Kristine Graneng

  • Alle stier fører til Estenstadhytta

    Estenstadmarka, i hvert fall den delen jeg kjenner til, er et virvar av stier og veier: traktorveier, lysløyper og skogsstier. Grusveier og tråkk. Med andre ord et perfekt sted å dra på oppdagelsesferd, slik jeg og Sanna gjorde en søndag i april.

    Vi starta fra Dragvoll og gikk stien over åkrene. Den som starter ved idrettsbygget og blir veldig våt og gjørmete når det har regna (kan være lurt å gå bilveien hvis det er altfor bløtt). Så kom vi til parkeringsplassen (der det visstnok heter Bekken) og så et mosegrodd skilt som pekte oss til en skogssti. Hurra, tenkte vi.

    For hvem velger vel å gå på kjedelige grusveier når man kan gå mellom mose og lyng over sammenfiltrede røtter? (Tydeligvis ganske mange, for vi møtte nesten ingen på skogsstien.) Vi fant fort ut at det lønner seg å ha litt retningssans der da, for det var nok av stier å velge mellom.

    Dette er nok ikke det aller fineste området i marka rundt Trondheim, for slik så det ut når vi kom opp der det var mer åpent.

    Men det går jo ikke an å klage når man har utsikt mot Fosen.

    Så fant vi frem til Estenstadhytta. Min begrensede erfaring (hittil bare to turer) tilsier at det alltid blåser der oppe, men jeg har enda ikke vært inne i hytta. Man finner jo alltids en passe lun plass der man kan spise tursjokoladen sin. Så det gjorde vi denne gangen også, bak en husvegg.

    Med denne utsikten. Her fortsetter skogsstien, men jeg er litt usikker på hvor de har gjort av skogen?

    En av årets aller første hvitveiser. Nå tror jeg nesten alle er borte…

    Isen lå fremdeles på Estenstaddammen. Nå vil jeg at det plutselig skal bli sol og varme, slik at jeg kan bade der!

    Det var så, så fint lys i skogen! Vi tok en annen vei ned enn vi kom – tydeligvis via Kvernhusflata. Det er godt det stort sett er greit skilta med alle veiene hit og dit.

    Og så var vi nede ved Dragvoll igjen. Jeg gleder meg til å kunne legge pensum bort i et skap og gå på flere oppdagelsesturer i marka i høst, med sola i ryggen og kakao på termosen!

  • Små eventyr og store eventyr

    Trondheim blir stadig grønnere og jeg stadig blidere. På tirsdag leverte jeg bacheloroppgaven min og feiret med et av de mest inspirerende menneskene jeg vet om. Det er så kjekt å få bruke tid sammen med venner som gir deg lyst til å hoppe på neste fly og dra ut på eventyr. I det minste til å bli litt flinkere til å benytte seg av de mulighetene man får. Det var for så vidt det jeg gjorde torsdag formiddag. Ikke så langt, riktignok, bare til Oslo, men plutselig har jeg en sommerjobb jeg virkelig gleder meg til å starte i og kan bruke sommeren til å dra på nye eventyr i hovedstaden.

    Og enn så lenge, mens jeg enda har eksamen hengende over meg (akkurat nå hjemmeeksamen i tysk 30-tallslitteratur…), finner jeg små eventyr i de rommene jeg har tid: fine gåturer i Trondheim som plutselig fikk våren kastet over seg, volleyball og grilling med naboer jeg egentlig ikke kjenner, morgenstunder med Frode Grytten, koselige kvelder med gode venner.

  • Geitfjellet, 416 moh.

    På dager som i dag er det godt å ha dager som i går å lene seg på. Når verden føles så tung, så er det greit å tenke at i går kom jeg meg gjennom skogen og opp til toppen. Selv om jeg måtte spørre om veien to ganger og likevel ikke fant den, selv om orienteringsløpere sprang forbi meg med kart og kompass mens alt jeg hadde var google maps som fortalte meg at jeg var midt ute i en gul flekk av ingenting – ja, selv om jeg satte meg ned på en stubbe og et øyeblikk hadde mest lyst til å rusle hjem igjen, så ga jeg ikke opp og kom meg dit jeg ville til slutt.

    Så i dag, da jeg var i ferd med å gå meg vill i tankene mine, kunne jeg bare tenke meg tilbake til i går og vite at hvis man bare prøver noen stier, så finner man frem, selv om det kan være litt slitsomt.

    Hvis man er heldig kan det dessuten være temmelig fint på veien:

    Det var omtrent her, med utsikt ned på byen, jeg skjønte hvor jeg var (og at jeg ikke var på rett vei). Viste seg at jeg hadde rota meg bort i akkurat samme område som jeg gjorde sist jeg var på Geitfjellet…

    Jeg endte til slutt opp på Våttakammen og gikk derifra og opp. Joggeskoene mine ble degradert til kun tursko etter den strekninga: Det var nesten bare stein og gjørme hele veien.

    Men så verdt det når jeg kunne skimte Fosen på den andre sida av fjorden og da jeg omsider kunne sette meg ned og spise den litt tørre brødskiva mi med salami. For nesten alt smaker godt med litt gjørme på skoene, vind i håret og denne utsikten: For en fin by jeg bor i!

  • Theisendammen

    Den siste dagen før hjemmeeksamen (altså i dag) hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle ta fri. Helt fri. Snøre på meg joggesko og gå i marka så lenge jeg orka. For hva kan vel være bedre oppladning til lange dager på harde bibliotekstoler enn lyden av brusende fossefall, unger som ler høyt fordi de endelig klarer å holde seg stødig på sykkelen og lukta av mose og våt skog?

    Jeg starta nede i Iladalen og gikk oppover langs bekken. Jeg er litt trist for at jeg ikke har oppdaga hvor fint det er der før nå. Tenk; fossefall og skog midt mellom boligfeltene. Som om naturen sier ifra om at dere blir aldri helt kvitt meg uansett. Et lite stykke magi, selv om det ikke er lange stubben.

    Jeg lurte litt på om jeg gikk rett ei stund, for det er et sted der skogsidyllen brutalt blir brutt av asfalt og biler og det heller ikke er spesielt godt skilta. Men så:

    Theisendammen. Jeg sto en stund oppe på toppen og så utover kanten på demningen og lurte litt på om jeg hadde kommet til verdens ende, for står du litt unna ser man ikke annet enn himmelen bak den. Så fint at man bare kan demme opp bylivet innimellom.

    Jeg tok meg en runde rundt dammen, hilste på noen ender, gikk under skjeggete kjempetrær, før jeg satte meg ned på en benk og hadde en liten rastepause.

    Også gikk jeg opp til Sommersætra, der denne første delen av søndagseventyret mitt slutter. Se så fin utsikt! Forrige helg fikk jeg høre at jeg bor på feil side av byen. Jeg er litt redd for at jo mer jeg driver og vimser oppe i bymarka, desto mer overbevist blir jeg om det selv også.

    Psst – er det mange av dere som leser som faktisk bor i Trondheimsområdet? Gjerne gi meg et hint om dere synes jeg bør skrive litt mer detaljerte veibeskrivelser eller lignende. Jeg synes i hvert fall det er vanskelig å finne gode beskrivelser på nett (og ikke alltid det hjelper å spørre folk man treffer på heller, mer om det i neste del…), så hvis det er noen som kan tenke seg det, kan jeg gjøre mitt beste med å få til noe. Om noen har tips til steder jeg bør dra, blir jeg veldig takknemlig for det òg!

  • Bokvår

    Halvbroren – Lars Saabye Christensen

    Stemmen til Saabye Christensen hang igjen flere dager etter at jeg var ferdig. Han skriver så fint: ser ting på en ny måte, men uten at det kjennes tilgjort, om dere skjønner. Jeg vet ikke hvor mye jeg egentlig trenger skrive om en sånn klassiker, men den handler i hvert fall om Barnum og oppveksten hans, om hvordan det er å være noen centimeter for kort, om broren hans, Fred, som vandrer. I grunn så handler den mye om å lete etter plassen sin.

    (Se tv-serien også, om dere ikke har gjort det – den er helt strålende, bare så det er sagt!)

    Not that kind of girl – Lena Dunham

    Når Lena Dunham forteller om hva hun har «lært», så måtte jeg jo nesten lese. Jeg leste ett og ett kapittel på senga og var i blant litt engstelig for at noen av anekdotene hennes skulle bli med meg inn i drømmeland. Om jeg lærte noe av boka selv, det er jeg litt usikker på. Uansett er det ganske forfriskende med noen som er så ærlig, selv om det er så mye i Lena Dunham sitt univers som blir veldig fjernt for meg.

    Bokhandleren i Kabul – Åsne Seierstad

    Det begynner å bli ei god stund sida jeg leste de siste ordene i denne boka, men jeg synes den er verdt litt omtale uansett. I fjor sommer hørte jeg 101 og én dager på lydbok. Jeg vet ikke helt om det var noe lignende jeg hadde venta meg da jeg begynte på denne. De er i hvert fall veldig forskjellige bøker.

    Bokhandleren i Kabul følger bokhandleren og familien hans, både kvinnene og mennene. Det er kvinner som kjemper for å få arbeide, menn som drar på pilegrimsreiser, jenter som blir straffet for sånt som vi ikke engang ville løftet et øyenbryn over, skildringer av engang vakre områder som nå er minefelt. Det er nok likevel først og fremst kvinnehistoriene som er i fokus – i hvert fall er det vanskelig for meg som jente å ikke sitte igjen med noen tanker om det.

    Det ble ganske mye styr etter at boka ble gitt ut (kort bakgrunn på Wikipedia, for de som er interesserte). Etter å ha lest den selv synes jeg ikke det er så rart. Boka blir på sett og vis fremstilt som en sannhet, men det er vanskelig å tro at Seierstad kan ha så god innsikt i livene til menneskene som er med, i hvert fall i tankene deres. Og jeg synes det skal mye til for å kunne berettige å utlevere noen på den måten. Likevel synes jeg den er verdt å lese med det i bakhodet.

    & me skal bli omskapte – Mariell Øyre og Jostein Avdem Fretland

    Denne boka hadde jeg store forventninger til. Bloggen til Mariell er jo så fantastisk. Elsker hvordan ho skriver om de fine hverdagslige tingene. I grunn er boka til Mariell og Jostein sånn òg, med mye sjokolade, luftballonger og sjampanje. Problemet er bare at det fine hverdagslige blir litt blast når det mangler bunn.

    Boka handler om Jakob som etter et arveoppgjør flytter fra Paris til London for å starte egen sjokoladebutikk i stedet for å ta over familiebedrifta i Norge. Han bryter med familien og satser i stedet alt på forhold til personer jeg dessverre aldri synes vi blir helt kjent med. Hadde det bare vært litt mindre drama og litt mer følelser og bakgrunnshistorier! Jeg koste meg likevel med boka – litt vanskelig å la være når den av og til smakte chilisjokolade og kakao, men jeg er sikker på at den kunne vært så mye bedre med litt kjøtt på beina.

    (Legg merke til det veldig passende bokmerket mitt – det er så fiiint!)