• Tante Ulrikkes vei

    Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar

    En av dagene i sommer da jeg var inne og dro spiker fra det som skal bli soveromsgulvet vårt, begynte jeg å høre på Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar. Slik lyder baksideteksten:

    Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef.

    Tante Ulrikkes vei var jo en av fjorårets store snakkiser. Jeg henger som alltid litt etter, men denne gangen er jeg temmelig fornøyd med det, for det førte altså til at jeg plukket frem lydboka i stedet for papirversjonen. Boka, som er bygd opp som en forskningsstudie med Jamal og Mo som respondenter, passer lydbokformatet perfekt: Jamals muntlige beretninger, Mos utførlige e-poster. Dette er ei sterk oppvekstfortelling fra Stovner. Veldig langt unna den fortellingen jeg kunne ha fortalt om hvordan det er å vokse opp i ei lita bygd på Trøndelagskysten. Jeg trengte i hvert fall å lese denne.

    Lydboka finnes på Fabel. Etter å ha brukt Storytel ei stund, meldte jeg overgang dit for noen måneder siden. Nå er jeg i gang med Berge av Jan Kjærstad, men om dere har noen andre lydboktips, tar jeg gjerne imot. Lydbøker og podkaster er jo selve livsnerven i pendlertilværelsen.


  • Kjøkkenhagen

    I august har kjøkkenhagen stort sett fått klare seg selv. Regnet har kommet jevnt og trutt – omtrent tatt igjen for tørken i juli, da jeg gikk turer med vannkanna hver morgen og kveld. Grønnsakene har vokst seg så store at de i grunn utkonkurrerer ugresset som prøver seg i kassene. Så når jeg har vært ute, har det stort sett vært for å ta med meg noe inn.

    Grønnkål

    Det kommer stadig nye blad grønnkål. De høster jeg etterhvert, kutter opp og legger i bokser i fryseren. Grønnkålen er så kjekk, for den kan man fryse ned uten å forvelle den først. Jeg tror det er tre ulike sorter grønnkål jeg har: den vanlige typen, som man stort sett finner i butikken; en type russisk grønnkål; og denne røde. I tillegg har jeg en svartkålplante som er en del større – dere ser den på det øverste bildet.

    Squash

    Squash

    Squashen kommer også med stadig nye frukter. Jeg har jo tre forskjellige planter. Den ene planten, den lyse typen, kom mamma med, mens de to andre er en mørk sort som jeg sådde direkte. Squashen har vist seg å være litt vanskelig i år – når de har blitt halvstore begynner noen av dem av en eller annen grunn å råtne ytterst. Forstår ikke helt hvorfor, særlig ikke når det har vært så tørt i sommer. Noen som har en idé om hva det kan være?

    Spaghettigresskar

    Sist jeg rapportere fra kjøkkenhagen, i slutten av juli, hadde jeg ingen tro på at det skulle bli noen gresskar i år, men jo visst skjer det noe! Det dukker stadig opp noen nye små kuler på de to gresskarplantene. Det er i grunn det samme problemet med gresskarene som med squashen – de fleste av fruktene råtner bare bort. De siste ukene har det virket som om en av dem skulle klare seg, men en dag jeg kom hjem fra jobb forrige uke fant jeg den halvspist og med stilken brukket. Så trist! Det kommer stadig noen nye, men jeg er fremdeles skeptisk til om det blir noe det går an å spise i år. Om ikke, får jeg nøye med meg å glede meg over at plantene vokser!

    Gulrøtter

    Noe annet jeg ikke har hatt helt tro på i sommer er dette. Det er en liten jordlapp bak stabburet som stort sett har vært potetåker. I fjor hadde vi gulrøtter her, og i år var planen å gjøre det samme, så Petter pløyde opp render. Problemet var at han hadde dumpa såkorn her, så i stedet for gulrøtter kom det bare opp bygg. Jeg hadde egentlig gitt opp, men for en måneds tid siden tok jeg likevel en titt for å se om det var noe som dukket opp og fant ei rand gulrøtter. Det blir ikke noe særlig til avling, men kanskje er det noen som kan bli såpass store at de kan duge til middag. I helga har jeg i hvert fall tynna gulrøttene så de som er får mer plass, så får vi se da hvordan det går.

    Gulrøtter

    De største jeg luka bort – ingen av dem større enn en lillefinger – fikk bli snacks i går.

    Nå er det vel ikke så lenge igjen til sesongen er over for i år – selv om jeg jo heier på sol og varme en måneds tid til, slik at gresskarene har en sjanse. Jeg tenkte jeg skulle skrive en slags oppsummering av kjøkkenhagen i år, med tanker om hva som har gått bra og hva som ikke har vært så vellykka, tips jeg har notert meg til senere og planer for hva jeg vil teste neste år. Om dere har spørsmål eller noe spesielt dere vil høre mer om, skriv gjerne en kommentar!

    Har dere hatt noe som har vokst i kjøkkenhagen deres i år? Fortell gjerne!

     


  • Rondvassbu

    Noen ganger er det ikke toppturene som teller. Noen ganger er å sitte lenge etter frokost, bare prate og se et sokkepar vokse fram på strikkepinnene på den andre siden av bordet. Gå en kort tur uten noe på ryggen, bare med lette sko og vannflaska dinglende i handa. Hoppe fra stein til stein bort til fossen lengst inne i juvet. Dingle med føttene ute på brygga med ei bok i fanget. Spille Bezzerwizzer og spise vafler med jordbærsyltetøy. Og da kvelden kom og toppturfolket stimla sammen inne på hytta – tre bordsettinger til middag – kledde vi på oss de varmeste klærne i sekken og tok vi med oss ei gammel quizbok ut i reinlaven der vi kunne se sola gå ned bak fjellene.

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Se også:

    Rondane – fra Straumbu til Bjørnhollia
    Rondane – fra Bjørnhollia til Rondvassbu


  • Sauesanking

    Høst

    Kantarell

    Nå blir det høst igjen! Kalde morgener med dis over skogen og over åkrene, tente stearinlys på kjøkkenbordet og fyr i peisen. Høsten er alltid så spennende, synes jeg. Alltid noe nytt å se fram til! I år har jeg spart litt på sommerfuglene som følger med semesterstart til september, for da starter jeg i ny jobb, men nå begynner jeg virkelig å bli klar for den nye sesongen. Jeg funderer på hva jeg vil bruke tida mi på, hvilke nye rutiner som skal få plass i hverdagene og skribler inn ting i kalenderen. I morgen allerede skal jeg prøve noe nytt – da skal jeg på korøvelse. Har ikke sunget i kor siden videregående, men i høst tenkte jeg at jeg skulle se om det fungerer. Det er et puslespill å skulle få dagene til å gå opp med lang reisevei til og fra jobb og lite overskudd på ettermiddagene, men kanskje finnes det også plass til noteark og oppvarmingsøvelser. Jeg håper det.

    Jeg må holde meg i ørene noen ganger for ikke å boble over av planer og prosjekter. Det er fort å gå på en smell, føle seg utilstrekkelig og mislykka når det ikke går som planlagt, selv om alle planene i utgangspunktet bare var gøy. Jeg sliter enda med det, selv om jeg øver meg hele tida. Så dette er en notis til meg selv: Kanskje kan det være vel så bra å bare henge på sofaen med strikketøyet og et halvt øye på en tv-serie som å gjennomføre de store planene jeg la for flere uker siden. Kanskje er det egentlig nok å bare glede seg til ting og glede seg over noe helt annet, noe mer kravløst og mindre krevende.

    Men det er altså viktig å ha noe å glede seg til også, og dette er slikt jeg gleder meg til denne høsten:

    – I september skal det være flere loppemarkeder her ute på bygda, og jeg skal på skattejakt! Jeg prøver å la være å kjøpe alt vi trenger nytt – det meste går det an å finne enda finere og billigere brukt, vil jeg tro. Jeg har skrevet meg ei lita liste over sånt jeg skal leite etter: serveringsboller til middagsbesøk, nattbord og fine kopper som er akkurat store nok til en liten kaffe med melk, blant annet. Jeg skal vise dere om jeg finner noen skatter.

    – Snart er det tid for å hente sauene ned fra skogen igjen. I fjor høst var sauesankinga definitivt ett av høydepunktene – ingen tvil om at det skal gjentas i år! Så fint det blir å gå rundt i skogen en hel dag og lytte etter sauebjeller og ha gode pauser med trivelige folk.

    – I fjor gikk jeg glipp av hele elgjakta fordi jeg satt inne og skreiv doktorgradssøknad. Det skal ikke skje i år. Det beste er å gå med hund. Det blir rart å gå på jakt uten Raja nå, den gamle elghunden på gården, men vi får heldigvis låne oss en hund som kan snuse opp elgen for oss. Å gå rundt i marka her i hælene på Petter er dessuten den beste måten å bli kjent med bygda på, selv om jeg nok aldri kommer til å lære meg hva alle stedene heter og hvor de egentlig er. Kanskje jeg skal ordne meg med et eget kart i år, så jeg kan skrive opp alle de artige navnene jeg ikke får til å uttale.

    – Innhøstinga har jo vært i gang lenge, men nå har de virkelige godsakene også dukket opp i skogen. Jeg vil fylle fryseren med kantareller og blåbær i år også, i tillegg til alt det gode som finnes i hagen. Ekstra fint å ta fram noe jeg har plukka selv når vi skal ha elgsteik til søndagsmiddag i de mørkeste vintermånedene.

    – Høsten er den beste kultursesongen, synes jeg. Å komme inn fra høststormene, finne seg plass i et trangt lokale med en kopp kakao eller et glass rødvin når det er noe spennende som skjer på scenen – det er kos! I høst gleder jeg meg til en masse gode arrangementer på Litteraturhuset her i Trondheim, til foredrag på Fremmedspråksuka, samtaler med forfattere på sakprosafestivalen, konserter på Dokkhuset, og til høstprogrammet på Trøndelag Teater. Det er så viktig å ha slikt å glede seg til når kveldene blir mørke.

    – Det er ikke så lett å få til en ferietur sammen om sommeren, men om høsten, når alt av slått og kalving er over, da går det an. Jeg og Petter skal en tur til Bosnia i oktober, til en liten by i nord, ikke så langt unna grensa til Kroatia. Balkan har alltid føltes så langt unna, men det er jo likevel så nært oss, så det blir bra å endelig få reise dit, både for å møte folk der og for å bli bedre kjent med historien deres.

    – Også skal jeg lære spansk i høst, endelig! Det finnes vel ikke noe bedre tidspunkt for å begynne å lære seg spansk enn når det er tid for ullsokker og store gensere. Jeg og noen venner har avtalt en kveld for spanske gloser og grammatikk – ¡Muy bueno!


  • Markjordbær

    I juli skulle jeg jogge. Det ble alltid bare jogging den ene veien, for på tilbaketurene sprang jeg forbi markjordbærplassen min, og jeg måtte stoppe og plukke bær til hånda mi var breddfull at jeg måtte gå tilbake like forsiktig som i eggeløp på 17. mai.

    Kviger på rømmen

    Kviger på rømmen

    Kvelden før jeg skulle dra til Rondane satt jeg og Petter i stua da han fikk øye på noe ut vinduet og plutselig spratt opp fra sofaen – ned bakken over gården kom det spankulerende en gjeng kviger på rekke og rad. De hadde tatt seg en kveldstur bort fra sommerbeitet oppe i skogen. Da bars det til å hoppe i støvlene for å hindre at de kom seg noe lenger og tok med seg kyrne våre på veien. Kyr på rømmen kan være litt av et rot! Det var det denne gangen også. Vi strevde noen timer med å få dem bort fra kornåkrene, inn i skogen og over bekkefar og blåbærtuer, men til slutt fikk vi dem fram og de slo de seg til ro på beitet der de skulle være.

    Bestefar og kyrne

    Disse kyrne holdt seg derimot i ro. Den første helga etter at jeg hadde kjøpt bilen tok jeg den med på prøvetur hjem til kysten. Hilsa på kyrne i fjøset sammen med bestefar, spilte ringspill og kubb med alle søsknene mine – vi var samla igjen alle fire for første gang på over ett år – og prøvde å ta et kveldsbad med lillesøster, men feiga ut da vi sto ute i vannet med tang mellom tærne og kjente hvor kaldt det var.

    Oppussing

    Sommerens store prosjekt var jo oppussinga av det største soverommet oppe. Vi har enda ikke kommet så veldig langt, men det er ganske mye som har skjedd siden jeg tok dette bildet i starten av ferien. Det rosa, småblomstrete tapetet er borte, gulvbelegget er en saga blott og panelet som lå under stria i taket har fått komme fram i lyset. I grunn er det fint at det tar litt tid, for jeg har enda ikke klart å bestemme meg for hvilken farge det skal være på veggene når de omsider kommer opp – tar med meg enda en prøvelapp med enda en nyanse av blått hver gang jeg er innom en butikk med maling.

    Luster

    Uka jeg var i Luster bada jeg omtrent hver dag. Besta var med meg ned til naustet. Ho satt nede på steinene og ropte «også symje du ut til skjæret» til meg som kava ute i vannet, ikke lenger ut enn at jeg nådde nedi med tærne. Verdens dårligste badevakt. En av dagene kom regnet – vi så det nærme seg fra den andre sida av fjorden og rakk så vidt å komme oss inn under tak før det høljet ned. Så gikk vi hjem på våt asfalt.

    Trondheim

    Det har vært så mange vakre netter. Klare, varme netter. Stille over fjorden. Som denne, da vi kjørte hjem gjennom byen og jeg ba Petter stoppe.

    Floghavretur

    Og som denne. Med røde marihøner på aksene, umodent korn som sto gyldent i kveldslyset og blikkstille fjord. Vi gikk på floghavrejakt. Satte oss på huk i kornåkeren for å se om vi fikk øye på omriss av ugresset over bygget. Det er alltid noe å gjøre på gården, selv på varme sommerkvelder i juli, men så er det da heller ikke så verst når arbeidet er som dette.