Kristine Graneng

For tida er det litt tungt. Da er det best å bare legge bort datamaskina når jeg kommer hjem, skru telefonen på lydløs og sette en bolledeig, gå en tur ut selv om det iser i kinnene og nesen renner, krype inn i en lang klem. Være ordentlig til stede. I hvert fall prøve på det.

Derfor blir det litt stille her også, men her er noe av det jeg vil dele fra uke 5.

❋ «Nå må du se til å få tatt den vaksina,» tenkte jeg en dag for litt sida og sjekka ventetida i Trondheim. Over én måned. Så tok jeg en telefon til helsestasjonen hjemme og fikk time fire dager senere hos ei skikkelig trivelig helsesøster som satte sprøyta nesten uten at jeg merka det og holdt et øye med meg der jeg satt ute på venterommet og venta på at jeg skulle få lov til å dra videre. Takk <3

Og det får bli et tips denne uka: ta HPV-vaksina dere som har tilbudet og ikke har gjort det. Så, så viktig. Kreft er noe dritt.

❋ En av dagene jeg satt på lesesalen lyste det rødt på facebook. Det var Ida som kom med musikktips. «Har du hørt nå på Nr. 4?» spurte ho, og det hadde jeg ikke gjort (eller, i hvert fall bare litt), så da snekra jeg sammen ei dette skal jeg høre på bussen-liste. Enda et ekstra tips: Hør på Jeg har aldri sett elg. Den gjør meg glad!

❋ Å lage taco på et lite kjøkken en lørdagskveld, rive i stykker salatblader og kutte cherrytomater, for å spise den ved stuebordet fra 1962 mens Chet og Ella og Monica synger.

Håper dere får ei fin uke, alle sammen! Og takk for alle de koselige kommentarene dere legger igjen. <3

❋ forrige uke testa jeg pendlerlivet noen dager, sto ute i mørket og venta på at busslyktene skulle dukke opp øverst i bakken med nabokatten snikende rundt beina (den angrep meg på et tidspunkt. som en hund, liksom, hoppa opp med forbeina nesten planta i kåpelommene mine. oppmerksomhetssyke i kattedrakt.), hørte Agnes Kittelsen og Hans Olav Brenner bli personlighetsanalysert, vinka tilbake gjennom bussvinduet til guttene på trikken som kjørte forbi i motsatt retning, . Så fint å komme frem til Petter om ettermiddagen og så fint å ha litt mer strukturerte dager (biprodukt av få bussavganger og lang reisetid).

❋ å trosse mingleangsten på boklansering. Å gå alene på arrangementer der jeg ikke er sikker på om jeg i det hele tatt kjenner noen er det verste jeg veit. Blir klam i hendene og flakkende i blikket og vil helst gjemme meg i hjørnet – selv om jeg aller helst også vil være ho som sier hei til fremmede og har interessante samtaler. Men noen dager er jeg fornøyd bare jeg drar. Ett steg om gangen, så kanskje er jeg dronning av smalltalk når jeg fyller 50 – eller bare fullstendig komfortabel med å bare være meg.

❋ Dragvoll, omgitt av frostdekte plener og morgensola allerede kvart over åtte. Snart er lyst når jeg våkner. Vår, vår, VÅR.

❋ å avslutte arbeidsdagen tidlig en fredag, ta bussen gjennom skoddehavet og ut på bygda, dra på eventyr i en gammel skog med små glimt av sola gjennom tåka, finne et forfallent bygg mellom de skjeggete trærne og lese radioprogram og tegneserier fra 1975 på veggene, stå midt på en åker og tenke at nå ser verden like ensformig ut som på månen eller kanskje Mars

❋ da Petter hadde bursdag, og vi spiste bløtkake med Med hjartet på rette staden surrende i bakgrunnen en tirsdags ettermiddag etter å ha kjørt på isete veier og jobbet en stund på hver vår kant.

❋ himmelen, i mørkelilla og flammende korall, den dagen jeg starta seint, drakk kaffe i små slurker og leste Dag og Tid før jeg tok bussen opp til Dragvoll, til en dag der artikkelsidene fløy avgårde og ting liksom løsna.

❋ bøkene som lå og venta på meg i hylla på biblioteket på søndag og en pustepause på ti minutter med Dikt & forbannet løgn, selv om jeg i grunn aldri leser dikt

❋ å kjenne hvordan alle de irriterende og frustrerende tankene bare forsvant ei stund etter årets første treningsøkt. Det er så viktig å huske på hvordan det hjelper å bevege seg, muskel for muskel, når tankene hoper seg opp og man blir helt begravet under dem.

❋ varme klemmer og tårer som blandet seg med det kalde januarregnet. Yatzyterninger og gode samtaler. Og hvordan det noen ganger kan føles veldig godt å bare stå og skrelle poteter.