• Trondheim

    Hver mandag er dere en liten gjeng som titter innom her. Kanskje dere ser etter et nytt innlegg med fine hverdagsøyeblikk? Akkurat nå havner de bare som små notiser på telefonen min når jeg kommer på å skrible dem ned. Kanskje pusser jeg støv av dem etter hvert, kanskje skal det få lov til å bli ei månedlig greie.

    Men mandagsoppsummeringene mine har jeg lagt bort for nå. I stedet skal jeg prøve å plukke frem annet fint – i dag får dere en liten håndfull kulturtips! Sånt trenger man når kveldene er mørke. Lista har jeg funnet hos Elsa Billgren.

    Dromedar

    Den siste filmen jeg ble gira på å se

    Nå vil jeg se Darkest Hour mens den enda går på kino. Ordentlig britiske filmer er det beste jeg veit, og i den kategorien er det vel bare filmer om kongefamilien som kan måle seg med en film om Churchill under krigen.

    Den siste boken jeg leste

    På nattbordet mitt nå ligger Håndbok for vaskedamer av Lucia Berlin. Jeg har bare lest ei novelle enda, den passer liksom ikke helt med humøret mitt for tida, så lurer på om jeg skal finne meg noe annet som sengelektyre. Tips?

    Den siste serien jeg så i ett strekk

    Jeg så Alias Grace da jeg lå hjemme med influensa i begynnelsen av januar. Den er vill. Så bra, men så skummel og forvirrende. Feberhjernen min var helt ute av seg da den var slutt. Se den på Netflix!

    Den siste sangen jeg hørte på repeat

    Blick nach vorn – Max Herre. En så fin sang å starte dagen med!

    Litteraturhuset Trondheim

    Den siste forestillingen jeg var på

    Juleevangeliet – the smash hit musical på Trøndelag Teater. Snart skal jeg heldigvis på teater igjen! Det er noe av det koseligste jeg veit.

    Den siste restauranten jeg besøkte

    Frati. Går nesten alltid for det gamle, trygge når vi er ute og spiser, men Frati skuffer jo aldri.

    Tre saker jeg vil tipse om

    ➤ I helga skal jeg bort, men om ikke, skulle jeg dratt på Fra bok til film, og tilbake? på biblioteket i Trondheim nå på fredag – Torstein Bugge Høverstad og Inger Merete Hobbelstad skal snakke om filmadapsjoner! Samtalen er en del av SPOR Festival for oversatt litteratur og idéhistorie. Tips, tips!

    ➤ Den beste formen for magi midt i uka er konsertene til Trondheim Symfoniorkester! Jeg fikk henge meg på ei venninne og familien for noen uker siden da orkesteret spilte Beethovens femte. Musikken blir så stor når så mange mennesker spiller sammen!

    ➤ Podcasten Kjente bøker på 4 minutter. Nå er jeg ganske oppdatert på en del av klassikerne jeg sannsynligvis aldri kommer til å rekke å lese.


  • Vintersol i Rakkestad

    Foto: Dagfinn Graneng

    Året har startet som i en slags dvale. Det er som om livet står litt stille i disse kaldeste vinterdagene. Det er travle dager på jobb, men når jeg kommer hjem gjør jeg så lite som mulig. Strekker bare kroppen på yogamatta på stuegulvet, spiller yatzy med Petter, ser halvt på tv-serier, døser av på sofaen og våkner brått når en av kattene hopper opp på magen min og ser på meg med store øyne.

    Januar er liksom måneden for å stake ut kurs, planlegge prosjekter. Mens andre er opptatt med å trene til maraton, kutte ut alkohol og sukker og legge planer for jordomseilinger, har jeg tenkt mye på hva jeg bruker tida mi på selv. Jeg konkluderer som oftest med at det ikke er så viktig å fylle dagene med de helt store tingene. Små ting kan også være viktige. Som å prøve å lage vaniljekrem fra bunnen av når kjæresten min har bursdag, prøve ei ny oppskrift med ei venninne en helt vanlig tirsdag, finne en ukjent podcast jeg kan høre på på bussen. Sånne uanstrengte planer som det er helt ok om det ikke blir all verden av, men som er så veldig fine når de skjer. Her er noen flere av mine små planer utover vinteren:

    ➤ Jeg vil lære litt spansk. Jeg kjøpte lærebøker i høst, tenkte jeg skulle følge et emne på universitetet, men så ble det fulltidsjobb i stedet. Nå tenker jeg at jeg kan gjøre ei koselig stund av det på kveldene i blant – sette på klassisk musikk, ordne meg en kopp te og slå opp i bøkene.

