Den tiden når mørket kommer sigende og jeg så vidt kan skimte trærne utenfor som beveger seg mot det mørkeblå. Når lysene på den andre siden av byen begynner å funkle og horisonten av toppene i Bymarka fremdeles tegner seg mot nattehimmelen.
Når jeg ser regnet som faller i billyktene og hører dråpene mot paraplyen og jeg kryper ned i skjerfet mitt fordi det er akkurat litt for kaldt, og jeg er på vei for å høre Johan Harstad prate om hvordan han leter etter et sted å føle seg hjemme og Lars Saabye Christensen fortelle om hvordan han skaper fortellinger mellom tingene.
Når folk utenfor vinduene bare er skygger, og det fremdeles ryker av kakaokoppen. Når tiden venter litt og dagen i morgen enda bare er en dato i kalenderen.
Det er den tiden på døgnet jeg liker aller best nå.
Det er så fint å komme seg ut nå om høsten. Kanskje ikke når man må gå fremoverlent for å komme seg frem og regnet høljer ned, men det er lite som kan måle seg med de dagene der man kan trekke inn den klare høstlufta og se hvordan naturen går fra grønt til gyllengult og rødt.
Her er fem turer i Trondheim som jeg liker godt.
Våttakammen, fra Ila
Våttakammen er den toppen jeg som regel drar til når jeg skal ha en liten tur. Da tar jeg bussen til Ila, krysser veien fra enden av Ilaparken og går oppover Roald Amundsens vei, som ligger til høyre når du går mot rundkjøringa. Derifra er det bare å følge veien til du kommer til Vestoppfarten, der det er skilta opp til Våttakammen.
Det kan være ganske vått og gjørmete oppover, og hvis det er kaldt nok er det ofte mye is, men ellers er det en veldig fin tur som tar omtrent en time opp og ned hvis man tar seg god tid.
Videre fra Våttakammen går det an å gå opp til Geitfjellet. Da er det bare å følge stien videre oppover. Turen dit kan fort være vel så gjørmete som opp til Våttakammen, men det er veldig verdt det når man kommer til toppen og får se utsikten! Det siste stykket er dessuten på ordentlig fjell (=stein).
Jeg er litt usikker på hvor lang tid det tar, men jeg tipper man fort kan bruke en halvtime opp fra Våttakammen.
Les mer:Geitfjellet, 416 moh. (NB! Bildene der er via ei anna rute, men jeg anbefaler å holde seg til stien via Våttakammen, for det er fort gjort å rote seg bort i skogen. Snakker av egen erfaring.)
Theisendammen, fra Ila
Skal man ha en nokså lett tur og gjerne vil bruke de nye joggeskoene (uten at de er helt nedsøla innen man kommer frem), så anbefaler jeg å dra opp til Theisendammen. Det er dessuten skikkelig fasinerende å kunne gå tur nesten midt i byen uten at det føles sånn i det hele tatt.
Start nederst i Ilabekken, fra Hanskemakerbakken (den veien som går ned til høyre fra enden av Ilaparken) og følg stien opp. Stien stopper plutselig et lite stykke oppe, men da er det bare å følge veien et stykke og krysse over den store plena som ligger på høyre hånd når du går oppover, så finner du stien igjen.
Jeg brukte 40 minutter opp da jeg gikk der sist, men det var i rimelig bedagelig foto-tempo.
Estenstadmarka er tydeligvis et virvar av stier, men det er likevel ikke så veldig vanskelig å finne veien til Estenstadhytta. Det enkleste (synes jeg) er å starte fra Dragvoll og gå langs åkrene på stien som starter ved Idrettsbygget (den som ligger på høyre side når du går mot bygget). Så kommer du etterhvert til en vei som du kan følge til du kommer til en stor parkeringsplass der det er godt skilta videre.
Jeg og Sanna tok skogsstien sist gang vi gikk der. Den veien opp brukte vi omtrent tre kvarter på, og jeg regner med at det definitivt er en av de lengste veiene (men også fineste). Likevel kan det være greit å gå veien bortover fra parkeringsplassen (tror det er ei lysløype) den første gangen, for ikke å rote seg bort.
Det er fantastisk fint å gå Ladestien, samme om sola skinner eller det blåser friskt fra fjorden. Jeg tipper det er den mest brukte turstien i Trondheim da, men samtidig er den så lang at man stort sett unngår å gå i kø. Også er det så kjekt å kunne stoppe og kjøpe vafler på Sponhuset eller en kanelsnurr på Ladekaia om sommeren.
Aller helst tar jeg bussen til Rotvoll, går ned til HIST (rett ned i retning fjorden fra busstoppet) og tar stien til venstre derifra, innover mot byen. Så tar stien ganske snart nedover mot fjorden, like før der bildet over er tatt fra. Deretter er det bare å gå så langt man orker – det går an å gå helt inn til byen igjen (tipper det tar 1,5 time +), men hvis man ikke vil det, kan man også hoppe av på veien og for eksempel ta bussen hjem fra Korsvika. Eller starte fra Lademoen og ta veien rundt Ladehammeren først. Ah, Ladestien, altså! Så mange muligheter, samme hvilken side av byen man kommer fra.
