Den første morgenen jeg våkna i Rondane skulle jeg ønske jeg kunne si at jeg våkna opplagt og energisk, men sannheten er at jeg knapt sov den natta. Jeg lå bare og hørte folk puste tungt på sovesalen, vred meg i lakenposen. Så til slutt sto jeg opp, tok med meg ei bok og lista meg ut. Det var bare jeg som var oppe. Vel – jeg, de første solstrålene og ei lita mus som satt og titta på meg fra steinmuren mens jeg satt i ei hengekøye ute på tunet og leste.
Tordenbygene braka oppe i fjellet mens vi spiste frokost, nede i dalen lå skyene som et teppe, men da vi kom oss i vei slo godværet følge hele veien gjennom Illmanndalen. Den andre etappen vår gikk fra Bjørnhollia til Rondvassbu, omtrent tolv kilometer bortgjennom dalen. Jeg tok meg selv i å nynne på Bridge of Khazad-Dûm innimellom, der vi gikk på rekke opp og ned langs den steinete dalsida. Vi brukte vel rundt fem timer på turen med gode pauser.
Det er litt av et syn når Rondvassbu dukker opp nede i dalen – dypt nede mellom fjellene, rett ved det irrgrønne vannet. Vi tok sjansen på et bad da vi kom fram, men var veldig takknemlige for at det gikk an å ta seg en varm dusj etterpå. Det er litt av en luksus å kunne bo slik oppe i fjellet – med tilgang på vann og tre retters middag hver kveld. Etter middag fant vi oss en lun krok nede ved vannet helt til godværet som hadde fulgt oss hele dagen takka for seg, tordenbygene satte inn og vi løp tilbake til husene mens haglkulene dundra ned store som sukkerbiter.
Den natta sov jeg godt.
Se også:
Den første etappen: Fra Straumbu til Bjørnhollia
