken.

    Kristine Graneng

    Oppholdsværet varte ikke lenge. Bygene kom vellende innover Trondheim, krøp seg innpå Munkholmen og snart hang vanndråpene i lufta.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Ladestien er likevel kanskje aller finest når det er litt vilt. Når bølgene slår mot berget i Korsvika, når vinden rusker i jakka.

    Kristine Graneng

    «Er dette havet?» spurte Noy, men det var bare tåkehavet.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Så dro vi med oss de våte kroppene våre hjem og drakk kakao og spiste Kvikk Lunsj i stua, for kaldt februarregn kan være i tøffeste laget for både jenter fra Thailand og jenter fra trøndelagskysten.


  • God morgen! Klokka er bare sju, men jeg har allerede fylt på høre på bussen-spillelista mi i mørket og klemt besøket mitt ha det mens det enda var tidlig, tidlig. Nå er kaffen akkurat ferdig på plata, og jeg tenker dette blir ei fin uke, jeg, om enn med en litt trøtt start. Jeg skal fylle word-dokumentene mine med mange ord, gå i teateret og le høyt, spise noen fastelavensboller og røre på lesesalkroppen min så mye jeg kan.

    Og forrige uke var også fin, bare se her:

    Kristine Graneng

    ❋ Jeg hadde visst litt bursdag forrige uke også. Som om det ikke var fint nok at de dukket opp i seg selv, så dukket Sanna opp med denne fargerike buketten som gjorde Trondheim litt mindre grå i helga og som passet perfekt i den nye vasen min, og Maren dukket opp med en fin liten plante som jeg håper jeg kan bo sammen med lenge, lenge.

    Kristine Graneng

    ❋ Et par ganger i måneden er jeg hjemme. Mest sitter jeg bare inne på møter eller sover middagslur på sofaen hos bestemor og bestefar mens det enda er lyst, men forrige tirsdag, da var lagt inn et innslag av sjøluft og vind og sauer på formannskapsmøtet og jeg var rimelig tilfreds.

    Kristine Graneng

    ❋ Å gå fra lesesal til lesesal med store bokstabler, bytte bort den lille, mørke kroken min og lampa med snusetikettene med en vindusplass med to hyller og armslag. Plutselig har jeg plass til både biblioteksbøkene, teposene og meg selv, jeg kan følge med på været og alle som går opp mot hovedinngangen og slå av en prat om kildeføring eller serieutroskap eller spørre om noen vil være med ut på en pause når det trengs.

    Kristine Graneng

    ❋ Lat søndag med Noy og en formiddag som ikke inneholdt så mye mer enn en tv-serie og ostesmørbrød. Men i går kveld dro vi ut og så Jackie i salen med de beste setene og peppermyntedrops. Nå drømmer jeg om perleøredobber, perfekt vipp i håret og underkjoler i silke, mens jeg bruker fem minutter ekstra på badet, legger maskara og henger luggen på snei.


  • Vingebelastning er sponset av Aschehoug

    Kristine Graneng

    Jeg har besøk, og Trondheim viser seg fra sin verste side. I går regnet vi bort på tur og måtte spise Kvikk Lunsjen i stua. I dag skal jeg gjøre et forsøk på å finne noe verdt å vise frem innendørs i byen min.

    Er dere også på et sted som regner bort, der paraplyene er mest på vranga og det er best å søke trøst i en stor kopp kakao? Hvis nei, nyt det! Hvis ja, så kommer det noen boktips her for en ordentlig innedag. God lørdag, dere!

    Kristine Graneng

    Vingebelastning – Helga Flatland

    Vingebelastning sto på ønskelista mi til jul, og på Aschehoug satt det en liten julenisse som fikk med seg det. Takk! Helga Flatland skriver jo så bra, og selv om denne boka ikke traff meg temamessig like godt som Bli hvis du kan-triologien hennes, likte jeg den godt. Den handler om 30-år gamle Andreas som sliter med å finne retning i livet og som får stilt en psykisk diagnose etter å ha blitt fanget opp av helsevesenet etter en ulykke. Veldig interessant om alle de forventningene vi har, om hvordan vi passer inn i samfunnet, om relasjoner og hvordan vi på en måte skaper vår egen hverdag.

    Kristine Graneng

    Songfuglen – Jan Roar Leikvoll

    Mamma fikk teaterbilletter til Songfuglen på Det Norske i bursdagsgave fra meg, og etter at vi så forestillinga (som var veldig spesiell, men veldig bra! Frank Kjosås er perfekt i hovedrollen!), så leste jeg boka òg. Den er lagt til en by der de ville, ustyrlige mennene er fordrevet til skogen og gutten Jakoba må leve livet sitt som jente. Det begynner selvsagt å bli problematisk jo eldre han blir, og som en løsning begynner han i sanglære hos Malinovskaja.

    Songfuglen er ei nokså annerledes bok. Så fint skrevet, men med ei historie som jeg syntes var fryktelig kald og uhyggelig. Det er liksom bare sangen som lyser opp.

    Kristine Graneng

    Stanna – Flora Wiström

    Det siste boktipset denne lørdagen er Stanna. Jeg leser jo bloggen til svenske Flora Wiström, som har så mange fine hverdagsfortellinger og språklige bilder, så da hun ga ut bok i fjor, så tenkte jeg den ville være verdt å lese. Det var den. Den handler om Ester som blir forelska i Eli som kommer innom antikvariatet der hun jobber, om hvordan alt blir så vanskelig når Elis mamma blir syk, om sterke vennskap som blir satt på prøve og om hvordan det er å være ung å skulle gjøre valg. Fint, synes jeg – selv om jeg skulle ønske at ikke alle karakterene var så veldig unge kunstnere, lik blogg-Flora, for det gjør det litt vanskeligere å skille mellom fiksjon og virkelighet.


  • Kristine Graneng

    ❋ Det er ikke så verst å fylle 25 år, altså. Jeg prøvde det på mandag: å starte dagen med bursdagsklem og bursdagstelefoner på bussen til skolen, kanelbolle i matpakka og gave til lunsj, innpakka i papir fargelagt med markeringstusj, fra guttene i klassen, sola som varma i ansiktet på vei hjem fra Dragvoll, å gjøre ingenting en hel ettermiddag, for så å fylle magen med så mange sushibiter jeg bare ville og snakke om alt og ingenting med fire favoritter.

    Også har bursdagen bare sneket seg med videre utover uka, med en klem her og en klem der og gratulasjoner som spretter opp i nettleseren. Det har vært skikkelig fint!

    ❋ Den eldre dama på venteværelset hos legen som la helt om dialekta da ho begynte å fortelle om stedet på Helgelandskysten der ho vokste opp.

    ❋ Søndagskaffe med Ida og en lang prat om alt som skjer fremover. Kanskje mest om strikkeprosjekter og livet etter masteren. Det er som om det står F R A M T I D A med skrikende, store bokstaver over et mørkt lerret, med den hviskende «se hva som skjer»-stemmen lagt over når jeg tenker på tida etter masteroppgaven. Tidsperspektivet mitt stopper liksom før sommeren – etter det er alt så uoverskuelig og diffust og skummelt. Men det hjelper å ha ei Ida å snakke med det om.

    ❋ Ho jenta som var ute med jentegjengen og stoppa meg da jeg var ute på tur for å fortelle, med et kjempesmil, at jeg hadde likens jakke som mora.