Kristine Graneng

  • Tekopper, kino og knapper

    Året ruller på. Det merkes at semesteret begynner å nærme seg slutten på universitetet. Mitt eget store skriveprosjekt har også begynt å få fart igjen, etter en måneds pause. Samtidig prøver jeg å holde på gode rutiner og stresse ned. Om morgenen, en kopp te og noen sider i ei bok. Denne uka leste jeg ferdig Jens Stoltenberg sin biografi om årene i Nato. En fryd å lese. Om kvelden, en tur på trening eller en avtale med venner.

    En av kveldene denne uka var jeg på kino igjen. Torsdag begynte en norsk filmfestival på Babylon (med det veldig kreative navnet Nor-Way). Aslaug og jeg så La elva leve, med konsert med Ella Marie Hætta Isaksen rett etter. Jeg har sett den før (tror den ligger på Filmoteket!), men det er noe eget med å se den på lerretet. Det var en sterk opplevelse. Og konserten etterpå var magisk.

    I går gjorde jeg noe jeg har tenkt jeg skulle gjort lenge: kjøpte knapper til noen jakker jeg har strikka. Det var på tide. Ei av dem har vært knappeløs i i hvert fall fire år. Jeg fikk tips om at det finnes en butikk i Uhlandstraße, Knopf & Schnalle. Da jeg kom inn, ble jeg møtt av ei lita eldre dame. Jeg henta jakkene mine opp fra sekken og hun plukka esker med knapper ned fra hyllene. Da jeg foreslo brunmelerte knapper til den grå jakka mi, brøt hun ut «Das können Sie nicht ernst meinen!» og rista på hodet. Det kan du virkelig ikke mene. Klar beskjed. Hun hadde et poeng. Det ble helgrå knapper.

    I dag var jeg tur på trening før jeg tok opp igjen søndagsrutinen – kaffe og kake på Café Wild. Jeg satt ute. Modig, sa noen av de som gikk forbi. Jeg kommer fra Norge, svarte jeg, med glimt i øyet. Jeg leste de første kapitlene i How democracies die av Levitsky og Ziblatt. Svaret på boka si første setning, er demokratiet vårt i fare, er et entydig ja. Budskapet deres – i hvert fall det som sitter igjen etter de første kapitlene – er viktigheten av ikke å slippe autoritære krefter til og normalisere dem. Det er et budskap som burde være allment kjent, men som gang på gang viser seg å være vanskelig i praksis. Jeg er spent på hva som kommer til å skje her i Tyskland dette året.

    Nå skal jeg feste knapper og lage noe god mat, før jeg skal på jazzklubben i nabolaget og høre en hyllest til Billie Holiday. Håper dere har en god søndag!

    Kategori: , , ,
    Ingen kommentarer til Tekopper, kino og knapper

  • Bokåret 2025

    Jeg kan ikke la bokåret 2025 forbigå i stillhet, for det var et veldig godt bokår! 32 bøker leste jeg, over 10 000 sider. Og de fleste av dem, når jeg tenker tilbake, var ganske gode bøker. Tid for ei lita kåring.

    Årets leseopplevelse

    Fjorårets største leseopplevelsen var uten tvil Verden av i går av Stefan Zweig. Jeg har skrevet om den her. Kort oppsummert er det en skildring av første halvdel av 1900-tallet, sett gjennom Zweig sine øyne. Ei tid prega av stor optimisme, fulgt av ei tid prega av voldsom brutalitet. Måten Zweig skildrer det gjorde noe med oppfatninga mi av historie. Så om noen spør meg hva man bør lese i år, så er mitt svar: denne boka.

    Årets underholdende

    Og nå til noe ganske annet. The Husbands av Holly Gramazio plukka jeg litt tilfeldig opp i en bokhandel her i byen i sommer. Den handler om ei kvinne i trettiårene (relaterbart) som plutselig en dag kommer hjem til en ukjent ektemann (ikke like relaterbart). Men når han går opp stigen til loftet, forsvinner han, og ned kommer en ny ektemann og med dét også et nytt liv som hovedkarakteren febrilsk prøver å nøste opp i. Trives hun ikke med det, sender hun han opp igjen – og en ny ektemann kommer ned. Et herlig konsept, synes jeg, som tar for seg både moderne datingkultur og som leker med tanken om hvordan tilfeldigheter og små valg får store konsekvenser. Den var perfekt for de late dagene i august da hjernen trengte litt pause.

    Årets historiske

    Timothy Garton Ash sin Homelands ble en av de store leseopplevelsene mine i 2024. Dette året plukka jeg også opp ei bok av den britiske historikeren som ble en favoritt: The File. Garton Ash, som bodde både i Vest- og Øst-Berlin i perioder under den kalde krigen, får tilgang til Stasi-fila si etter at muren faller. I boka går han gjennom den, sammenligner med sine egne dagboknotater og oppsøker andre som har en rolle i beretningene til Stasi om livet hans. Han snakker med gamle venner, informanter og Stasi-offiserer. Han forteller med det personlige historier om det utrolige – med sterk negativ konnotasjon – systemet som det hemmelige politiet til DDR var og hvilken betydning det hadde for folks liv. Virkelig verdt å lese.