Høsten kan være så magisk. Som i fjor, da vi var i Rondane og veien bare gikk og gikk, og jeg helst bare ville følge etter. Eller slik den var da flyet mitt gikk inn for landing på Værnes tirsdag kveld og kveldssola brøt seg fram under store, tette regnskyer og kastet noen siste stråler over Selbusjøen, og jeg visste at nå var det slutt på et eventyr, men fortsettelsen på et annet.
Og høsten kan være så utrolig trygg. På fårikålmiddag hjemme hos mamma og pappa, med ingefærøl i glasset. Telys i vinduskarmen og tekoppen i fanget. Kafébesøk når det regner. Musikk som blir så mye større når den kan fylle mørket.
Fredag forlot jeg Oslo til fordel for Trøndelag og valgkamp. Det kribler i kroppen og jeg er nervøs og spent og alt mulig, for tross alt så betyr det virkelig noe når folk går og legger stemmeseddelen i ei urne. Så mens jeg drar rundt og gjør det jeg liker aller minst (snakker for altfor mange folk på en gang i skoledebatter) og samtidig det jeg liker aller mest (engasjerer meg for saker jeg tror på), tenkte jeg at jeg kunne dele noen valgtips med dere:
Kampanjen til Kvinneguiden, Kryss kvinner inn, synes jeg er så fantastisk bra og så viktig! Jo lavere man kommer på politisk nivå i Norge, desto lavere synker kvinneandelen. Bare 22 % av ordførerne er damer i dag. Det gir jo ingen mening at det skal være sånn? Så derfor oppfordrer jeg også til å stemme inn tøffe, dyktige, engasjerte damer inn i kommunestyrene og fylkestingene rundt omkring. (Og ikke bare er det en viktig sak, men Jenny Jordahl har laget illustrasjoner som gjør kampanjen kjempelett å spre videre.)
Og hvis dere vil ha et eksempel på ei jente med bein i nesa som virkelig fortjener stemmer (og det selv om vi ikke hører til samme parti), kan dere lese intervjuet med Ingrid Marie – det finnes flust av bra damer å velge blant!
Det er riktignok ikke så vanskelig å forstå at mange kan føle seg ganske forvirra når man skal velge mellom partier som ganske ofte mener det samme og som man vel så ofte ikke helt vet hva egentlig mener. Det finnes utrolig mange valgomater i disse dager, men den desidert beste er etter min mening NRK sin valgomat. Noen ganger er det ikke så lett å forstå hvorfor man ender opp med det resultatet man gjør. Da er det veldig greit å kunne sjekke opp hva partiene mener om de ulike sakene.
Men viktigst av alt – bruk stemmeretten! Lokalvalget har en tendens til å drukne i alt som beveger seg på toppen, men stort sett blir det liksom ikke så mye av den gode politikken hvis det ikke er noen som tar tak lokalt. Godt valg!
Også kan dere gjerne fortelle meg hva dere synes er viktig når dere stemmer, om dere har lyst, for det er alltid spennende å høre!
Norwegian Wood & Den fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår – Haruki Murakami
Jeg hadde aldri lest noe av Murakami heller før, så jeg tenkte det var på tide, og det angrer jeg absolutt ikke på. I starten syntes jeg måten han skriver på var ganske tørr. Det er noe med hvordan personene ordlegger seg som tok litt tid for meg å bli vant til. Men når man først kommer ordentlig inn i universet hans, så synes jeg det er veldig, veldig bra, selv om det også til tider kan være nokså ubehagelig. Det er så mye som er så lett å kjenne seg igjen i: hvordan man tenker om seg selv og om forholdet til andre mennesker, hvordan det er så vanskelig å forstå noen når man bare ser dem fra utsiden, hvordan livet kan være så tilfeldig og noen ganger veldig urettferdig.
Les! Først og fremst Norwegian Wood, men Den fargeløse Tsukuru Tazaki var også super, selv om jeg gjerne skulle ønske den var litt fyldigere.
Analfabeten som kunne regne – Jonas Jonasson
Om ei jente fra slummen i Sør-Afrika som er fantastisk til å regne og som plutselig roter seg bort i atombomber og svensker. Mens Muramaki sine tilfeldigheter er mer på den realistiske siden, er tilfeldighetene i Jonasson sine bøker helt på den andre siden. Den er veldig lik Hundreåringen – også denne ganske morsom, men jeg må innrømme at jeg ble litt lei etterhvert.Det blir liksom litt for søkt etter min mening. Der Hundreåringen klarte å knytte historien i boka opp til historiske hendelser, henger liksom Analfabeten litt i løse lufta.
Evig søndag – Linnéa Myhre
Denne boka har jeg måtte tygge litt på. For å være ærlig, vet jeg fremdeles ikke helt om jeg likte den eller ikke, men jeg synes uansett den var fin å lese. Og veldig tøff og modig, for det er så tydelig hvor hardt det har vært å være Linnéa. Den er ganske sterk som en beskrivelse av hvordan det er å ikke ha det helt bra med seg selv. Samtidig følte jeg at det var noen puslespillbiter som manglet – jeg hang liksom ikke helt med bestandig.
Hva leser dere? Setter masse pris på tips, sånn at lesesommeren min kan vare enda lenger. Det er så godt å dukke ned i ei bok med ordentlige, trykte bokstaver på papir når man stort sett sitter og glor på en dataskjerm hele dagen.
