Follow:
    Ut på tur

    Veitastrondi

    Veitastrond

    Det er vanskelig å ikke la seg forundre over hvor folk bor i landet vårt. Særlig når man kommer ned til Vestlandet, der fjellene er høye og fjordene lange. For ei uke siden satt jeg i baksetet sammen med besta og så hvordan landskapet foldet seg ut langs Veitastrondsvatnet. Inneklemte daler, snøflekkete fjell og til slutt ei lita bygd i enden av vatnet med Jostedalsbreen ruvende i bakgrunnen.

    Tre mil innover kjørte vi fra Hafslo før vi kom til Veitastrondi.

    Veitastrond

    Veitastrond

    Veien var smal og svingete, slik de som regel er i Luster, men mye av den har blitt lagt i tunnel de siste årene fordi det er så skredutsatt. Jeg løp et stykke av veien på utsiden av en av tunnelene, langs den gamle veien der det vokste prestekrager og markjordbær og sommerfuglene fløy imellom. Kan tenke meg at det er fint å sykle utover her.

    Veitastrond

    Veitastrond

    I enden av vannet ligger bygda Veitastrond, med butikk og kafé og gårder. Derifra fortsetter sletta innover med støler. Besta fortalte at da ho var ung og bodde i Fjærland tok faren turen over fjellet og til Veitastrondi for å kjøpe geitost.

    Veitastrond

    Tungestølen, Veitastrond

    Vi kjørte videre på bomveien inn mot Tungestølen, som blir brukt som turisthytte. Den ble helt ødelagt julehelga i 2011 da orkanen herja, og nå er den i ferd med å bli bygget opp igjen. Den ligger på høyden mellom de to dalførene inn mot breen, men kan vanskelig konkurrere med det storslagne som ligger bak. Breen skinte sånn at det nesten var vanskelig å få øye på den mot de hvite skyene denne dagen.

    Veitastrond

    Landskapet er så majestetisk. På den ene siden går Austerdalen inn til brearmen som kalles Austerdalsbreen. Stien følger elva innover, i hvert fall et stykke. På den andre siden går Langedalen.

    Veitastrond

    Vi la ikke ut på noen langtur på føttene, satt mest på noen steiner ved parkeringsplassen og spiste nistepakka, men innimellom løp jeg rundt for å utforske. Dette var bare noen meter fra der vi satt og gomla rundstykker.

    Geiter, Veitastrond

    Og på vei tilbake kom geiteflokken gående ned langs elva. Så fine, men så selskapssyke at jeg var redd de skulle gå rett ut i elva for å komme over til oss på den andre sida. Her lager de sikkert melk til geitost fremdeles, men om det kommer noen gående over fjellet fra Fjærland for å kjøpe, det er jeg mindre sikker på.

     

    Uka som var

    Søndagsrapport

    Det er søndag, men føles som mandag. Jeg er hjemme igjen nå. Forlot Sogn og sommeren i går og kom over Dovre til tretten grader og overskya. Men feriefølelsen sitter likevel i. I dag har jeg raka gress mens jeg har hørt lydbok, sovet litt midt på dagen og laga pannekaker med selvplukka blåbær. Også har jeg tynna i plommetreet, for det lærte jeg hvordan man skulle gjøre mens jeg var på Vestlandet. Der er vel slikt barnelærdom. Det føles fremdeles som å gå på klinkekuler under treet vårt etter sesongen i fjor og alle plommene jeg ikke rakk plukke.

    Jeg har vært høyt og lavt den siste uka. Innerst i daler, på toppen av fjell. Sogn stopper aldri å by på plasser som forundrer meg, selv om jeg er der hver sommer. Jeg gleder meg til å dele noen av de nye stedene jeg har sett med dere – slikt er det fint å pusle med til tekoppen om morgenene mens jeg venter på at sommeren skal komme til Trøndelag. Enn så lenge får dere ukas lille liste over fine øyeblikk:

    – Alle markblomstene som popper fram etter den tørre sommeren i fjor. Prestekrager, engsmelle, lintorskemunn. Og markjordbærene. En kveld gikk jeg og besta opp veien oppover bakkene, ho pekte når ho så noen lysende røde bær i veikanten og jeg kløv så høyt jeg klarte for å få tak i dem.

    – Besta som lar teppet av dag-og-natt stå igjen på plena rundt huset.

    – Å få være med på roadtripen til lillebror og kameraten i et par timer. Sitte i baksetet og late som om jeg forstår vitsene deres og synge med til Muse.

    – Å gå barbeint på varmt svaberg.

    – De morgenene det drøyde litt før alle var oppe til frokost og jeg kunne lese noen sider ute i sola på verandaen mens jeg venta.

    – Mamma sin søndagsmiddag.

    – Å stoppe på Lustrabui på vei hjemover, kjøpe pizzabolle og spise den med utsikt mot Hurrungane da både jeg og bilen behøvde en pause etter smale veier og bratte baker opp Sognefjellet.

    Lister

    Sommerlista

    Hangersletta

    Nå har jeg tatt sommerferie, helt på ordentlig. Ikke bare fri, men ferie. Jeg ligger på et av rommene hos besta i Sogn, og det er så stille her. Bare små drypp etter regnskuren som dro over oss i kveld. I dag har vi vært på utflukt, milevis innover en dal til et sted jeg ikke kan huske å ha vært før. Da vi kom tilbake, plukka vi markjordbær.

    Jeg har lagt igjen datamaskina hjemme og gjør mitt beste for å glemme bort telefonen. Drømmen er å ta en Sommarøy på ekte, bare late som om tiden ikke eksisterer noen dager. Men jeg fikk så lyst til å skrive ferdig denne sommerlista jeg hadde liggende, så da gjorde jeg det. Her er noen sommerfunderinger akkompagnert med bilder fra i fjor.

    Kyr på beite

    Hva vil du gjøre i sommer?

    Jeg vil gjøre sommerting. Sånt som egentlig er skikkelig kjedelig, men som er litt stas likevel fordi tida man kan gjøre det er så kort. Henge opp klesvasken på snora ute. Klippe plen. Og sånt som bare er kjekt. Piknik ved sjøen. Venner på middag. Pusle i grønnsakshagen. Plukke blomster å sette på frokostbordet. Være borte hele dagen på tur i marka.

    Dølafossen, Malvik

    Squash – grønnsakshagen

    Hvor lenge skal du ha fri?

    Jeg har fri tre uker i juli, også skal jeg spare noen dager til senere i høst.

    Illmanndalen

    Luster

    Hvilke planer har du i sommer?

    Ferieturen i sommer er turen til Sogn. Det blir ikke sommer uten å besøke besta, ta noen svømmetak i den grønne fjorden, spise rundstykker til frokost og ligge på plena med utsikt innover mot Jotunheimen og ei bok.

    I august skal jeg hjem til Lysøysundet noen dager. Vi – pappa, eldstebroren min og jeg – skal ha fotoutstilling på kystkulturdagene den andre helga i august. Det blir gøy!

    Spinatsuppe

    Reddik

    Hva skal du spise og drikke?

    Jeg har så lyst til å lage solbærsaft i sommer. Vi har så mye bær i fryseren, og det hadde vært så herlig å kunne drikke solbærschorle på de varmeste dagene. Sprudlende saft med isbiter! Det blir nok en bra bærsommer også. Jordbæra ute i kassene på gården vokser godt og bringebæra står fint som alltid. Ellers vil jeg lage masse supper og salater, forhåpentligvis også med sånt fra hagen.

    Simon vs. The Homo Sapiens Agenda

    Hva skal du lese?

    Etter en vår med mye engelsk litteratur vil jeg lese mest norsk. Kristin Lavransdatter er månedens bok i En slags bokklubb og skal settes opp på Trøndelag Teater i høst, så den er jeg i gang med. Andre bøker som er med i sekken er Call me by your name, Zoo Europa og Ut og stjæle hester.

    Hva skal du høre på?

