• Byaseter

    Tidligere i høst sendte Karoline meg ei melding på instagram, spurte om jeg ville ha en ny turvenn. Det ville jeg jo. Og forrige søndag skrapa jeg is av bilruta om formiddagen og kjørte mot marka for å gå tur med henne og Zita i den kalde, men vakre vinterdagen. Det er så fint å gå tur med noen som kan vise hvor stiene går og fortelle historier om stedene. Om Byaseter og gapahuken og skoleturer. Om sommerkvelder ved Damvatnet og om den gamle husmannsplassen Onsøyhåggån.

    Marka er så stille og rolig på denne siden av toppene. Jeg er sikker på at man kan gå alene i timer. Det er som en hemmelig plass som folk enda ikke har oppdaga, selv om stinettet løper på kryss og tvers over hele kartet og man kan gå fra Byneset og helt over til Granåsen om man vil. Og nå blir det fint å kunne gå enda flere av stiene med min nye turvenn.

    Bymarka

    Bymarka

    Onsøyhåggån

    Onsøyhåggån

    Byneset

     

    LagreLagre

    LagreLagreLagreLagre


  •  

    Raja og gulrøtter

    ➤ Gulrøttene har vært i jorda siden mai. Den siste måneden har jeg vært så bekymra for at de skulle fryse fast og skrumpe bort. Jorda har vært bløt og sølete – dårlig egna til å høste inn grønnsaker som skal ligge i kjelleren vinteren gjennom. Jeg har vært syk. Heldigvis har frostnettene latt vente på seg. På lørdag, tenkte jeg, da skal det skje. Men på lørdag, da jeg tok på meg hanskene og gikk ut, lå ørsmå iskrystaller i gresset og på bladene, gradestokken viste flere minus og jeg frykta at jeg var for seint ute. Men selv om det øverste laget av jord var frosset og gulrotgresset hang slapt bortover rendene, kunne jeg trekke opp store og greinete, enorme og rette, og bittesmå klumpete gulrøtter. Nå ligger de på ei seng av sagflis i kjelleren, klare til å bli middag utover vinteren.

    ➤ Når jeg kommer inn på loftet etter å ha tatt en morgendusj, det er fyr i peisen, kaffetrakteren putrer og klokka enda ikke er kvart over seks.

    Gulrøtter

    ➤ En ettermiddag mista jeg bussen min fra midtbyen og måtte vente ei time. Det var en av de beste timene denne uka. Da jeg vimsa rundt inne på torget for å slå ihjel tid, fant jeg ei venninne jeg ikke har sett på flere år som har flytta tilbake til Trondheim i høst. Så fint. Og så rart og godt på samme tid å få en påminnelse om hvordan livet går videre, at det allerede er seks år siden vi nettopp hadde vært russ og flytta inn til byen for å studere, la sminke på kjøkkenet hos Silje før fest i fadderuka og spilte Risk på søndagskveldene.

    ➤ Fine folk i bygda som inviterer på besøk. På dåhjortstek en lørdagskveld, på tur til nye steder i marka en klar og kald søndag.

    Raja

    Takk, dessuten, for alle fine kommentarer og hyggelige ord i det siste, både her og andre steder! Jeg setter sånn pris på det. Ønsker dere alle ei fin uke!

    LagreLagre

    LagreLagre


  • Orkanger

    Korsfjorden

    Korsfjorden

    Bølge

    Bølge

    Måser

    Morgenene og ettermiddagene er så mørke nå. Når jeg sitter på bussen, ser jeg stort sett ikke annet i vinduet enn lysene på den andre sida av fjorden og mitt eget trøtte speilbilde. På vei hjem er det bare så vidt jeg kan se når jeg nærmer meg gården. Bare de små rutene med lys på fjøsveggen er synlig øverst i bakken midt i alt det svarte. November.

    Nå i den mørkeste tida er det en hard overgang å gå fra å ha styrt dagene selv – å ha kunnet gå en tur ut rundt lunsj eller bare legge igjen bøkene og gå i marka en vanlig torsdag – til å sitte inne på kontoret åtte til fire og bare så vidt legge merke til hvordan dagen går fra svart til grå til svart igjen. Men da er det ekstra fint å vite at helgene er fri. Forrige søndag krøp jeg inn i den største ullgenseren til Petter og tulla skjerfet om halsen, tok turen ut til vinden og ned til sjøen. Det er noe eget ved de dagene når fjorden er ruskete, bølgene skyller innover fjæra og måsene blir dratt sidelengs avgårde med vindkastene. Særlig når snøen ligger på toppene og sola så vidt ligger som et gyldent skimmer over skyene.

