Follow:
    Ut på tur

    Tre dager i Lake District:
    The Lion and the Lamb

    Helm Crag

    Det ble ettermiddag i Grasmere og jeg var ærlig talt så sliten i beina at jeg ikke visste om jeg orka mer. Men bak landsbyen lå Helm Crag og lokka. Det lille fjellet med alle steinene. Fra Grasmere kan man se The Lion and the Lamb, løven og lammet, stikke opp på toppen. Man kan så vidt skimte dem på bildet over. Helm Crag er bare 405 meter over havet og en av de minste toppene blant de som regnes som Wainwrights, en tur på bare noen timer. Og ettersom det enda var noen timer til vertshuset jeg skulle bo på åpna, så lot jeg det stå til.

    Grasmere

    Jeg gikk gjennom utkanten av Grasmere og bare venta på at Postman Pat skulle komme susende rundt svingen.

    Grasmere

    I stedet åpna det seg en dal framfor meg. Med ei buktende elv og et fossefall der i enden.

    Grasmere

    Grasmere

    Stien opp til Helm Crag går forbi The Lancrigg, et hotell med det som så ut som en koselig kafé, og gjennom Wordsworth’s Woods.

    Grasmere

    Og så, etter en kort klatreetappe på steinheller, omgitt av revebjeller, begynte landskapet å bre seg ut under meg. Det dukka opp en og annen sau mellom bregnene. Regnet holdt seg unna. Det var ikke så mange folk på stien – de fleste hadde vel tatt en titt på de mørke skyene i full fart lavt over fjellene og funnet ut at det var likså greit å holde seg nede – men på vei opp møtte jeg på et par menn. Jeg spurte om det var langt igjen. – Bare et kvarters tid, men det blåser godt der oppe, sa de.

    Helm Crag

    Helm Crag

    Og fy flate, det gjorde det! Dette ser så idyllisk ut, men her er bevis på at vinden tok så jeg nesten ikke turte gå bortover langs kanten. Jeg ble ganske stressa da minnekortet mitt gikk fullt der på toppen og jeg måtte bytte innimellom kastene. (Jeg tror riktignok at det føltes mer dramatisk enn det var – jeg er ikke noe menneske for store høyder.)

    Dette er The Lion and the Lamb. Jeg skulle til å snu her, men da kom det forbi ei gammel dame som jeg spurte om det var verdt å gå et stykke videre. Og det var det.

    Helm Crag

    For på den andre siden av fjellet ligger The Howitzer. Eller The Old Lady Playing the Organ, som den visstnok også kan kalles om man ser den fra riktig vinkel.

    Helm Crag

    Det er tøffe sauer som kan ligge på toppen her og ta livet med ro mens det stormer rundt. Jeg lurer på om dette ikke er en Herdwick, sauen som er særegen for Lake District og som Beatrix Potter er kjent for å ha tatt vare på. Og de er noen tøffinger. Bare hør på dette som jeg fant på Wikipedia: “Herdwicks have been known to survive under a blanket of snow for three days while eating their own wool.”

    Helm Crag

    Bak der kan man skimte Windermere.

    Helm Crag

    Og enda lenger bak man se skinnet fra enda en innsjø. Det er totalt seksten av dem i området de har gitt navn til, men Windermere er den største.

    Helm Crag

    På vei ned, endelig i le for vinden, henta jeg fram det stykket gingerbread jeg hadde kjøpt nede i Grasmere. Det var annerledes enn jeg hadde tenkt. Mer karamellaktig, men ikke mykt. Jeg satt ei lita stund og nøt utsikten og livet, før jeg stavra meg ned på slitne bein og fant veien til vertshuset mitt, der det nesten var tomt en mandag i juni. Bare meg, et par fra Durham, huskatten og folka på kjøkkenet som serverte ei gryte som føltes som det beste jeg hadde smakt i hele mitt liv akkurat da.

    Se de andre innleggene fra Lake District:
    Fra Windermere til Rydal
    På besøk hos Wordsworth
    Fra Rydal til Grasmere

    Hverdagen

    Å våkne opp hjemme

    Sommer

    Lørdag våkna jeg opp rundt midnatt til lyden av Liverpool. Til snøvlete scouse nedenfor vinduet. Trafikken som fortsatt var i gang borte i krysset. Stemmen som klang slik i jernbanehallen at jeg de første månedene trodde det var lydene av en fotballstadion jeg hørte. Nå kunne jeg nesten skjelne stoppestedene fra hverandre når de ble annonsert. Lea Green. Newton-le-Willows. Sirenene til en ambulanse som tok snarveien forbi mursteinsbygget mitt for å komme raskest mulig til sykehuset borti gata. Om morgenen var det første jeg hørte naboungene som sparka ball mot husveggen, antagelig i røde trøyer.

    På mandag våkna jeg hjemme på gården og det var helt stille. Bare regnet som knepra mot vinduene og en dempa dur fra fjøset. Da jeg åpna øynene var det første jeg så de lavthengende skyene som seg over åsen, nesten hang fast i grantoppene.

    Det er merkelig å være hjemme, tilbake i Norge. Det føles som om jeg alltid har vært her, som om England bare var en drøm jeg har våkna opp fra. Men så finner jeg spor etter de siste månedene: det nye porselenet jeg drikker te fra om morgenen, bøker i bokhylla, kofferten som fremdeles står i gangen. De dypeste sporene sitter nok likevel i meg. Jeg har lært så mye det siste halve året, både om landet jeg har bodd i og om meg selv. England er så mye mer enn afternoon tea og kongefamilien. Jeg har aldri sett så mye urettferdighet, så store kontraster som jeg har sett der. En dag leste jeg om hvordan finansministeren nekta for at det finnes så mye fattigdom i Storbritannia: “Look around you; that’s not what we see in this country.” Neste dag stoppa jeg på gata da en mann, antagelig på min egen alder, spurte om jeg hadde noen vekslepenger til overs: “Thanks for not ignoring me,” sa han. Jeg har delt kontor med folk som gjør akkurat det samme som meg, men mens jeg får betalt, må de jobbe hver ettermiddag for å ha råd til å gjøre det. Jeg kan ikke annet enn å føle meg privilegert.

    Men nå er altså halvåret i England forbi – de månedene som har vendt meg på melkeskyer i svart te og vist meg alt jeg klarer alene. Jeg savner folk jeg har blitt kjent med, Sunday roast og steinmurer, men det er godt å være hjemme igjen til menneskene mine her, til friheten i skogen bak gården og ei dialekt jeg stort sett forstår.

    Bøker

    Prosjekt engelske barnebøker

    I vår har jeg hatt et lite prosjekt. Når dagene går med til å lese relativt tunge saker, er det fint å balansere med noe lett, og når man er langt hjemmefra er det fint å søke seg til noe trygt. Så jeg har vendt meg mot barnebøkene og har forsøkt å komme meg gjennom noen av de engelske klassikerne. Noen av de store har jeg jo lest før, de fleste på norsk, slik som Roald Dahl sine bøker, The Secret Garden og Narnia-krønikene. Men det er også så mange jeg ikke har lest, så jeg har oppsøkt barneavdelinga på biblioteket og plukka med meg noen av dem hjem.

    The wind in the willows

    The Wind in the Willows – Kenneth Grahame

    Øverst på lista sto selvsagt The Wind in the Willows. Bare tittelen klinger jo så vakkert.

    Mole beveger seg ut fra hula si og oppdager verden. Nede ved elva møter han vannrotta Rat. De flytter sammen og lever det glade liv med båten på vannet og hyggelige besøk hos venner, som Badger og den noe uregjerlige Mr. Toad. Jeg minnes så vidt at jeg så The Wind in the Willows (eller Det suser i sivet, som den heter på norsk) på barne-tv da jeg var lita. Det som sitter igjen er den ugne stemninga når Mr. Toad sitter i fengsel. Det var et mye koseligere gjensyn.

    The Wind in the Willows kan jo leses på flere vis – som en forherligelse av klassesamfunnet eller som en kritikk på teknologiske nyvinninger i kontrast med den fredfulle naturen – men den er ikke så verst å lese bare som en god historie heller. Den aller fineste scenen synes jeg er den der Muldvarpen kommer tilbake til hula si:

    “He saw clearly how plain and simple – how narrow, even – it all was; but clearly, too, how much it all meant to him, and the special value of some such anchorage in one’s existence. He did not at all want to abandon the new life and its splendid spaces, to turn his back on sun and air and all they offered him and creep home and stay there; the upper world was all too strong, it called to him still, even down there, and he knew he must return to the larger stage. But it was good to think he had this to come back to, this place which was all his own, these things which were so glad to see him again and could always be counted upon for the same simple welcome.”

    Fint å lese når man sitter på en hybel i England og lengter litt hjem.

    Little Women – Louisa May Alcott

    Little Women er amerikansk, skrevet rundt midten av 1800-tallet. Det er en klassiker som dukker opp til stadighet, men som jeg overhodet ikke hadde noe kjennskap til. Den følger om søstrene Meg, Jo, Beth og Amy. De bor sammen med moren, mens faren er bortreist i krigen. Den er akkurat så moralistisk som man kan forvente av ei bok skrevet på den tiden, men samtidig føltes den mer moderne enn jeg hadde trodd den skulle være. Jeg likte denne. Nå venter jeg bare på filmatiseringen som kommer om et halvt års tid. Greta Gerwig står bak, og Meryl Streep og Emma Watson står på rollelista, så den har jeg tro på.

    Watership Down – Richard Adams

    Watership Down – Richard Adams

    Dette er den siste jeg leste: Watership Down (Flukten til Watership). Om Hazel og Fiver, to kaniner som bor i en koloni sammen med flokken sin. En dag får Fiver bange anelser om at de er i fare – og det skal man vanligvis stole på – og de to klarer å overbevise en liten gruppe andre kaniner om at de må legge på flukt. Det er ei fin fortelling med et veldig koselig karaktergalleri, men ærlig talt syntes jeg denne var litt i lengste laget. Jeg ble litt lei. Jeg veit heller ikke helt hva jeg syntes om forsøkene til Adams på å lage et kaninspråk. Da synes jeg heller kaninfablene som går som en føljetong gjennom boka fungerer bedre for å bygge en slags kaninverden.

     

     

    Om jeg hadde mer tid her, skulle jeg også gjerne lest Peter Pan, Winnie-the-Pooh, Brambly Hedge, The Borrowers og Enid Blytons Famous Five. Men det får bli en annen gang. Hvilke engelske barneklassikere er deres favoritter?

    Ut på tur

    Tre dager i Lake District:
    Fra Rydal til Grasmere

    Rydal Water

    Da jeg var ferdig med å utforske Rydal, hadde jeg to alternative ruter videre. Det går to veier til Grasmere. Den ene langs Rydal Water og Grasmere, de to innsjøene som ligger på rekke innover dalen. Den andre oppe i åssiden. Siden jeg allerede var ved starten av sistnevnte – den ligger rett bak Rydal Mount – ble det så jeg valgte den. Jeg ble belønna med utsikt ned mot vannet helt fra starten av.

    Rydal Water

    Rydal Water

    Stien kalles Coffin Trail fordi kister ble frakta denne veien for å begraves i Grasmere.

    Coffin Road, Rydal

    Coffin Road, Rydal

    Stien var tørr og fin å gå på, til tross for at det hadde regna nesten hele natta, og om det regna mens jeg gikk, merka jeg ikke noe særlig til det fordi det tette løvverket var som et tak over meg. Dette er min aller beste type sti også – trevlete røtter, hardtråkka jord. Det er noe så eventyraktig over det.

    Halvveis på ruta (den er kanskje en time lang), dro jeg fram sitteunderlaget som hadde ligget i sekken siden jeg la det der en gang i januar og tok jeg en sjokoladepause. Her ser dere sekken min også. Jeg kjøpte den før turen i Rondane i fjor sommer, og den har vært en så god følgesvenn på fotturene mine her.

    Grasmere, Lake District

    Jeg kom ned til Grasmere ved Dove Cottage, huset Wordsworth og familien bodde i før de flytta til Rydal Mount. Der ligger det et museum og en veldig fin museumsbutikk. Museet tror jeg ikke var åpent – Dove Cottage var i hvert fall under oppussing – men jeg fant ei lita bok med et utvalg av diktene til Wortsworth som jeg kjøpte med meg. Også gikk jeg inn til sentrum.

    Grasmere, Lake District

    Der ligger tehus i fleng rundt kirka og rundt elva. En bitteliten butikk selger gingerbread, som Grasmere er så kjent for. Som dere ser var jeg ikke den eneste som hadde planer om å prøve. Jeg handla et stykke som jeg la i sekken, også gikk jeg videre til Baldry’s Teahouse, spiste suppe og skrev noen tanker i notatboka mi.