    Beach Boys! Selvsagt! Men her finner dere sommerlista mi, som også inneholder litt annet som gir meg god sommerfølelse.

    Ut på tur

    Tre dager i Lake District:
    Lakes, Caves og Windermere

    Grasmere

    Den siste dagen min i Lake District hilste Grasmere god morgen med utsikt ut mot grønne åser og solstråler som brøt gjennom morgendisen. Etter to dager med regnbyger på turen, var det lenge etterlengta! Så jeg skyndte meg opp for å rekke en snartur ut før frokost.

    Grasmere

    Grasmere

    Jeg var ikke den eneste som var ute på tur på morgenkvisten.

    Helm Crag, Grasmere

    Vertshuset jeg bodde på heter Thorney How og lå rett oppunder Helm Crag. Det var enklere standard enn vertshuset jeg bodde på i Rydal natta før, men absolutt ikke mindre hyggelig. Etter en full Cumbrian (engelsk frokost har mange navn, men innholdet er stort sett det samme), tok jeg sekken på ryggen igjen og la avsted, tilbake gjennom Grasmere. Det var allerede liv langs veien – folk som hilste på hverandre og slo av en prat over steinmurene, noen som var på vei til jobb, andre som arbeidet i hagen.

    Grasmere

    Grasmere

    Planen for dagen var å komme meg tilbake til Windermere, men å gå ei anna rute enn den jeg hadde kommet. Jeg tok av ved kirka i Grasmere og gikk bortover mot vannet, langs enger med beitende sauer og kalver. Det var sånt herlig t-skjortevær, selv om regnet fremdeles lå på lur.

    Grasmere

    Grasmere

    Grasmere

    Andefamilie i Grasmere

    Rydal Water

    Fra enden av Grasmere, innsjøen, tok jeg av oppover sida på åsen, kom over haugen og fikk se Rydal Water. Derifra kunne jeg også se over på den andre sida der gikk jeg dagen før. Gjemt mellom trærne i enden av vannet ligger Rydal Mount.

    Rydal Caves

    Men også på denne sida er det spennende ting å se. Som Rydal Caves.

    Rydal Caves

    I den største hula er det vadesteiner og bittesmå fisk og enorme ekko.

    Glen Rothay

    Ambleside

    Jeg fulgte elva tilbake til Ambleside, havna midt i et turfølge med eldre damer som også skulle den samme veien, og ble på et punkt så lei og sulten av jeg helt glemte å ta bilder. For det meste var det ren idyll å være på tur – den vidunderlige følelsen når man går og ikke aner hva som kommer etter de neste metrene og gleder seg over den minste ting – men innimellom kom det noen bølgedaler også, når det ble litt for lenge mellom pausene. Men denne bølgedalen retta seg ut da jeg kom fram til Ambleside, bestilte et stort glass iste og en is i den første kaféen jeg kom til. Deretter tok jeg bussen til Windermere.

    Windermere

    Jeg rakk jo ikke utforske så mye av Windermere da jeg kom to dager tidligere – jeg var altfor ivrig etter å komme meg i vei – men nå hadde jeg noen timer før toget mitt gikk tilbake. Det er bare et par gater i sentrum, men med nok av hyggelige steder. Favoritten min er Peter Hall & Son, ei familiebedrift som har så mye fint håndlaget interiør. Jeg forelska meg helt i illustrasjonene til Becca Hall. Lenger nede i gata ligger det en isbutikk også – da angra jeg sårt på at jeg allerede hadde spist en is. I stedet slo jeg meg ned på et av nabostedene med fish & chips mens jeg så folk og hunder som spaserte forbi.

    Windermere

    Og det var altså enden på de tre dagene mine i Lake District. Windermere – Rydal – Ambleside og tilbake. Så glad for at jeg ikke lot litt regn stoppe meg!

