• Saueleiting

    Jeg fikk gjøre noe av det fineste jeg kan tenke meg en lørdag for ikke lenge sida. Jeg elsker jo å gå i skogen, høre på lydene av bekker som sildrer og vinden som bruser i trærne, kjenne mosen som demper skrittene, leite etter spor på bakken og krype over greiner. Og jeg elsker sauer, med den myke ulla og de pussige, mysende ansiktene.

    Så da jeg fikk være med på saueleiting, da var jeg lykkelig.

    Saueleiting

    Petter gikk tidlig i fjøset mens jeg pusla trøtt rundt på kjøkkenet. Fylte te på termosen, skar brødskiver. Så kjørte vi nordover da kyrne var melka og kalvene fôra, opp til der ekstrafamilien til Petter har sauer på beite i sommerhalvåret. Når høsten kommer er det på tide å samle dem igjen. Vi fikk bålkaffe da vi kom fram til vollen, så på kart og planla hvor vi skulle legge ruta. Noen av sauene har radiobjeller, vises som små merker på kartet. I en av dalene som fortsatte innover fra utgangspunktet vårt, skulle det være noen sauer i følge kartet. Dit gikk vi. Petter bar meg på ryggen over bekken, mens jeg kløp tak i turskoene hans så godt jeg kunne. Vi smøg oss gjennom tett skog, over tyttebærlyng og mose. Forbi gamle, skjeggete trær. Langs dalsida, opp og ned skråninger fulle av store, søte blåbær. Det fine med saueleiting, sånn utenom det å lete etter sau, er at det er helt ok å ta pauser – stoppe opp for å lytte etter den lyse klangen av bjellene som klinger når sauene beveger seg.

    Saueleiting

    Og til slutt fikk vi øye på dem gjennom ei glippe mellom trærne: ei søye og to lam som beita på den andre sida av dalen. Så fint å klatre nedover til klingelingeling, akkurat som i sangen bestemor brukte å synge for oss da vi var små. Sauene sprang først, Petter etter, og så jeg til slutt, tilbake til vollen der det venta blåbærpai og middag, trivelige folk og masse, masse sau, før vi tok enda en liten tur og fant en liten gjeng til vi skulle ta med oss hjem.

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    LagreLagreLagreLagre

    LagreLagre


  • Uke 36

     

    Forrige uke gjorde livet noen små rundkast igjen. Jeg skreiv jo at jeg skulle jobbe i ei halvstilling i høst, men så fikk jeg tilbud om å jobbe heltid på NTNU de neste månedene. Onsdag begynte jeg for fullt, og jeg føler meg så heldig som kan gå på arbeid, bidra med noe og lære noe nytt hver dag. Så godt når ting ordner seg, selv om overgangen er stor fra å være helt fri til å bare ha noen timer ledig om kveldene. Høsten er dessuten så fin nå, med milde pastellmorgener og varme ettermiddager. Håper den blir sånn ei stund til, før man må bøte på kalde og mørke morgener og ettermiddager med stearinlys og fyr i ovnen.

    Også gjør jeg en liten avstikker: Det er jo valgdagen i dag! Jeg tenker ikke å skrive om partipolitikk, selv om det gjerne kunne ha vært mer snakk om dét og mindre snakk om meningsmålinger og samarbeid og personer i denne valgkampen. Men jeg har så lyst til å si noe om hvorfor man skal stemme. Hva det betyr å putte den stemmeseddelen i urna. Valget hvert fjerde år er den beste muligheten de fleste av oss har til å ha en direkte makt over hvordan samfunnet vårt skal være – du kan være med og bestemme! De få minuttene du bruker på å gå inn i avlukket, velge deg en stemmeseddel og få den stempla kan få betydning for mange, mange år framover. Jeg forhåndsstemte forrige mandag for mindre forskjeller i hele landet, for mer tillit og varme i samfunnet, for en skole som rommer alle elever og for grønnere politikk. Om du enda er usikker på hvem du skal stemme på, tenk på hvem som er enig med deg i det du bryr deg aller mest om og putt stemmeseddelen i urna. Det betyr noe!

     

    Uke 36

     

    Også noen fine øyeblikk fra uke 36:

    ▻ Gleden over å finne den første modne plomma på treet i hagen.

    ▻ Ferske gulrøtter i sekken hver dag.

    ▻ Når det knekker en kvist inne i skogen og jeg holder pusten for å høre om det er noe der.

    ▻ Morgenen da månen hang stor, hvit og rund over Orkanger .

    ▻ Sushi en fredags ettermiddag på vei til konfirmasjon.

    ▻ Gamle familiefilmer.

    ▻ Pasta med kantareller, hvitløk og god olivenolje.

    LagreLagreLagreLagre

    LagreLagreLagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagre


  • Skrivebord – Høst 2016

    Hei, og god søndag!

    Etter ei hektisk uke er det godt med en stille søndag. Jeg ligger på sofaen med en liten pus som sover i armkroken min, titter på serier og drikker kaffe. Tømmer hodet, rydder plass for ei ny uke. Hverdagene mine ble brått litt annerledes enn jeg hadde planlagt denne høsten – på en bra måte, altså. Men det betyr samtidig at jeg må være ekstra flink til å ta vare på pusterommene. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om det neste uke, om å hvile og roe ned. Det er så viktig.

    Samtidig har det blitt en del flere av dere som leser i det siste. Det er så gøy å skrive også da, og utover høsten har jeg en god del ideer til hva jeg gjerne vil dele. Vil så gjerne skrive mer om livet på bygda og om å gjøre ting som både er bra for seg selv og miljøet, tenker jeg. Så hadde det vært fint å vite hva dere har mest lyst til å lese også. En stille søndag er jo en fin anledning til å høre etter. Har dere noen ønsker til innlegg? Kanskje noen spørsmål, tanker eller funderinger? Skriv en kommentar, send ei melding på instagram eller en e-post.