    Og nå er helga i gang igjen. Jeg skal spise frokost med appelsinjus og egg, lese avisa og radioen skal få stå og summe på stuebordet. Og så skal jeg ut – ut på eventyr, ut i lyset!

    LagreLagreLagreLagre

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

    LagreLagre


  • Lysøysundet

    ➤ Jeg sitter på benken i busskuret i Prinsenkrysset, venter på å få dra hjem etter første dag på jobb denne uka selv om det allerede er onsdag. Hosten kiler i halsen, jeg leter febrilsk etter halspastillene som er et sted i veska, trekker lua nedover ørene, gjemmer meg i skjerfet. Ei dame går forbi, stopper opp et øyeblikk og ser på meg: «Det var pussig,» sier ho. «Jeg så deg, også tenkte jeg det er jo svigerdattera mi. Men ho bor jo i Horten og har to små. Du er så lik.» Også kommer bussen hennes glidende, blinker seg inn og stanser, men før ho går på snur ho seg og smiler: «Det var en veldig god assosiasjon.»

    ➤ Å sette på Harry Potter and the Philosopher’s Stone på lydbok over radioen, strikke, herme etter Stephen Fry og le høyt når det er ekstra morsomt. “Mr. and Mrs. Dursley, of number four Privet Drive, were proud to say that they were perfectly normal, thank you very much.” Jeg glemmer alltid hvor morsom den boka er.

    Moltekrem og lemse

    ➤ Å kjøre hjem mot kysten og for første gang i høst se store snøflak fly mot ruta og legge seg i veibana. Komme inn døra hos bestemor og bestefar til pannekaker og tomatsuppe og varme klemmer. Høre på historier om amerikanske slektninger som kom på besøk og ville ha fisk til frokost, middag og kvelds og få formaninger om å huske å ta tran hver dag.

    ➤ Moltekremen og lemsa fra Tufsingdalen som liksom er bestemor. Som smaker søndagsmiddager og sensommer på langstrakte myrer med utsikt mot Femunden.

    LagreLagre

    LagreLagre


  • Boka er sponsa av Aschehoug

    Begynnelser, Carl Frode Tiller

    Begynnelser av Carl Frode Tiller

    No døyr eg faktisk, tenkte eg, det er dette som er å døy. 

    Begynnelser starter på sykehuset. Miljøbyråkraten Terje har tatt sitt eget liv, og nå ligger han på sykehuset omgitt av de nærmeste. Slik både begynner og slutter historien – og derifra tar Tiller oss med gjennom livet til Terje, øyeblikk for øyeblikk: tre dagar tidlegare, dagen før det igjen, 14 år før det igjen. Helt tilbake til barndommen.

    Det er to ting jeg liker særlig godt med Begynnelser. Det første er naturskildringene og hvordan de blir knyttet til refleksjoner om menneskene, slik som fortellingen om sommerfugllarvene som lever i symbiose med maurene, og Terje som kommenterer: «Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vi er borte frå kloden.» Det hele kommer ekstra nært når det ikke handler om utrydningstruede arter i regnskoger langt borte. I et av glimtene tilbake i tid tar Terje med seg dattera si til Gaula og forteller om den utrydningstrua elvesandjegeren som lever på elvebredden der:

    Begynnelser - Carl Frode Tiller

    Det andre jeg liker så godt er tidsperspektivet. Kronologien i boka føles både virkningsfullt og selvsagt, aller mest fordi det er så mye som ligger mellom linjene. Terje som tredve er dessuten så ulik Terje som femten, men samtidig er det bestandig så tydelig at det er den samme personen. Det er et lite kunststykke.

    Alltid når noen snakker om Carl Frode Tiller blir det nevnt hvor mørke bøkene hans er. Jeg ble overraska over hvor lite mørk jeg syntes Begynnelser var. Det tunge henger der som ei slags tåke hele veien. Likevel syntes jeg det var mest fint og sårt om både mennesker og naturen. I hvert fall helt til den søndags formiddagen da jeg leste det siste stykket til frokosten, og grein og grein i takt med at Terje ble stadig yngre, helt til jeg kom til de blanke sidene på slutten og kunne lukke boka. Det er ingenting som er tristere enn å lese om unger som ikke har det greit, synes jeg. Særlig når det blir skrevet så troverdig.

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre