I juli skulle jeg jogge. Det ble alltid bare jogging den ene veien, for på tilbaketurene sprang jeg forbi markjordbærplassen min, og jeg måtte stoppe og plukke bær til hånda mi var breddfull at jeg måtte gå tilbake like forsiktig som i eggeløp på 17. mai.
Kvelden før jeg skulle dra til Rondane satt jeg og Petter i stua da han fikk øye på noe ut vinduet og plutselig spratt opp fra sofaen – ned bakken over gården kom det spankulerende en gjeng kviger på rekke og rad. De hadde tatt seg en kveldstur bort fra sommerbeitet oppe i skogen. Da bars det til å hoppe i støvlene for å hindre at de kom seg noe lenger og tok med seg kyrne våre på veien. Kyr på rømmen kan være litt av et rot! Det var det denne gangen også. Vi strevde noen timer med å få dem bort fra kornåkrene, inn i skogen og over bekkefar og blåbærtuer, men til slutt fikk vi dem fram og de slo de seg til ro på beitet der de skulle være.
Disse kyrne holdt seg derimot i ro. Den første helga etter at jeg hadde kjøpt bilen tok jeg den med på prøvetur hjem til kysten. Hilsa på kyrne i fjøset sammen med bestefar, spilte ringspill og kubb med alle søsknene mine – vi var samla igjen alle fire for første gang på over ett år – og prøvde å ta et kveldsbad med lillesøster, men feiga ut da vi sto ute i vannet med tang mellom tærne og kjente hvor kaldt det var.
Sommerens store prosjekt var jo oppussinga av det største soverommet oppe. Vi har enda ikke kommet så veldig langt, men det er ganske mye som har skjedd siden jeg tok dette bildet i starten av ferien. Det rosa, småblomstrete tapetet er borte, gulvbelegget er en saga blott og panelet som lå under stria i taket har fått komme fram i lyset. I grunn er det fint at det tar litt tid, for jeg har enda ikke klart å bestemme meg for hvilken farge det skal være på veggene når de omsider kommer opp – tar med meg enda en prøvelapp med enda en nyanse av blått hver gang jeg er innom en butikk med maling.
Uka jeg var i Luster bada jeg omtrent hver dag. Besta var med meg ned til naustet. Ho satt nede på steinene og ropte «også symje du ut til skjæret» til meg som kava ute i vannet, ikke lenger ut enn at jeg nådde nedi med tærne. Verdens dårligste badevakt. En av dagene kom regnet – vi så det nærme seg fra den andre sida av fjorden og rakk så vidt å komme oss inn under tak før det høljet ned. Så gikk vi hjem på våt asfalt.
Det har vært så mange vakre netter. Klare, varme netter. Stille over fjorden. Som denne, da vi kjørte hjem gjennom byen og jeg ba Petter stoppe.
Og som denne. Med røde marihøner på aksene, umodent korn som sto gyldent i kveldslyset og blikkstille fjord. Vi gikk på floghavrejakt. Satte oss på huk i kornåkeren for å se om vi fikk øye på omriss av ugresset over bygget. Det er alltid noe å gjøre på gården, selv på varme sommerkvelder i juli, men så er det da heller ikke så verst når arbeidet er som dette.
