Søndag morgen i Thessaloniki. Jeg dro fra gardinene for å se ut på utsikten fra hotellrommet for første gang, dro på meg stilongsen under buksa og gikk ned for å spise oliven og klementiner til frokost.
Thessaloniki var minst like kald da som kvelden da jeg kom. Altfor mange minusgrader og vinden fra sjøen som beit i ansiktet. Alle grekerne gikk svartkledde mellom palmene og sitrustrærne, med lua trekt godt nedover ørene og skjerfet helt opp til øynene. Jeg hadde sikkert glidd inn i mengden jeg òg, om jeg ikke hadde kameraet hengende over skuldra og stoppa hver gang jeg stussa over noe jeg så: det forlatte tivoliet med julenissekarusellene, bilene som sto parkert fire i bredda ut i veien, løshundene som lå i parkene eller kryssa veien.
Å gå rundt i Thessaloniki er litt som å gå i et museum, sa Dagfinn. Det er så rart å se hvordan de nye bygningene har blitt bygd opp rundt de gamle og forslitte. Slik som Galeriusbuen og Rotunda, som har stått der siden 300-tallet da det ble bygd av romerne. Nå går hovedgata gjennom byen rett forbi og hasjselgerne henger ved portene. Slik går det når det fjerde og det tjueførste århundre tar hverandre i handa.
Nede ved sjøen ligger Det Hvite Tårnet og på en godværsdag man kan se Olympos på den andre siden av vannet, bak alle lasteskipene. Denne dagen tegnet det seg bare forsiktig i horisonten.
Så, så vanskelig å finne en kafé i Thessaloniki som serverte noe midt imellom bare kaffe og fullverdig middag, så vi endte opp med å kjøpe med oss noe fra et bakeri. Mekka for sånne som er glade i alt som er laga med butterdeig.
Vi gikk på fotoutstilling, Another Life: Human Flows / Unknown Odysseys på Thessaloniki Museum of Photography, som besto av bilder av flyktninger tatt av greske fotografer (som Angelos Tzortzinis og Yannis Behrakis). Sterkt! Men også veldig gøy å gå på fotoutstilling med Dagfinn som legger merke til helt andre ting i bildene enn det jeg gjør – slikt som linjene og metningen på de oransje redningsvestene. Noen ganger trenger man noen nye blikk.
Om kvelden pekte vi oss frem til en middag, lurte om det ikke var litt rart å kalle en auberginerett for imam, om vi hadde hørt feil, drakk kaffe på gresk vis på en liten kafé med trekk fra vinduene, satt mange timer og sippet, spilte kort og forklarte regler på en blanding av engelsk og tysk (then you’ll get the stich).