    ➤ Nybakt brød med peanøttsmør til kveldsmaten på søndager.

    ➤ Turer med søsknene mine. Snart er to av tre bare noen kilometer unna igjen, og jeg har tenkt å gjøre rom i kalenderen for helgeturer og teaterbesøk.

    ➤ Å fylle kjøkkenskapene med sånt vi fremdeles mangler. Kaffekopper og middagstallerkener og skåler jeg kan spise havregrøten min i om morgenene.

    ➤ Jeg vil lese masse bøker. Noen klassikere, noen på tysk, mer god sakprosa, og gamle favoritter jeg ikke har lest på lenge. Kanskje skal jeg fortsette på lista jeg skrev i fjor, kanskje lager jeg meg ei ny.

    ➤ Planlegge kjøkkenhagen. Handle frø og finne ut hvor plantene kan trives best.

     

    Men hvis jeg i stedet sovner med en katt liggende sammenkrøllet på magen, så er det altså også helt greit.

     

     

     

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagreLagreLagreLagreLagre

    LagreLagre


  • Raja

    Godt nytt år, dere! Jeg har riktignok satt nyåret på vent enn så lenge, for tirsdag kom influensaen snikende. Så jeg lar jula være i huset litt til. Tømmer pepperkakeboksen, selv om det bare er de kjedelige uten non stop igjen. Lager havregrøt med kardemomme i. Titter på Tour de Ski og leser de siste avisene fra 2017. Grana står og drysser foran vinduet, og utenfor laver snøen ned ett sekund og fyker avgårde i det neste. Det er ikke vanskelig å late som om det fremdeles er de siste dagene i desember.

    Men så er vi jo allerede i 2018, og 2017 har blitt et år for historiebøkene. Det har vært et tøft år, men også fullt av så mange fine stunder, selv når det har vært på det tyngste. De øyeblikkene har jeg jo delt av gjennom hele året – 51 innlegg om noe av det som har varmet i de ukene som har gått. Når 2017 nå er omme, tenker jeg det er tid for et tilbakeblikk på de store hendelsene, de som betyr litt ekstra i det lange løpet.

    Masteroppgave

    Master

    → Å skrive masteroppgaven

    I midten av mai leverte jeg masteroppgaven min i Europastudier. 70 sider om innvandringsdiskursen i Brexit-valgkampen. Å skrive den oppgaven er noe av det mest givende jeg har gjort, men også det mest strevsomme. Formen halta hele våren. Den siste måneden var jeg sikker på at det aldri kunne gå, satt på kontoret hos veilederen min og spurte fortvila om hva jeg skulle gjøre om jeg ikke fikk hodet til å henge med. Men så gikk det på et vis likevel – det er rart hvordan kroppen liksom kan ta seg sammen og fokusere på én oppgave, selv når alt annet virker så fryktelig vanskelig. Og i midten av juni kunne jeg feire at jeg var ferdig med to år som har lært meg så mye, både om meg selv og verden utenfor.

    Kvige på beite

    Maren i fjøset

    Kvige på beite

    Petter og Raja

    Byneset

    Haugan Nordre

    → Å flytte sammen

    Det aller fineste dette året var da Petter spurte om jeg ville flytte inn hos han. I slutten av juni lånte jeg den lille grå golfen til bestemor og bestefar og tok med meg sakene mine fra byen og ut på Byneset. Dagene blir ganske annerledes, både på godt og vondt, når bussen bruker en time inn til byen, og store deler av hverdagene mine fremdeles foregår der. Det er mindre tid til å være impulsiv på samme måte som før, mer tid til å ta det med ro. Men jeg setter sånn pris på det, hver eneste dag, å kunne komme hjem til en som får meg til å le.

    Det kribler dessuten fremdeles i magen når jeg står oppe på toppen av bakkene her og ser hvordan skyene veller seg opp over fjellene der fjorden ender, og hvordan gårdene ligger oppe på haugene og skuer utover sletta.

    Thessaloniki

    Mundal Hotel, Fjærland

    Steinovnsbrød

    Mamma

    → Å reise langt bort (og litt nærmere)

    Allerede i begynnelsen av 2017 satte jeg meg på et fly og reiste så langt bort som jeg aldri hadde vært før. På kartet som viste hvor vi fløy dukket steder som Delfi og Korint opp, byer jeg har tenkt bare finnes i gamle historier. Jeg besøkte Dagfinn, broren min som var på utveksling i Thessaloniki, gikk gjennom gater med appelsintrær og palmer og frøs som jeg nesten aldri har gjort før i den kaldeste vinteren på tjue år. Så surrealistisk. I april dro jeg til Berlin med utdanningskomiteen i fylkestinget for å lære om yrkesfagopplæring. Ferieturene i sommer gikk til besta i Luster og mamma i Østfold. Det er så spennende å besøke steder som ligger så fjernt fra hverdagen her hjemme, men vel så fint å kunne oppdage alle gjemte kroker i vårt eget land.

    Kantareller

    Sauleiting

    Studier

    → Å få min første fulltidsjobb

    Da jeg var ferdig med mastergraden, var jeg forberedt på å være arbeidsledig ei god stund og hadde dessuten behov for en skikkelig lang ferie. Men tida da dagene stort sett gikk til å plukke blåbær og kantareller varte kortere enn jeg hadde forestilt meg. I september begynte jeg i min første ordentlige jobb. Jeg var så heldig at de hadde bruk for meg på det gamle instituttet mitt på NTNU. Siden da har jeg jobba fulltid med å hjelpe studenter og som assistent på et forskningsprosjekt, og dét på et sted med så mange hyggelige folk som bestandig har noe interessant å fortelle i lunsjen.

    I oktober sendte jeg dessuten inn en søknad på et doktorgradsprosjekt jeg så inderlig håper jeg får jobbe med de neste årene. Krysser fingrene for at 2018 bringer et positivt svar.

    Kwan

    Ida Lise Letnes

    Byneset

    Kari

    Noy, Korsvika

    → Gamle og nye vennskap

    I året som har gått har det vært vanskelig å finne tid og energi til å treffe alle de jeg ville. Det er vel også gjerne sånn det blir når de fleste av vennene mine er i den samme fasen av livet som meg – på vei bort fra den flytende studenttilværelsen og inn i faste rutiner og sånt som gjør at hverdagen blir annerledes. Eller som bor et helt annet sted. I Oslo, på Snåsa, i Bergen, i det store utlandet. Da er det godt å ha venner som bestandig er der selv om vi ikke treffes så ofte som vi skulle ønske. Som man en gang i blant kan møte på Mormors for å drikke kakao med, dra hjem til for brettspill i bunad, eller kvelder i teateret og likevel føle at det ikke var så lenge siden sist. I fjor fikk jeg dessuten også besøk helt fra Thailand av Noy og Kwan. Og jeg traff nye venner på uventa plasser, sånn som Ingrid som kom bort og sa hei en dag jeg tok bussen inn til byen og Karoline som sendte ei melding på instagram og inviterte med på tur.

    Tomater

    Gulrøtter

    → Kjøkkenhagen

    «Pass på så det ikke blir kaldt for tomatene» var en gjenganger sist vår, da tomatfrøene sto i gamle jordbæresker med jord på kjøkkenbordet og spirte. Kjøkkenhagen, i dobbel forstand, har gitt meg så mye glede. Det er fint når det vokser, og det å gå og stelle med plantene var noe av det koseligste i 2017. Å prikle tomatplanter, tynne gulrøttene i åkeren og luke ugress, og å se hvordan det ble grønnere og grønnere for hver dag. Vi kunne høste tomater helt til vi flytta fra loftet i midten av desember, og gulrøttene ligger lagra i kjelleren. Nå drømmer jeg om squash og gresskar, reddiker og salater i åkeren ute, og krukker med krydderurter i vinduskarmen inne. I år blir det kanskje.

    Orkanger

    Katter

    → Å si ja til fotooppdrag

    Da jeg leverte masteroppgaven og enda ikke visste helt hvor veien skulle gå etterpå, oppretta jeg enkeltpersonforetak. Min egen lille bedrift. Jeg har tatt noen fotooppdrag gjennom tiden, men liksom aldri satsa noe særlig. Det vanskeligste er å ta på meg sånt som jeg føler jeg ikke har full kontroll på, synes jeg. Er så redd for å skuffe. Men forrige sommer bestemte jeg meg for å prøve likevel. Bare si ja. Det har vært så verdt det, særlig når jeg ser at bildene blir brukt her og der.

    Paragliding på Rømmesfjellet

    Byneset

    Og til alle dere som leser: Tusen takk for følget gjennom 2017! Takk for alle koselige kommentarer, likerklikk og andre tilbakemeldinger. Jeg håper dere blir med videre i 2018.

    LagreLagre

    LagreLagre