• The Secret Commonwealth

    Om det er noe jeg virkelig savner ved å være yngre, er det gleden over å glede meg til noe. Det er jo ikke det at jeg ikke ser fram til ting lenger. Følelsen er bare ikke like overveldende. Kanskje er det ikke bare en aldersgreie, kanskje handler det også om at det meste er mer tilgjengelig nå og at det finnes så mye mer å velge i. Det er så enkelt å fylle ventetida.

    Men så finner jeg noe å glede meg til, og så pirrer det litt likevel. I høst var det den ukentlige episoden av Den mørke materien. Samtidig lå denne og venta – The Secret Commonwealth. Det er den andre boka i triologien The Book of Dust. Første bok, La Belle Sauvage, er satt til begynnelsen av Lyra Silvertongue sitt liv. Jeg lovet meg selv at jeg skulle lese Den mørke materien, de tre første bøkene fra Pullman sitt univers, før jeg tok fatt på denne nye som er satt til flere år senere. Det var et hjertelig gjensyn med bøkene jeg sist leste da jeg gikk på ungdomsskolen. Men nå etter jul var det endelig tid for neste episode om fortellingen om Lyra og Pan.

    The Secret Commonwealth har Lyra rukket å bli tyve år. Ho er fremdeles i Oxford, men springer ikke lenger på hustakene. Lyra leser bøker og tenker intellektuelle tanker. Det er ikke Pan like begeistra for. Han er kritisk til Lyras nye rasjonelle tanker, og de vidt forskjellige oppfatningene deres av verden skyver dem fra hverandre. Samtidig er det bevegelser ute i den store verden. Maktkamper og mystiske elementer som knyttes sammen og etter hvert fører Lyra ut på en ny reise, langt bort fra England og østover.

    Jeg koste meg med boka. De beste delene av The Secret Commonwealth synes jeg er de som handler om forholdet mellom menneskene og daimonene deres, sjelen som i Lyra sin verden eksisterer utenfor kroppen i form av et dyr. Aller mest er det forholdet mellom Lyra og Pan som er sentralt i historien, men på reisen deres møter vi flere mennesker som utfordrer det mer entydige bildet av forholdet mellom menneske og daimon i de første bøkene.

    Samtidig er boka veldig handlingsdrevet, særlig siste halvdel. Det er på både godt og vondt. Jeg var ikke helt klar over at dette var andre bok i en triologi før jeg kom til slutten, men jeg begynte å ane uråd da det var femti sider igjen og en hel bunt av løse tråder. Så vær advart på forhånd om at boka ender brått, så slipper dere den samme ubehagelige overraskelsen. Frustrasjonen over å ikke kunne lese videre, er det derimot vanskelig å gjøre noe med. Foreløpig er det ikke sagt når neste bind kommer.

    The Secret Commonwealth

    Så kanskje blir det gjenlesning igjen før den tid. Utgaven min er så fin – med illustrasjoner og navnetrekket til Philip Pullman med blå penn. Det er stas.


  •  

    Dette har vært en så tung vinter. Mørk og mild. Lite snø og lite sol. Selv for en ordentlig vinterentusiast har den vært vanskelig å komme gjennom. Hvor ble det av drømmebildet av snøtunge trær som lener seg over ei skiløype?

    Men noen dager stiller opp med vinter slik den kan være på sitt beste. Frostrøyk og glitrende trær, et lag snø som har blitt liggende på bakken. Da gjelder det å komme seg ut mens det enda varer. Jeg og Rajsa har passa på de formiddagene det har vært sol og minusgrader og gått ut for å ta inn noe av vintermagien. Når sola akkurat passerer over tretoppene og treffer oss ute på myra, da er det herlig å være til.

    Rajsa

    Rajsa

    Rådyr


  • Edinburgh

    Den siste dagen min i Edinburgh i april i fjor var en lørdag. En grå lørdag da regnet strømmet ned. Men det er kanskje gråvær som kler Edinburgh best? Når koselige kafévinduer lyser litt ekstra mot våte gater utenfor og gjestene så vidt mulig å skimte bak de duggete rutene.