    Se de andre innleggene fra Lake District:
    Fra Windermere til Rydal
    På besøk hos Wordsworth
    Fra Rydal til Grasmere
    The Lion and the Lamb

    Ut på tur

    Tre dager i Lake District:
    The Lion and the Lamb

    Helm Crag

    Det ble ettermiddag i Grasmere og jeg var ærlig talt så sliten i beina at jeg ikke visste om jeg orka mer. Men bak landsbyen lå Helm Crag og lokka. Det lille fjellet med alle steinene. Fra Grasmere kan man se The Lion and the Lamb, løven og lammet, stikke opp på toppen. Man kan så vidt skimte dem på bildet over. Helm Crag er bare 405 meter over havet og en av de minste toppene blant de som regnes som Wainwrights, en tur på bare noen timer. Og ettersom det enda var noen timer til vertshuset jeg skulle bo på åpna, så lot jeg det stå til.

    Grasmere

    Jeg gikk gjennom utkanten av Grasmere og bare venta på at Postman Pat skulle komme susende rundt svingen.

    Grasmere

    I stedet åpna det seg en dal framfor meg. Med ei buktende elv og et fossefall der i enden.

    Grasmere

    Grasmere

    Stien opp til Helm Crag går forbi The Lancrigg, et hotell med det som så ut som en koselig kafé, og gjennom Wordsworth’s Woods.

    Grasmere

    Og så, etter en kort klatreetappe på steinheller, omgitt av revebjeller, begynte landskapet å bre seg ut under meg. Det dukka opp en og annen sau mellom bregnene. Regnet holdt seg unna. Det var ikke så mange folk på stien – de fleste hadde vel tatt en titt på de mørke skyene i full fart lavt over fjellene og funnet ut at det var likså greit å holde seg nede – men på vei opp møtte jeg på et par menn. Jeg spurte om det var langt igjen. – Bare et kvarters tid, men det blåser godt der oppe, sa de.

    Helm Crag

    Helm Crag

    Og fy flate, det gjorde det! Dette ser så idyllisk ut, men her er bevis på at vinden tok så jeg nesten ikke turte gå bortover langs kanten. Jeg ble ganske stressa da minnekortet mitt gikk fullt der på toppen og jeg måtte bytte innimellom kastene. (Jeg tror riktignok at det føltes mer dramatisk enn det var – jeg er ikke noe menneske for store høyder.)

    Dette er The Lion and the Lamb. Jeg skulle til å snu her, men da kom det forbi ei gammel dame som jeg spurte om det var verdt å gå et stykke videre. Og det var det.

    Helm Crag

    For på den andre siden av fjellet ligger The Howitzer. Eller The Old Lady Playing the Organ, som den visstnok også kan kalles om man ser den fra riktig vinkel.

    Helm Crag

    Det er tøffe sauer som kan ligge på toppen her og ta livet med ro mens det stormer rundt. Jeg lurer på om dette ikke er en Herdwick, sauen som er særegen for Lake District og som Beatrix Potter er kjent for å ha tatt vare på. Og de er noen tøffinger. Bare hør på dette som jeg fant på Wikipedia: “Herdwicks have been known to survive under a blanket of snow for three days while eating their own wool.”

    Helm Crag

    Bak der kan man skimte Windermere.

    Helm Crag

    Og enda lenger bak man se skinnet fra enda en innsjø. Det er totalt seksten av dem i området de har gitt navn til, men Windermere er den største.

    Helm Crag

    På vei ned, endelig i le for vinden, henta jeg fram det stykket gingerbread jeg hadde kjøpt nede i Grasmere. Det var annerledes enn jeg hadde tenkt. Mer karamellaktig, men ikke mykt. Jeg satt ei lita stund og nøt utsikten og livet, før jeg stavra meg ned på slitne bein og fant veien til vertshuset mitt, der det nesten var tomt en mandag i juni. Bare meg, et par fra Durham, huskatten og folka på kjøkkenet som serverte ei gryte som føltes som det beste jeg hadde smakt i hele mitt liv akkurat da.

    Se de andre innleggene fra Lake District:
    Fra Windermere til Rydal
    På besøk hos Wordsworth
    Fra Rydal til Grasmere