Nå er det tid for bokprat! Jeg har jo satt meg noen mål for leseåret 2020, ett tema for hver måned. Og det er jo ekstra gøy å kunne dele litt av leseopplevelsene – og tankene rundt hva jeg leser.
I februar er temaet på leselista mi politikk. Hvor starter man? Politikk kan jo være så mye. Jeg laga meg ei mental liste før jeg begynte å tenke på hva jeg ville lese denne måneden. På den finnes politiske memoarer og biografier – kanskje det jeg hadde mest i tankene da jeg satte temaet opp på lista. Men også bøker som skildrer samfunnsfenomen som oppfattes som politisk styrte på et eller annet vis. Bøker som rommer nye tanker om hvilken retning vi skal i og bøker som stiller kritiske spørsmål og setter ting på spissen.
Sakprosa om politikk er det virkelig ikke noe problem å finne. Derimot har jeg vært skikkelig på leit for å finne noe skjønnlitterært som kan passe til temaet. De fleste av de bøkene jeg kommer på er bøker jeg allerede har lest: 1984 av Orwell; Går, gikk, har gått av Erpenbeck;25. septemberplassen av Solstad; En folkefiende av Ibsen – bare for å nevne noen. Det aller meste kan leses inn i en politisk kontekst, men det er lite fiksjon som jeg oppfatter som veldig tydelig politisk. Særlig er det vanskelig å finne noe som handler om dem som styrer. Er det vanskelig å skrive spennende om maktkamper og politiske prosesser? Føles det kanskje ikke som nødvendig å konkurrere med virkeligheten? Eller er det bare jeg som enten ikke har leita godt nok eller har en for snever definisjon av hva man kan regne som en politisk roman? Har dere noen tanker – eller tips?
Foreløpig både koser jeg meg og blir utfordra av den fine bunken sakprosa jeg har lånt på biblioteket. Der er blant annet Mímir Kristjánsson sin Mamma er trygda og Vi som elsker Europa av Sten Inge Jørgensen. Førstnevnte leste jeg ferdig i går, ute i sola nede ved sjøen, med sjokoladebolle og te på termokoppen.
Om det er noe jeg virkelig savner ved å være yngre, er det gleden over å glede meg til noe. Det er jo ikke det at jeg ikke ser fram til ting lenger. Følelsen er bare ikke like overveldende. Kanskje er det ikke bare en aldersgreie, kanskje handler det også om at det meste er mer tilgjengelig nå og at det finnes så mye mer å velge i. Det er så enkelt å fylle ventetida.
Men så finner jeg noe å glede meg til, og så pirrer det litt likevel. I høst var det den ukentlige episoden av Den mørke materien. Samtidig lå denne og venta – The Secret Commonwealth. Det er den andre boka i triologien The Book of Dust. Første bok, La Belle Sauvage, er satt til begynnelsen av Lyra Silvertongue sitt liv. Jeg lovet meg selv at jeg skulle lese Den mørke materien, de tre første bøkene fra Pullman sitt univers, før jeg tok fatt på denne nye som er satt til flere år senere. Det var et hjertelig gjensyn med bøkene jeg sist leste da jeg gikk på ungdomsskolen. Men nå etter jul var det endelig tid for neste episode om fortellingen om Lyra og Pan.
I The Secret Commonwealth har Lyra rukket å bli tyve år. Ho er fremdeles i Oxford, men springer ikke lenger på hustakene. Lyra leser bøker og tenker intellektuelle tanker. Det er ikke Pan like begeistra for. Han er kritisk til Lyras nye rasjonelle tanker, og de vidt forskjellige oppfatningene deres av verden skyver dem fra hverandre. Samtidig er det bevegelser ute i den store verden. Maktkamper og mystiske elementer som knyttes sammen og etter hvert fører Lyra ut på en ny reise, langt bort fra England og østover.
Jeg koste meg med boka. De beste delene av The Secret Commonwealth synes jeg er de som handler om forholdet mellom menneskene og daimonene deres, sjelen som i Lyra sin verden eksisterer utenfor kroppen i form av et dyr. Aller mest er det forholdet mellom Lyra og Pan som er sentralt i historien, men på reisen deres møter vi flere mennesker som utfordrer det mer entydige bildet av forholdet mellom menneske og daimon i de første bøkene.
Samtidig er boka veldig handlingsdrevet, særlig siste halvdel. Det er på både godt og vondt. Jeg var ikke helt klar over at dette var andre bok i en triologi før jeg kom til slutten, men jeg begynte å ane uråd da det var femti sider igjen og en hel bunt av løse tråder. Så vær advart på forhånd om at boka ender brått, så slipper dere den samme ubehagelige overraskelsen. Frustrasjonen over å ikke kunne lese videre, er det derimot vanskelig å gjøre noe med. Foreløpig er det ikke sagt når neste bind kommer.
Så kanskje blir det gjenlesning igjen før den tid. Utgaven min er så fin – med illustrasjoner og navnetrekket til Philip Pullman med blå penn. Det er stas.
Jeg ble sittende å tenke over hva jeg leser da jeg oppsummerte bokåret 2019. Det er mye av det samme. Mange norske nyutgivelser, mye som originalt er skrevet på engelsk. Det er ei utfordring å dytte seg selv ut av komfortsonen i blant og lete etter noe nytt. I fjor leste jeg et par av bøkene i En slags bokklubb – det er en fin måte å finne bøker man ellers ikke hadde lest på. Men i år har jeg lyst til å gjøre en enda større innsats for å eksponere meg for sånt jeg ellers ikke leser så mye av.
Så jeg satte meg ned og lagde ei liste. Målet er å lese to bøker til et bestemt tema hver måned. Temaene er nøye utvalgt både med tanke på hva jeg har stående i hyllene og hva jeg gjerne kunne tenke meg å lese mer av. En god blanding av temaer som ligger nært og temaer jeg tenker kan utfordre – og noe jeg bare kan tenke meg å lese mer av for underholdningens skyld.
I januar er det restefest. Da er det nok å ta av. Ved utgangen av året hadde jeg sju halvleste bøker liggende. Ingen av dem er bøker som ikke fenger eller ikke er spennende. Det er bare så fort gjort å hoppe videre til ei anna bok som lokker. Men denne måneden tar jeg grep og skal i hvert fall få lest ferdig noen av dem. Hittil har jeg fullført Autumn av Ali Smith, som var desemberboka i En slags bokklubb (mye fint, mye jeg ikke helt skjønte) og hørt resten av Ligge i grønne enger av Anne B. Ragde (perfekt underholdning når jeg kjører bynesveiene hjem etter jobb). Og da har jeg jo allerede klart målet om to bøker i januar!
Resten av året blir litt mer utfordrende. Her er temaene jeg har valgt meg for hver måned:
Januar: Restefest Februar:Politikk Mars:England April:Krim Mai:Trøndelag Juni:Afrika Juli: Tysk August: Øst-Europa September: Klassikere Oktober: Asia November: Nordisk Desember: Noveller
Ett år og 54 bøker senere. Det er mange bøker og mange sider, dét. Jeg tror ikke jeg har lest så mye siden jeg pløyde Frøken Detektiv og Bobsey-barna på skolebiblioteket?Her er de beste leseopplevelsene fra 2019.
Årets fantasy
The Bear and the Nightingale – Katherine Arden
The Bear and the Nightingale er full av magi og dramatikk. Den handler om Vasya som kan snakke med mytiske skapninger ingen andre kan se, men som stadig svinner bort fordi ingen lenger tror på dem. Historien er satt til Russland i middelalderen, og i kjernen er kampen mellom den gamle folketroa og kristendommen. Herlig underholdende.
Årets morsomste
Dette er også Noreg: Kommunal feelgood – Jens Kihl.
Jens Kihl har lagt ned en skikkelig innsats og besøkt alle norske kommuner (før kommunereformen). Det har det blitt bok av – ei som er både humoristisk og informativ om norske kommuner, små og store. Og usedvanlig slagkraftig om kommunale slagord.
Årets lydbok
Søsterklokkene – Lars Mytting
Om stavkirker, gamle myter, romantikk og lengsel i Gudbrandsdalen på slutten av 1800-tallet. Godt fortalt av Kai Remlov.
Debattene om hva vi skal spise og hvordan vi skal produsere maten blir fort veldig polarisert. Boka til Kari Gåsvatn er et godt, nyansert innlegg til de diskusjonene. I Geriljahagen skriver ho om den lille geriljahagen sin i Oslo, om maktkjeder i internasjonal matproduksjon, om spennede prosjekter rundt om i Norge og utlandet. Det er ei bok som virkelig har inspirert meg til å tenke litt nøyere over hvilken mat jeg handler og som har gitt meg en skikkelig dytt i prosjekt grønnsakshage.
Årets tankevekkere
Hemningsløs: Historien om Torstein Lerhol – Ola Henmo
Torstein kjenner jeg godt fra politikken. Han er en kunnskapsrik, rappkjefta fyr. Når man prater med Torstein, leder det alltid til gode diskusjoner. Men han er også definitivt den letteste voksne personen jeg kjenner, med en muskelsykdom som setter klare fysiske begrensninger. I vår kom biografien om Torstein, og Ola Henmo har gjort en virkelig god jobb. Torstein sin historie er ikke bare en historie om en fyr med utrolig stå på-vilje og et skarpt hode som følger – og oppnår – drømmer. Det er i aller høyeste grad også en fortelling om betydningen av de rundt som stiller opp og et samfunn som gir plass.
Eg snakkar om det heile tida – Camara Lundestad Joof
Eg snakkar om det heile tida er ei kort bok som rommer mye. Jeg leste den en kveld i byen mens jeg satt og venta på skyss hjem, og ble bare sintere og sintere. Lundestad Joof skriver om egne opplevelser som mørkhuda kvinne og om hvordan hun igjen og igjen må konfrontere rasismen. «Du kan få bere denne boken i veska. Det er kanskje det eg vil. At vi ber dette saman,» skriver ho. Ei viktig bok å lese for oss som ikke har de erfaringene.
Årets ungdomsbok
Norra Latin – Sara Bergmark Elfgren
Tamar bor i Östersund og drømmer om å bli skuespiller. Ho søker seg til dramalinja på Norra Latin i Stockholm og kommer inn. Der går også Clea, barneskuespilleren Tamar har fulgt med beundring på avstand. På Norra Latin er det kort vei mellom myter og sannhet, og året på Norra Latin viser seg å bli mer enn bare dramatikk på scenen. Spennende tenåringsroman!
Årets klassiker
Jane Eyre – Charlotte Brontë
Jeg er litt skeptisk til de gamle engelske klassikerne etter å ha prøvd meg på Wuthering Heights gjentatte ganger uten hell, men i høst bytta jeg den ut med Jane Eyre og ble virkelig positivt overraska. Den kan godt stå på lista over klassikere man en gang må lese.
Årets sterkeste
Homegoing (Komme hjem) – Yaa Gyasi
Den romanen som sitter mest i meg etter fjoråret er Homegoing. Det var månedens bok i Enslagsbokklubb i februar. Den starter med Effia og Esia i Ghana og følger slektsledd etter slektsledd videre, nesten i novelleform. Lettlest og velskrevet, men samtidig tung å fordøye.
God andre søndag i advent! Jeg er hjemom på besøk hos bestemor og bestefar, ute ved kysten. Til middag i dag leste jeg to vers med hjelp fra bestemors klipp-og-lim fra 1973, gulnet avispapir på fiolett papp. Bestefar tente to lys for håp og glede. Og med mørket kom snøen. I kveld var vi i kirka på førjulskonsert. Da vi kom dit, var noen i ferd med å koste trappa, lys sivet ut fra vinduene og snøfnuggene dansa i skinnet fra lyktene ved porten.
Jeg har stått opp litt tidligere hver dag denne uka, laga meg en kopp kaffe før jobb og lest noen sider. Det ble Snøsøsteren i år. Akkurat passe lange kapitler for en kort stund på morgenkvisten. Illustrasjonene er helt magiske også. Jeg drømmer meg sånn inn i bildene fra Villa Kvisten. Bildet over minner meg om vår eiga penstue, den vi nesten bare bruker til jul. Nå er det ikke så lenge igjen til det er tid for å pynte der også. Hente inn juletreet, sette svibler i vinduskarmene, fyre i ovnen.
Jeg har også lånt Advent av Gunnar Gunnarsson på biblioteket. Den leser jeg i når jeg har noen minutter ekstra til overs. Men hittil har det ikke skjedd så veldig ofte.
