• Å besøke botaniske hager i nye byer har blitt en greie, og da jeg rusla oppover fra Bairro Alto lå Universitetet i Lisboa sin hage langs veien. Kanskje den minste jeg har vært i så langt, også den mest gjenvokste og villeste. Det føltes litt som å gå på ekspedisjon der inne, ned skråningen, gjennom stort bladverk og forbi høye palmetrær. Og innimellom alt det grønne, keramikkskulpturer som minnet meg om estetikken til Guillermo del Toro – et sted mellom veldig vakkert og makabert.

    Bonus: Veldig god gelato like ved inngangen. Pistasjisen var 10/10.


  • Jeg har vært i Lisboa. Lisboa er kanskje den mest forvirrende byen jeg har besøkt. Alle de smale, svingete gatene. Bakker og trapper som går i sikksakk, åler seg som Snake på en gammel Nokia på kartet. Jeg snubla i brostein og mista retningssansen et sted.

    Men Lisboa er kanskje også den mest sjarmerende byen jeg har vært i? De fargerike flislagte fasadene. Markeder som liksom aldri tar slutt. En bortgjemt keramikkbutikk. Et glass vin ute på fortauet mens trikken glir forbi. Solnedgangen fra Miradouro da Senhora do Monte.


  • Det har vært sommer i Berlin. Som en skikkelig varm norsk sommer, langt opp på tjuetallet på gradestokken. Vær som roper kom deg ut og oppdag verden.

    Jeg smaker meg gjennom isbarene i byen. Jeg er på jakt etter en som har perfekt kremete is, som har ordentlig pistasjsmak og perfekt beliggenhet ved en park. Foreløpig har jeg flere som treffer godt på de første to kriteriene. Denne traff bare på det siste, dessverre.

    Men til gjengjeld var beliggenheten veldig god. Kirsebærtrærne blomster fremdeles, i hvert fall de japanske. I Stadtpark Steglitz var det noen virkelig fine.

    Jeg fant meg et sted halvt i skyggen, halvt i sola, med strikketøyet mitt. Det føltes merkelig å strikke ullvotter i tjuefem pluss, men så kom det et følge med Pokémons i fullvoksen størrelse forbi, tett fulgt av noen trenere på jakt, og da føltes det meste helt innafor.

    Søndag hadde jeg billetter til konsert. Jeg telte på knappene om jeg skulle dra, kjente fremdeles halsbetennelsen fra påska henge i, men så satte jeg meg på S-bahnen og reiste gjennom byen til Friedrichshain. Der var det også kirsebærtrær. Man kan liksom ikke gå forbi uten å ta et bilde? Vil helst spare på de rosa skyene så de varer litt til.

    Her gikk jeg forresten i bare t-skjorte og klokka nærma seg åtte på kvelden.

    Konserten var også en rosa sky å spare på. Jeg kom over eee gee litt tilfeldig for ei stund sida og så ho skulle spille i Berlin. Kjøpte billett uten å blunke. Det var jeg og Berlins danske befolkning som dansa og sang med til school reunion og favourite lover.

    Og nå kan si at jeg har vært på Berghain. I kantina riktignok – sparer steget fra dansk pop til tekno til neste gang.


  • Tilbake til bilturen vår på Island. Vi kjørte langs sørkysten, på vei mot siste stopp på denne første dagen: Vík. Satte fra oss bilen foran sanddynene, gikk bort til Reynisfjara. Bølgene slo oppover den svarte stranda, kritthvite og voldsomme mot det mørke. I det fjerne, klippene.

    Det er helt utrolig hvor variert landskapet på Island er, selv om det er formet av de samme kreftene. Fra dette helt mørke til de skarpeste fargene. Vi sto lenge her og bare så på vannet som slo innover. Så spiste vi kjøttsuppe på Halldórskaffi.


  • Jeg er i Dublin. Jeg kom hit i går. La fra meg kofferten og hastet videre til biblioteket for å ordne meg reader’s ticket. For et bygg dette er! sa jeg til han som tok bilde av en nokså svett meg, som han klippet ut, limte på et kort og laminerte. Ja, men man vender seg til det, sa han.

    Jeg har ikke helt vendt meg til det enda. De store pillarene, blomstermønsteret i flisene i trappeoppgangen, glassmaleriene man må forbi for å komme inn til lesesalene. Der sitter jeg og leser aviser – gamle utgaver av Irish Sun, som stor sett er de rake motsetningene til omgivelsene rundt meg. Side på side suser forbi i svarthvitt: lettkledde damer, Boyzone-guttenes turbulente liv og tips fra Deirdre om hvordan kan man redde seg inn når man har ligget med søstra til kjæresten. Tenker – hoderystende – at alt dette ble skrevet for ikke mer enn femten år siden. Snubler innimellom over noe av det jeg leter etter, presset inn mellom minimale truser og kalkunen Dustin.

    Ellers er Dublin en hyggelig by å møte høsten i. Innimellom mikrofilmene sitter jeg på kafé og leser Fintan O’Toole om hvordan det moderne Irland ble til. Det er fascinerende – akkurat nå er jeg i 60-tallets Irland, og jeg lurer på hvor mye av datidens Irland som finnes igjen blant folkene jeg ser ute i gatene.

    Kanskje kan jeg bli klokere på det i morgen. Da venter en ny dag med mikrofilm. Når jeg er ferdig, skal jeg feire med en guinness!