    Grasmere, Lake District

    Grasmere, Lake District

    Neste stopp var Emma’s Deli for kaffe og is. Det er så gøy å prøve forskjellige ulike steder, synes jeg. Og her var jeg ekstra heldig, for så fort jeg hadde fått kaffen på bordet blåste det opp og regnet slo ned over Grasmere. Her satt jeg ei stund, studerte kartet for å se hvor jeg hadde gått og lure på hvor jeg skulle gå videre.

    Sam Read, Grasmere, Lake District

    Jeg liker Grasmere. Over ser dere en av grunnene – Sam Read. Det er en liten, men velfylt bokhandel. Jeg gikk tilbake dagen etterpå og spurte om de hadde noen bøker fra området og fikk en hel mengde gode tips. Jeg endte opp med to bøker – en roman av Sarah Hall og en roman basert på Dorothy Wordsworth.

    Grasmere, Lake District

    I Grasmere ligger også Allan Bank, et sted eid av National Trust, der man visstnok kan se røde ekorn om man er heldige. Dere kan så vidt skimte bygningene bak lammet nedenfor. Men jeg gikk forbi og videre, og hvor jeg gikk skal jeg fortelle senere.

    Grasmere, Lake District

    Ut på tur

    Tre dager i Lake District:
    På besøk hos Wordsworth

    St. Mary's Church, Rydal

    Den andre dagen min i Lake District skulle jeg ikke like langt som dagen før. Jeg våkna opp i Rydal og bestemte meg for å utforske det lille stedet før tok jeg tok fatt på neste etappe. Øverst på lista over severdigheter sto Rydal Mount and Gardens, huset Wordsworth bodde i den siste delen av livet sitt og hagen rundt.

    Rydal Hall

    Mens jeg venta på at Rydal Mount skulle åpne, gikk jeg forbi Rydal Hall, et staselig anlegg med røtter helt tilbake til 1400-tallet. Ved fossefallet i hagen står the Grot. Jeg fikk spørsmål på instagram om det var et gammelt kvernhus, men neida – det er et lite hus som ble bygget som et utsiktspunkt, et vindu mot fossen, for over tre hundre år siden. Rike engelskmenn…

    Rydal Hall

    Rydal Hall

    Nedenfor herskapsboligen (som var under oppussing, derfor ingen bilder) ligger den formelle hagen med forseggjorte steinornamenter og -benker og en sprudlende fontene.

    Rydal Hall

    Og derifra kan man se ned på gamle eiketrær og sauer på beite.

    Rydal Mount

    Etter en liten rusletur hadde Rydal Mount åpnet. Her bodde altså William Wordsworth, poeten som skrev så mye fint fra Lake District, fra han var 43 år til han som 80-åring døde etter en forkjølelse han hadde fått da han var ute på tur. Huset er forsøkt bevart omtrent som det var på den tiden, på første halvdel av 1800-tallet.

    Rydal Mount

    Sånn luksus å være tidlig ute! Jeg hadde hele huset for meg selv, kunne gå og suge inn stemningen i hvert rom. Dette var stua, med bibliotek på den ene siden av rommet, lenestoler og peis i midten,

    Rydal Mount

    og denne utsikten ut mot hagen i den andre. Drømmevindu!

    Rydal Mount

    I de øverste etasjene var utsikten vel så fin, med åsene bak rhododendronbuskene. Når jeg forestiller meg det perfekte stedet å sitte og skrive, så kommer det ganske nærme dette. Penn og papir og vinden som rusker i trærne.

    Rydal Mount

    Så, etter et regnskyll, gikk jeg ut i hagen. Når man kommer opp til huset, ser hagen slett ikke så stor ut, men jeg gikk forbi rosebuskene foran huset og kom til dette:

    Rydal Mount

    Stier på kryss og tvers. Mellom trærne opp gjennom skogen. Nedover trappetrinn. Bort til låste treporter og forbi steinskjul. En sti ledet ned til Dora’s Field, enga Wordsworth fylte med påskeliljer som et minne over dattera som døde tidlig. En annen til en benk med utsikt over Rydal Water.

    Rydal Mount

    Rydal Mount

    Rydal Mount

    Jeg møtte på en av gartnerne ved den lille grønnsakshagen.
    – How are you, sa hun.
    – This is fantastic, sa jeg. Alle de skjulte stedene, alle kriker og kroker.
    – Akkurat slik en hage skal være, sa hun og smilte.

    Se de andre innleggene fra Lake District:
    Tre dager i Lake District: Fra Windermere til Rydal