    Edinburgh

    Edinburgh

    Jeg bestemte meg for en rolig formiddag med museumsbesøk og bokhandler. Men først drakk jeg te og spiste kake i vinduet hos The Milkman. Leste litt og tyvlyttet på samtaler.

    Edinburgh

    The Milkman ligger i Cockburn Street, sammen med en rekke andre søte, små butikker. Disse fasadene altså – se som de lyser!

    Edinburgh

    Edinburgh har en rekke spennende museum å by på. Perfekt for en regntung lørdag. Jeg endte opp på National Gallery of Scotland. Det var i grunn litt skuffende for deler var under oppussing, så det var ikke så mye å se. Men noe fint var det da. Slott og regnbuer for eksempel.

    Edinburgh

    Jeg gikk forbi The Elephant House, en av kafeene der Rowling skrev de første Potter-bøkene.Edinburgh

    Gjennom steinkledde gater. I Edinburgh sklir selv bussene inn i omgivelsene.

    Edinburgh

    Dagens første bokhandel var Transreal Fiction i Candlemaker Row. Et lite skattekammer for oss som liker fantasy.

    Edinburgh

    Edinburgh

    Armchair Books ligger et stykke lenger opp gata fra Grassmarket. Det var verdt en tur innom bare for stemningens skyld. Bøker opp til taket langs alle vegger. Stillheten når folk lister seg innover de smale, teppelagte gangene, henter ned ei bok fra hyllene og blar.

    Edinburgh

    Og så var tre dager i den skotske hovedstaden etterhvert til ende. Slik en herlig og sjarmerende by, så enkel å føle seg hjemme i! Har dere gått glipp av de to første dagene, finner dere torsdagen og fredagen her.


  • Bøker

    Jeg ble sittende å tenke over hva jeg leser da jeg oppsummerte bokåret 2019. Det er mye av det samme. Mange norske nyutgivelser, mye som originalt er skrevet på engelsk. Det er ei utfordring å dytte seg selv ut av komfortsonen i blant og lete etter noe nytt. I fjor leste jeg et par av bøkene i En slags bokklubb – det er en fin måte å finne bøker man ellers ikke hadde lest på. Men i år har jeg lyst til å gjøre en enda større innsats for å eksponere meg for sånt jeg ellers ikke leser så mye av.

    Så jeg satte meg ned og lagde ei liste. Målet er å lese to bøker til et bestemt tema hver måned. Temaene er nøye utvalgt både med tanke på hva jeg har stående i hyllene og hva jeg gjerne kunne tenke meg å lese mer av. En god blanding av temaer som ligger nært og temaer jeg tenker kan utfordre – og noe jeg bare kan tenke meg å lese mer av for underholdningens skyld.

    I januar er det restefest. Da er det nok å ta av. Ved utgangen av året hadde jeg sju halvleste bøker liggende. Ingen av dem er bøker som ikke fenger eller ikke er spennende. Det er bare så fort gjort å hoppe videre til ei anna bok som lokker. Men denne måneden tar jeg grep og skal i hvert fall få lest ferdig noen av dem. Hittil har jeg fullført Autumn av Ali Smith, som var desemberboka i En slags bokklubb (mye fint, mye jeg ikke helt skjønte) og hørt resten av Ligge i grønne enger av Anne B. Ragde (perfekt underholdning når jeg kjører bynesveiene hjem etter jobb). Og da har jeg jo allerede klart målet om to bøker i januar!

    Resten av året blir litt mer utfordrende. Her er temaene jeg har valgt meg for hver måned:

    Januar: Restefest
    Februar: Politikk
    Mars: England
    April: Krim
    Mai: Trøndelag
    Juni: Afrika
    Juli: Tysk
    August: Øst-Europa
    September: Klassikere
    Oktober: Asia
    November: Nordisk
    Desember: Noveller


  • Det er så mørkt ute nå. Bekmørkt. Vinden rister i huset, det knirker i veggene, og regnet pisker mot rutene.

