Kristine Graneng

  • Tankevekkere på en fredag

    Kristine Graneng

    «Det SNØØØØR!» skreiv Petter til meg i går mens jeg satt og spiste frokost. Og det var som magi, for da jeg tittet ut vinduet var alt bare grått, og jeg kjente et stikk av sjalusi. Men så så jeg dem. Snøfnugg. Først lette fjon, så større flak – den aller første snøen.

    Da var det litt vemodig å dra fra Trondheim, å sette meg på et fly sørover, over hvitmalte pappmasjéfjell og stille fjorder, og lande i et grått Rogaland. Men her skal jeg være i helga for å diskutere politikk med en fin (og overveldende stor) gjeng. Nok å tenke på for min del, med andre ord, men her kommer et par tips til dere.

    Before the flood

    Leonardo DiCaprio + klima = sant. Nå har han hatt med seg kamera rundt om i verden og undersøkt konsekvensene av klimaendringene i Before the Flood. Filmen ligger åpent tilgjengelig på nett. Jeg har ikke fått sett den selv enda, men jeg tenker det er på tide å få sett en film der DiCaprio ikke spiller skurken.

    Kvardagsbiblioteket

    Jeg har snublet over Kvardagsbiblioteket, en blogg skrevet av Sunniva og Victoria, to tidligere litteraturstudenter. De skriver om bøker, utrolig nok, men det er definitivt den bokbloggen jeg har funnet til nå som jeg liker aller, aller best. Ikke bare er det gode bokanmeldelser, men også mye fint om lesing. Ta for eksempel en titt på «Oppfordring: Les det du liker, og legg vekk det andre», «Novellens renessanse: 4 gode novellesamlinger» og disse to om å lese på originalspråket og om å lese oversettelser.

  • Saman er ein mindre aleine

    Kristine Graneng

    Nå river jeg meg løs fra skrivinga ei stund for å fortelle om ei fin bok jeg har lest. Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda.

    Kristine Graneng

    Den handler om Camille som sliter med en spiseforstyrrelse, et vanskelig forhold til mora og som er fantastisk til å tegne, men ikke gjør det. Om Philibert som kan fransk historie på rams, men selger postkort utenfor museet og stammer veldig. Om Franck som er tøff på motorsykkel, arbeider lange dager på restaurant og ellers ikke gjør stort annet enn å ta med damer hjem, men som tar seg av bestemora Paulette, som visner bort på et aldershjem. Også handler den om hvordan de fire finner sammen i ei stor leilighet i Paris.

    Kristine Graneng

    Livet til de fire er brettet utover ganske mange sider, men jeg synes det er gode sider, jeg. Det er virkelig ei bok som blir drevet fram av et spennende persongalleri heller enn et drivende plot (handlingsforløpet er nok heller forutsigbart), men det er så mange fine øyeblikk, både varme og såre på et vis. Et lite favorittutdrag over, om tegnelæreren til Camille som forteller hvor viktig det er å uttrykke seg ↟

    Verdt å lese, altså. Den er forresten filmatisert, med Audrey Tatou – noen som har sett den og kan si meg om jeg bør gjøre det jeg òg?

  • Skrivemåned

    Kristine Graneng

    I november har jeg bestemt meg for å skrive. Skrive til frokosten. På båten. I senga. Ved skrivebordet. I notatappen på bussen. Hver dag skal jeg skrive, bruke de små lukene av tid som jeg vanligvis bruker på alt annet ufornuftig, i håp om at det til slutt skal bli 50 000 ord.

    November betyr nemlig National Novel Writing Month! Tusenvis av småsprø mennesker hamrer løs på tastaturer rundt om i hele verden med håp om å sitte igjen med en slags roman ved slutten av måneden, og jeg tenkte jeg skulle prøve meg igjen jeg også. Jeg har vært med en gang før. Det var i 2013, da jeg var førsteklassing på videregående og hodet mitt var fylt med prinsesser og isbjørner og magiske sverd. I 2016 er hodet mitt stort sett fylt med integrasjonsteori, europeisk sikkerhetspolitikk og økonomiske indikatorer. Håper så inderlig at fantasien min kan våkne til liv igjen underveis.

    Kristine Graneng

    Jeg har i grunn ikke noe romanprosjekt, men plana er å skrive akkurat det jeg har lyst til. Kanskje starter jeg på noe større, kanskje ender jeg bare opp med å ha en masse usammenhengende tekst, men hele poenget er bare å få skrevet noe. Minstemålet mitt er en halvtime hver dag, og det er jo veldig gjennomførbart! Så kanskje har jeg noe å arbeide videre med etter november også. Time vill sjåv!

    Er det flere som skal gi seg i kast med NaNoWriMo? Eller som skal bruke november som skrivemåned på noe annet vis? Håper det, så kan vi være hverandres heiagjeng! Skal fortelle dere hvordan det går om ei ukes tid!

  • Uka som var: 43

    Jeg kan ikke tro at det allerede er den siste dagen i oktober. Været ser ut til å ha synkronisert seg med kalenderen, og jeg begynner endelig å få mer kontroll på studiene enn de har på meg – men jeg kan altså ikke tro at det er november i morra, at første eksamen er om under en måned og at det er i underkant av to måneder igjen til jul.

    La oss trekke pusten litt igjen og se på den uka som var.

    Kristine Graneng

    Ukas øyeblikk

    ❋ kanelsnurr-dagen på Dragvoll: nybakt kanelsnurr som smelter på tunga, en stor kopp kaffe og en ledig krok i kaféen. Det gjør godt en lang studiedag dét!

    ❋ rengjøringsdama på lesesalen vår som var så oppgitt over at noen hadde kasta papir i restavfallet og ga streng beskjed på en skikkelig trivelig måte om at vi måtte kildesortere. <3

    ❋ jeg har fått favoritt-teen min på lesesalplassen. Det aller beste er når jeg skal fylle tekoppen og det allerede er varmt vann på vannkokeren.

    ❋ klementin-sesong-kick-off! Det lukter så herlig av vintersport og snø.

    ❋ da jeg skulle velge kanal i helga, og jeg snublet over et program om skotsk natur. Med Ewan McGregor som fortellerstemme. Fantastisk.

    Kristine Graneng

    Ukas gladsak

    Jeg er så glad for at jeg rakk å være med på elgjakta. Det gjør så fantastisk godt å kunne bruke lørdagsformiddagen ute, selv når været er så ruskete som det kan få blitt, å bare la tankene ligge igjen hjemme og ta inn alle inntrykkene. Lydene, luktene, alle de små detaljene ute i naturen.

    Kristine Graneng

    Ukas bra jobba

    Semesteroppgave levert! Og dét den aller siste, ikke bare for dette semesteret, men sannsynligvis den aller siste noensinne. (Den ble samtidig kanskje den aller dårligste, selv om jeg fikk til noen kule grafer, så krysser fingrene og tær for at den blir godkjent.)

    Ukas kjedelige

    Det har vært så mye som har skjedd i det siste at jeg har gått fra å ha alt under kontroll til å snuble i både det ene og det andre. Plutselig står ikke lenger alt jeg skal gjøre i kalenderen, jeg overser viktige e-poster og roter i sånt jeg vanligvis ikke roter i. Så fæl følelse når hverdagen flyter ut, men det er vel bare et tegn på at det kan være greit å ta en pause for å få et overblikk over situasjonen igjen. Blir så godt når det roer seg litt nå!

    Kristine Graneng

    Ukas musikk

    I went too far – Aurora. Ho er så rå.

    Kristine Graneng

    Uka som kommer

    Dette blir nok ei travel uke! Hjem på kommunestyremøte i morra, på konferanse om EU og norsk arbeidsliv på onsdag, og på torsdag bærer det sørover til Sola for landsmøte i Senterungdommen der jeg skal være til søndag. Dessuten er det jo november i morra – det betyr ikke bare at den godtefri måneden min er over (!!), men også at det er skrivemåned! NaNoWriMo! Mer om det senere, enn så lenge får dere lure, enten på hva det er eller på hva prosjektet mitt er (lurer litt på det siste selv enda).

    Har dere hatt ei bra/FANTASTISK/kjedelig/trist/grå/fargerik uke?

  • Elgjakt

    Kristine Graneng
    Etter en høst med oppgaveskriving, hadde jeg endelig tid til å være med på elgjakt. Tre dager igjen av jakta, ett dyr igjen på kvota. Siste mulighet.

    Da vi våkna i går morges viste yr frisk bris, men ute hørtes det ut som full storm, slik det gjør når man sitter inne og det uler i taket, blafrer i en presenning, knirker i veggene. Dråpene som triller ned vindusrutene. Høstens hittil mest forblåste og regnfulle dag etter en måned med blå himmel og vind som ikke engang fikk røslyngen til å bøye seg.

    Raja smatt ut ytterdøra så fort ho hadde sjansen, la seg langflat på plena mens vinden piska i pelsen i frykt for å bli satt igjen hjemme når vi skulle dra av gårde. Inne gikk det saktere. Jeg tok på tre lag ull og sukka litt over været, Petter fylte termoser med kaffe og kakao, pakka Kvikk Lunsj og ekstra sokker i sekken.

    Så kom vi oss ut mens det enda var mørkt. Drakk kaffe med jaktlaget i ei hytte med fyr i peisen, la slagplan over laminerte kart, før vi ga oss av sted, ut i skogen, der vi ikke merka noe særlig til vinden med mindre vi så opp på hvordan grantoppene lente seg mot hverandre. Raja først, Petter etter, så jeg, mellom skjeggete gamle trær, hoppende fra tue til tue over myra, over veltede stammer og gjerder.

    Og vi fant, vi fant. Petter pekte på ferske avtrykk i myra med forventning i blikket, jeg nikket stille. Raja satte nesa til værs, snuste frem sporet. Så, mens vi sto der inne i skogen, falt skuddet.