    Setter sånn pris både på at dere leser og på å høre fra dere!

    LagreLagreLagreLagre


  • Bokfredag! Kanskje det får bli ei greie. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for hva som er den beste bokdagen, om det er søndag eller fredag eller hva det er, men her kommer tips på ei bok jeg snubla over på Goodreads og bare måtte lese fordi sauer + England, det måtte jeg jo like.

    The Shepherd's Life

    The Shepherd’s Life av James Rebanks

    I The Shepherd’s Life eller Sauebondens liv, som den heter i den norske oversettelsen, forteller James Rebanks om livet som sauebonde i Lake District i England. Boka starter om sommeren, med sauene som blir hentet ned fra fjellet for å bli klippet, og tar oss videre med gjennom årstidene – utstillingene og markedene om høsten, kampen mot snøen og vinden om vinteren, lamminga om våren. Og mellom årstidene som glir over i hverandre, vever han inn historier om familien sin, sitt eget liv og betraktninger rundt kulturen på den engelske landsbygda.

    «The farms and the flocks endure, bigger than the life of a single person. We are born, live our working lives and die, passing like the oak leaves that blow across our land in the winter. We are each a tiny part of something enduring, something that feels solid, real and true. Our farming way of life has roots deeper than five thousand years into the soil of this landscape.»

    Rebanks begynner med å fortelle om møtet sitt med fortellingene om Lake District. Han gikk på skolen og fikk møte et Lake District i bøkene han overhodet ikke kjente seg igjen i. Landskapet ble romantisert og hyllet, uten at de som bodde der, som var med på å forme landskapet og ivareta kulturen, hadde noen plass. Folk som han selv var utelatt. Motsetningene mellom bøkene og bondelivet blir ekstra tydelig når Rebanks dropper ut av skolen som 16-åring for å jobbe på gården, og denne motsetningen, skillet mellom den boklærde, intellektuelle og en slags ubelest bonde med arbeidsnever, er kanskje noe av det som går igjen i boka som jeg synes er det mest spennende. Mye fordi jeg mener det er en motsetning som i liten grad finnes og som i hvert fall ikke trenger være der, noe også Rebanks understreker når han etter hvert får øynene opp for at det går an å fortelle andre historier enn den romantiserte versjonen.

    Jeg elsker jo det pastorale – britisk landsbyidyll; hyrder som ligger henslengt på ei eng og ser sauene beite; grønt, bølgende landskap. Det gir ro i sjela, går an å drømme seg bort i. Men samtidig er det så viktig at den andre siden av historien også er der: Alt arbeidet som ligger bak gjennom generasjoner etter generasjoner, alle utfordringene og kampene. Det er også realiteten. Det er også en del av fortellingen. Rebanks skriver blant annet scener der han trosser seg gjennom vinterkulda for å hente hjem sauer som ikke har klart seg, om den nøye prosessen med å avle frem premiesauer, om hvordan han og faren krangler om arbeidet og drifta av gården. Særlig i dag, når det blir færre og færre som lever livene sine i mindre samfunn og færre og færre som lever så nært på naturen, så tror jeg det er viktig å stoppe opp litt og høre etter på de stemmene som vil si noe for at avstanden ikke skal bli for stor mellom folk som lever ulike liv.

    Dessuten handler den jo om sauer, og det er alltid et pluss.

    LagreLagre

    LagreLagre


  • Bussen min stopper halvveis inn til byen noen ganger, så jeg må ta sekken på ryggen og stå ute ved veikanten og vente på den bussen som kommer trillende ned bakken og tar meg med videre. Vanligvis står vi flere der. Tripper utålmodig, fikler med mobilen. Smiler litt til hverandre. Men en av dagene for noen uker var det ei som kom bort til meg. «Hei, er det du som er Kristine?» sa ho. Det var Ingrid.

    Det er ikke bestandig så lett å bli ordentlig kjent med nye folk når man flytter til et nytt sted. Selv når man flytter sammen med en som allerede har en omgangskrets og kan ha nokså grei oversikt over hvem folk på bygda er, så er det noe annet å virkelig bli kjent med noen. Å få en venn eller to. Kanskje skulle jeg helst ha begynt å synge i det lokale koret eller blitt med i idrettslaget, engasjert meg i ett eller annet. Men så strekker liksom ikke tida til heller. Da er det fint at det finnes folk som stopper opp og sier hei.

    Bosbergheia

    Ingrid foreslo at vi kunne gå på tur en dag, mente det ville være fint på Bosbergheia. Jeg våkna forrige tirsdag til grått vær og regn mot soveromsvinduet, mens yr varsla skyfri himmel. Sendte ei melding og spurte om vi kanskje kunne utsette avreisen en times tid. Og da klokka var der, elleve blank og fortsatt bare formiddag, hadde været letta, og vi var klare for tur. Så fint det er å kjenne noen som veit hvor det er fint å gå (og som liker å gå dit!)!

    Veien opp til Bosbergheia var lang og bratt og skikkelig strevsom for ei med kondis tilnærma lik null, men den var også bringebærbusker og sauebjeller og blåbær og kviger som kom ramlende ned bakkene. Og uansett hvordan pusten river i halsen og beina føles som geleklumpér, så er det liksom alt glemt når jeg kommer opp på toppen og ser Hangervåttan og Orkanger og ferga over til Flakk og nesten helt hjem i dobbel betydning, og vi kan spise niste og snakke om alt det vi aldri har snakka om før.

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre