Kristine Graneng

  • Skolen min

    Jeg kan ikke huske første skoledag, men jeg husker at jeg hadde på meg den knallblå buksa. Og jeg kan ikke huske alle dagene etter det, men jeg husker at vi satt i ring hele klassen og trakk sanger fra en liten boks hver fredag: Stopp den lille kenguru’n, før den hopper igjen. At Anne Grethe ga meg oppgaver så jeg kunne lære gangetabellen, selv om vi egentlig ikke skulle det helt enda. Hvordan vi vendte på alle steinene i fjæra for å se om det var tanglopper og krabber under. Og jeg husker da Siw Tonje kjørte meg hjem den gangen kalven min døde og jeg helst bare ville sitte igjen etter skolen og ikke dra hjem.

    Det gjør meg ganske trist at ingen flere av ungene hjemme får lov til å gå på den samme skolen som jeg gikk på. Der alle visste når de andre i klassen hadde bursdag og alle lærerne hadde tid.

    For vips! så er det bestemt. Med ei håndsopprekning og et slag med ei ordførerklubbe.

    Skolen min skal ikke finnes lenger.

    Translation:
    I went to school in my home village; a school were the teachers always had time for you and you knew all the other pupils. Yesterday, the politicians at home decided that the children growing up in my village won’t have the same opportunity any longer. Sad.

  • Tirsdag

    For øyeblikket ligger jeg på sofaen hjemme etter en lang møtedag og mimrer tilbake til første nyttårsdag, da jeg var på tur med pappa, vintersola hang lavt og bakken var helt bar. Nå er det nesten helt hvitt ute, selv her helt ute ved kysten, og jeg lengter sånn etter å ut på ski, selv om post-influensa-kroppen min protesterer ganske heftig mot det. Så i stedet skal jeg betale regninger, skrive under hybelkontrakt, lese litt i ei fin bok og ønske alle dere en fin tirsdagskveld!

    ,

  • Hjemme er der vinden er

    Jeg er hjemme igjen og noe er som da jeg var her sist, for ei uke sida da det fremdeles var juleferie. Det knirker i hele huset: i taket, i dørene, i vinduene. Vinden kaster seg mot veggene. Det trekker fra stikkontaktene og vinduskarmene; det suser i pipa.

    Slik er det når hjemme er et forblåst sted på trøndelagskysten. Men det er godt å være hjemme likevel, altså. Selv om kulda her har ekstra skarpe tenner når gradestokken har krøpet nedom ti minus. Selv om jeg aldri helt har fått taket på å fyre i peisen. Til gjengjeld er jeg ganske god på store tekopper og ullpledd og nystekte kanelsnurrer, og i dag krøller jeg meg sammen med ei bok i fanget og kvikner bare til for å heie støle bein og melkesyre opp bakken i Val die Fiemme.

    Da gjør det ikke så mye at trærne har hentesveis og at det eneste hvite ute er skumtoppene på bølgene.

  • Lysøyfjellet

    Kinosøndag, som jo er ganske bra i seg selv, er liksom hakket bedre når man sitter sammen med en liten sogning som hvisker «Det her va ein morsom film!» midt under filmen. I dag var jeg så heldig å bli invitert med av onkel og familien, og plutselig ble en heller våt og grå søndag i hovedstaden ganske så lys.

    Her er et tilbakeblikk på en annen av dagene fra ferien hjemme da gjengen var på besøk. Vi gikk opp på Lysøyfjellet (som definitivt ikke er et fjell i Sogn-målestokk, men likevel har overraskende god utsikt). Det er til og med ei hule der, med vanndråper som skinner som diamanter på veggene. Det er ikke så dumt å være der på en søndag heller.

  • Lysøysundet

    Applausen fra tirsdag hang igjen i morgensendinga på radioen da pappa kjørte meg hjemmefra og til båten til Trondheim i går. «Kommunestyret vedtok med stort flertall å bevare Fagerenget skole,» sa radiostemmen. Det føles ganske bra å være en del av et stort flertall som synes unger bør få lov til å vokse opp med dette utenfor stuedøra:

    ,