    Årets klassiker

    Det er lenge siden jeg plukka opp Wuthering Heights av Emily Brontë for første gang. I følge Goodreads var det i 2014. Den gang sa det stopp. Jeg tror det var språket som stoppa meg. I høst ga jeg meg i kast med historien om Heathcliff og Cathy igjen – ekstra motivert av den nye filmatiseringen som kommer snart. Boka er noe ganske annet enn det jeg hadde forestilt meg. Jeg så for meg en trist kjærlighetshistorie med overnaturlige innslag. Men boka er brutal! Ikke rart den sjokkerte da den kom ut på midten av 1800-tallet. Jeg hørte forresten nylig en episode av London Review of Books hvor de diskuterer boka. Anbefales!

    Årets tankevekker

    Conversations on love av Natasha Lunn er ei bok som utforsker kjærlighet i alle dens former. Romantiske relasjoner, vennskap, familie. Lunn gjengir samtaler med mennesker som gir ulike perspektiver på kjærlighet og utdyper med egne refleksjoner. Jeg synes denne var skikkelig fin. Særlig kapittelet om vennskap tenker jeg fortsatt ofte på – om hvordan også vennskapsrelasjoner kan være store kjærlighetshistorier, selv om vi kanskje ikke så ofte forteller dem på den måten.

    Årets nye forfatterskap

    Her kunne jeg nevne Stefan Zweig igjen. Jeg vil lese mer Zweig fremover. Men skal jeg trekke frem en mer aktuell forfatter jeg hadde mitt første møte med dette året, så må det bli Lea Ypi. Jeg leste Ypi sin memoar Fri, om oppveksten hennes under det sosiale diktaturet i Albania og de store omveltningene ved regimeskiftet i 1990, fortalt på en fantastisk måte. Den andre boka hennes, Uverdighet, kommer i norsk oversettelse om noen uker. Den vil jeg også lese.

    I år er mitt store lesemål å fortsette å lese mange bra bøker som kan gi nye tanker og ny innsikt. Intet mer, intet mindre.

    Hva var deres beste leseopplevelser i fjor, og hva vil dere lese i år?

    Kategori:
    Ingen kommentarer til Bokåret 2025

  • Bokhøsten 2025 (ei ønskeliste)

    Bokhylla mi fylles opp av bøker jeg plukker opp her og der. Ei bok jeg finner i ei eske som står pyntelig på en mursteinskant en søndag jeg går gatelangs, zu verschenken. Et par har jeg plukket med meg på togstasjonen på vei et sted, til tross for bøkene som allerede lå i sekken. Noen har jeg funnet på bordet utenfor kontoret mitt. Der ligger det nesten alltid en fin blanding av feel good og politiske thrillere. Andre har jeg kommet over i de mange bokhandlene i denne byen. Alltid en ny liten butikk å utforske, alltid like vanskelig å gå tomhendt ut.

    Men stort sett er bøkene på tysk eller engelsk, og jeg kan virkelig savne å lese på norsk. Jeg sender sinte følelser i retning tollmurer når bøker jeg får akutt lyst til å lese dukker opp i kanaler fra Norge. Men! Snart er det jul og hjemtur, og da tenker jeg det kunne være en god idé å samle noen av de titlene fra denne bokhøsten jeg lengter etter å lese. (Ei liste som bærer litt preg av at jeg ikke er like oppdatert på nyutgivelser som jeg har vært før, men som også bekrefter den gamle trangen til å lese forfattere jeg veit jeg liker.) Hvilke bøker står på deres liste denne høsten?

    Foreløpig koser jeg meg med den noe eklektiske boksamlinga jeg har plukka opp de siste månedene. Jeg leste akkurat de siste sidene i Elizabeth Strout sin Tell me everything. Den var fin. «People and the lives they lead. That’s the point.» Og nå venter jeg på at siste bok i The Book of Dust-serien skal komme i posten! Planlegger å bygge fort mesteparten av helga for å henge med Lyra og Pantalaimon. Om boka bare kommer da.

    Kategori:
    2 kommentarer til Bokhøsten 2025 (ei ønskeliste)

  • Bøker jeg har lest de siste månedene

    På tide med en ny bokoppdatering! Mest fordi jeg leste de siste sidene i denne fantastiske boka i går og nå føler et sterkt behov for å fortelle alle at de også bør lese den: Verden av i går av Stefan Zweig er skildringen hans av et liv i en tid med voldsomme omskiftninger. Zweig vokste opp i en jødisk familie i Østerrike, reiste Europa rundt og ble en av de største forfatterne i mellomkrigstida. Verden av i går skrev han i eksil under andre verdenskrig, som statsløs på den andre siden av Atlanterhavet. Like etter at boka var ferdig, i 1942, tok han livet sitt.

    Det er en utrolig fortelling om hvordan samfunnet forandrer seg, om hvordan strømninger og ulikt tankegods får grep, om kunst og det å skape, og også en så sterk kjærlighetsfortelling til Europa. Samtidig tror jeg noe av det som gjorde det til en så sterk leseopplevelse for meg, er at han gjør historien så levende, og at parallellene til tiden vi lever i nå er så slående i hvordan han beskriver utviklingen i første halvdel av 1900-tallet:

    «Nå har vi forlengst strøket ordet «trygghet» av vår ordbok, og det er lett for oss å smile av denne blindt idealistiske generasjon som levde i den optimistiske illusjon at de tekniske fremskritt nødvendigvis måtte føre med seg en likså rask moralsk framgang.»

    Jeg har lest en del historie denne våren. Ei anna bok som jeg også virkelig likte er Goodbye, Eastern Europe av den amerikanske historikeren Jacob Mikanowski. Ei skikkelig fyldig bok som setter seg fore å fortelle 2000 år med historien til den østlige delen av kontinentet vårt. Jeg må innrømme at kjennskapen min til det som ofte blir kalt Øst-Europa er ganske mangelfull (noe jeg ikke tror jeg er alene om), og dette var en fin inngangsport til en veldig rik historie. Den setter lys på mangfoldet i området. På rikene som har kommet og gått og hvordan folk har levd livene sine under dem. Den er full av spennende anekdoter. Selv har han polske røtter, også fra en jødisk familie, og han kommer stadig tilbake til forfedrene sine i boka. (Og boka følger dermed til en viss grad opp fascinasjonen min for personlig historie.) Jeg syntes den var både opplysende og underholdende, om enn også litt overveldende.

    Andre bøker jeg har lest og satt stor pris på de siste månedene er Spilleren av Simon Shuster (om Zelenskyj og krigen i Ukraina) og Alle tok feil: Om EU-landet Norge av Kjetil B. Alstadheim. Jeg må også innrømme at jeg koste meg med å lese David Safier sin satire om Angela Merkel som løser mordmysterier i en søvnig småby i Øst-Tyskland.

    Kategori:
    Ingen kommentarer til Bøker jeg har lest de siste månedene

  • Påskeplaner

    God morgen! Jeg ligger på senga, drikker kaffe. Gardinene foran balkongdøra er skjøvet fra, det er antydning til blå himmel. Jeg hører på Frida Ånnevik og funderer på planene for påskeuka. Til uka er det semesterstart på universitetet i Berlin, så påska blir litt annerledes enn vanlig, men når introduksjonsseminarene er overstått på torsdag, så venter fire herlige fridager. Dette lengter jeg etter å bruke dem på.

    Sesongåpning av balkongen. Balkongen min er et kaos etter vinteren – fuglene i bakgården liker tilsynelatende å rote i krukkene mine, så det er litt opprydningsarbeid. Men på langtidsvarselet står det opp til tjueseks grader (og kanskje også endelig litt regn – det regner altfor sjeldent her), så nå er det på tide å gjøre balkongen klar for sesongen. I fjor hadde jeg pelargoniaer og krydder der ute. I år har jeg lyst på farger! Jeg har hatt en bukett med oransje ranunkler, forglemmegei og små, gule krysantemumer stående på kjøkkenbordet den siste uka, og de varme fargene og det blå er så fint sammen. Jeg tror det skal få bli inspirasjon for balkongblomstene i år. Kanskje lavendel og tagetes?

    Påskekrim. I ettermiddag skal jeg rusle innom bokhandelen og plukke med meg årets påskekrim. Det skal, tradisjonen tro, bli den siste boka i Gereon Rath-serien. Det er den fjerde påska jeg leser bøkene til Volker Kutscher. Nå blir det vel kanskje også den siste, i hvert fall med Gereon Rath, og jeg grugleder meg. Tenker jeg også vil plukke med meg noe koseligere krim. Jeg er ganske nysgjerrig på krimbøkene til David Safier om Angela Merkel, som høres veldig passende ut.

    Utflukt utenfor Berlin. Det er så mange steder å besøke fra Berlin, men foreløpig har det ikke blitt så mye av det, både fordi jeg har vært litt sliten og fordi det er så mye å utforske i byen. Men påska er derimot en ypperlig anledning! Mamma og gjengen var innom Schwerin da de var på besøk i Berlin i fjor og har sagt at jeg burde ta en tur. En tur til Schwerin neste helg høres perfekt ut. Det er en liten by i Mecklenburg-Vorpommern med et kjempeslott! Tre timer på tog frem og tilbake med påskekrim og snacks for å se på slott høres veldig ok ut.

    Påskelam. Påskelammene er tilbake i butikken (det har de selvsagt vært ei stund nå). Ikke de ekte lammene, men kake-lam. De står innpakka i plastfolie og bjørkegrønn kartong i hyllene, hvite med melis, og ser litt merkelige ut. I fjor la jeg ut et bilde på instagram og fikk respons fra ei tysk venninne på at det var en selvfølge i påska. Det har ikke helt blitt det i mi påske enda, men nå har jeg alliert meg med noen venner her, og i år skal vi prøve.

    God helg og god påskeuke!

    Kategori: , ,