    Så da passer det godt å ta en tur tilbake til en lys vårdag i Edinburgh.

    Jeg våkna til en stille morgen med fuglekvitter utenfor vinduene og følte meg så fornøyd. Jeg hadde bestemt meg kvelden før for å komme meg opp i rett tid for å dra på formiddagstur. Det var som om dagen også hadde bestemt seg for at det skulle være en god idé. Så da la jeg i vei i retning Arthur’s Seat.

    Se på dette! Jeg gikk opp på baksida, starta fra området ved universitetet. Det var et godt valg. Stien er mye brattere på den siden, men utsikten er fantastisk hele veien opp og det var nesten ikke folk der da jeg gikk der. En eldre mann i hatt kløv opp foran meg, satt oppe like før toppen og speida utover da jeg kom etter. Han så ut som om han gjorde det samme hver dag.

    Det tror jeg nesten jeg også hadde gjort om jeg hadde bodd der nede.

    Her lyver bildene. Ikke om utsikten og ikke om gulltornen, men om hvor folksomt det var på toppen. Fullt av franskmenn som poserte og selfiestenger.

    Nede ved enden av den andre stien ligger ruinene av St. Anthony’s Chapel på en annen liten høyde.

    Der tok jeg en pause med skotsk sjokolade som airbnb-verten min hadde sendt med meg. Å bo hjemme hos noen gjennom airbnb var virkelig en fin måte å reise på når jeg dro rundt på egenhånd slik. Det er godt å vite at man er sikker på å treffe noen å slå av en prat med når man reiser alene.

    Stien på den andre siden stopper nede ved Holyrood Palace, slottet til Elizabeth i Edinburgh.

    Og der ligger også det skotske parlamentet som ofte blir referert til som Holyrood. Utenfor satt disse fire og forsøkte å få politikerne i prat.

    Vi hopper raskt videre til senere på dagen, etter en god dusj og etter en veldig hyggelig kopp kaffe med Victoria (som hadde lokka meg til byen med de stemningsfulle bildene sine). Da gikk jeg gjennom The Meadows og opp til Roseneath Street. Det er så mange fine bruktbokhandler i Edinburgh. Noen nokså dyre, men her fant jeg en jeg likte godt. Med flagg i vinduet og bookshop i store bokstaver over fasaden.

    Også en fin blomsterbutikk. Men den gikk jeg forbi, for jeg hadde et annet mål i sikte.

    Garn!

    Jeg leita jo forgjeves etter ull i Liverpool, men fant aldri noe annet enn akryl. Lykka var stor da jeg kom til Edinburgh og endelig kunne klemme på skikkelige nøster igjen. Det er flere garnbutikker i Edinburgh, men jeg rakk bare innom denne – Be Inspired Fibres. Jeg kjøpte to nydelige nøster, håndfargede i nyanser av blått og grønt og fikk en lang prat om strikking i Skottland og Brexit og skotsk uavhengighet og rykter om Johnson og Cameron på kjøpet.

    Åh, Edinburgh, så hyggelig du er!

    Jeg måtte en tur (eller to) gjennom Greyfriars Kirkyard for å lese navn på gravstøttene også. Her ligger Potter og McGonagall og Black og Scrymgeour og Thomas Riddell. Jeg tror man kan lese mye av Rowlings inspirasjon inn i byen, uten at det egentlig var slik det skjedde, men det er jo gøy – å finne igjen noe av magien i virkeligheten. Og Greyfriars er et stemningsfullt sted, uavhengig av mytene og assosiasjonene som har kommet til i nyere tid. Med store, gamle trær, de massive gravstøttene, steinmurene og slottet som ruver på åsen bortenfor.

    Fargerike Victoria Street.

    Slottet.

    Og med denne utsikten, mot Arthur’s Seat der jeg starta dagen, avslutter jeg denne fredagen i den skotske hovedstaden. Den mest fotogene byen jeg har vært i. Og enda har jeg en dag å titte tilbake på.

    Se også: Torsdag i Edinburgh