Kristine Graneng

– Søndag i byen en tidlig formiddag. Drikke ei stor kanne Earl Grey i en nesten tom kafé, skrive ferdig et avsnitt eller to, før jeg kjøper lunsj på butikken ved siden av og går ned til hagen nedenfor katedralen, den lille delen med store trær og trimmede hekker som ligger bortgjemt. Der er det to benker: én til ei som sitter og skriver under et buskete grønt tre – og én til meg.

– Togturen nordover. Stemmen over høgtaleren som annonserte holdestedene med liksom-fransk aksent («Welcome to sunny Prestååån»). Snødekte fjell og grønne enger side om side. Saueflokker med bittesmå lam. Og de skinnende gulltornbuskene langs togskinner og bekkefar på vei inn til Edinburgh.

– Kaffepauser som blir lengre enn man egentlig hadde tenkt.

– Å bo med folk som kan forklare en forskremt nordmann som bare skulle kjøpe et glass pesto hvorfor det er så mange fulle folk mellom hyllene på Salisbury en tidlig lørdag kveld. I går var det Grand National, et hesteløp som arrangeres her i Liverpool hvert år. Det er visst en institusjon – om man bare skal vedde én gang i livet, så er det i Grand National. (Og om man skal kle seg i finstasen og drikke litt ekstra gin, så går visst også det an når det er Grand National.)

God mandag, god april!

Selv om det kjennes ut som mai her. Det spretter fram blomster overalt. Til og med tulipanene er i ferd med å folde ut kronbladene. Mamma har vært på besøk denne uka. Vi gikk sammen i parker og hun pekte på busker og planter og utbrøt sånt som «åh, forsythia!».

Denne uka er den siste hele uka på denne siden av Nordsjøen for ei stund. Forhåpentligvis blir april god og varm hjemme i Trøndelag, for nå kribler det sånn i fingrene etter å gjøre klar hagen for en ny sesong. Jeg synes jeg ser spirer overalt på nettet om dagen. Ettersom jeg er her får jeg ikke til å så noe inne i år, men om våren er snill, kan det kanskje bli noe i grønnsakskassene likevel. Jeg skal i hvert fall legge ned noen frø og håpe at det er noe der når jeg kommer tilbake i sommer.

Før det venter ei ny uke med Brexit-avstemninger og prosjektarbeid og en togtur nordover til den skotske hovedstaden. Jeg tror det blir ei fin uke – akkurat som uka som var:

– Å fange marihøner på fingeren og vente på at de skal fly. (Og at det heldigvis ikke blir dårlig vær dagen derpå selvom de faller ned når man til slutt må blåse dem bort.)

– I går tok jeg med lunsjen og ei bok i veska og gikk til en park jeg ikke hadde vært i før. Den var som en hemmelig hage, med kirsebærtrær og rhododendron og sommerfugler bak høye murer – og mens jeg satt på en benk og spiste, hoppet et par rødstruper rundt i trærne like ved.

– Scouse, den liverpoolske dialekta. Flate vokaler, skarpe r-er og tonefall som alltid gjør et brått hopp mot slutten av fraser.

– Mamma som luker ugress i blomsterkassene på universitetsplassen.

Fuglene kvitrer utenfor kontorvinduet mens jeg får meldinger om snøstorm hjemmefra. Hvit støy og lengsel etter vår. Likevel er det en annen lengsel som kommer smygende på meg her. Midt i blant varme solstråler og vårblomster kjenner jeg at jeg savner alt hjemme på en sånn måte som stikker litt. Kanskje er det nettopp når kontrastene blir så store at hjemlengselen ligger mest på lur. Fordi det er litt som om jeg lever i en egen verden her mens alt der hjemme foregår i en annen.

Uansett er det ikke så lenge jeg skal hjem noen uker. Og inntil da skal jeg nyte den engelske vårverdenen så godt jeg kan. Dette er slikt som fikk hjemlengselen på avstand i forrige uke:

– Epleskiver med mandelsmør.

– Det gamle biblioteket på jobb som er akkurat slik jeg forestiller meg at engelske bibliotek skal se ut. Med brune bokhyller langs veggene, et gammelt bestefarsur og vinduer fra tak til gulv med utsikt ned på den lille parken.

– Å legge planer for de neste månedene. Sende e-poster til spennende folk jeg kan tenke meg å prate med og vente spent på svar. Søke opp steder som jeg kan drømme meg bort i – grønne åser og små steinhus – og sjekke om det går et tog dit.

– Lunsj under kirsebærtreet.

– Å gå ut fra togstasjonen i Manchester om formiddagen lørdag med «Suddenly I See» i øreklokkene. Og å avslutte kvelden med den samme sangen, bare i et fullt konsertlokale med buet tak og ei av de kuleste damene i verden på scenen.