Kristine Graneng

  • Erich Kästner & bøker på nattbordet

    La oss ta ei titt på ei fin bok jeg har lest!

    Kristine Graneng

    Nemlig denne – Als ich ein kleiner Junge war («Da jeg var en liten gutt») av Erich Kästner. For ei stund tilbake spurte jeg på instagram om noen hadde boktips til meg på tysk. Da var det noen som sa jeg måtte sjekke ut Kästner, som skulle være Tysklands svar på Astrid Lindgren. Bra tips!

    Kristine Graneng

    Det var bare denne Kästner-boka de hadde på biblioteket, men den var en søt liten sak den òg, med de fineste illustrasjonene av Horst Lemke. Boka er selvbiografisk og handler om barndommen til Kästner, som vokste opp i et hjem i Dresden der foreldrene jobbet hardt for å få endene til å møtes. Det er historier om onkler som blir rike på å selge hester, om venninna som skal bli skuespiller og setter opp forestillinger i stua, om læreren som leier rom hos dem og lar Kästner få spille på pianoet sitt og om ei mor som sliter med selvmordstanker.

    Kristine Graneng

    Den tar opp ganske mange tunge temaer, denne boka, men den gjør det på en så lett og fin måte. Det er som en bestefar som sitter og forteller om da han var liten gutt. Samtidig kastet den meg tilbake til barndommen min også, for fortellerstemmen er så lik mange av de bøkene jeg vokste opp med: C.S. Lewis, Astrid Lindgren, Anne-Cath Vestly.

    Denne boka er ikke oversatt til norsk så vidt jeg veit, men en del av de andre bøkene til Kästner er det, så jeg tenkte jeg skulle tipse dere likevel. Jeg skal i hvert fall se om jeg finner noen av de andre bøkene, sånn som Det flygende klasseværelset eller Lise og Lotte eller omvendt.

    Kristine Graneng

    Her er også et lite glimt av det jeg leser nå: Bli hvis du kan-triologien av Helga Flatland som jeg kjøpte med meg da jeg var hjemme fordi jeg ikke klarte vente lenger med å lese den. Jeg kan riktignok bare lese den i små etapper fordi 1) jeg vil den skal vare lenge og 2) den er litt vanskelig å lese noen ganger når man ikke har noen å klemme på i umiddelbar nærhet. De to andre er på tysk: Das Parfum (Parfymen, som i filmen) av Patrick Süskind og Das Haus der vergessenen Bücher (Haunted Bookshop på originalspråket) av Christopher Morley.

    Hva leser dere for tiden?

    Translation:

    I’ve read Als ich ein kleiner Junge war by Erich Kästner, in which he writes about his childhood in Dresden – such a cute little book, filled with charming illustrations and stories. Right now I’m reading Das Parfum by Patrick Süskind and Das Haus der vergessenen Bücher (Haunted Bookshop) by Christopher Morley, as well as a Norwegian book, the Bli hvis du kan–triology by Helga Flatland.

  • Murakami & Tschick

    Fredag! Nå skal jeg legge ned ukas siste innsats på universitetet, og så skal jeg feire helg med en ny runde på biblioteket, skyping med Norge, og en kopp kakao på den koseligste baren jeg har funnet i München til nå.

    Og siden jeg altså er ferdig med første dose fra biblioteket, så kommer det bokomtaler her:

    Vest for solen, syd for grensen – Haruki Murakami
    Hajime er en alminnelig mann som livet har fart pent med. Han er gift, har to barn og driver to nattklubber i Tokyo. En regntung kveld dukker barndomsvenninnen Shimamoto opp. Han har alltid savnet den umiddelbare kontakten de hadde seg imellom, forståelsen uten ord. Nå ser han en slående vakker og hemmelighetsfull kvinne.

    Murakami var enda en av forfatterne jeg falt pladask for i fjor sommer. Da jeg sto på biblioteket her og så etter noe kjekt å lese, nølte jeg ikke da jeg fikk øye på denne, overkommelig lang for tysken min. Jeg tenkte at Murakami kanskje kunne bli litt tungt å lese på tysk, men der tok jeg feil: Selv om han kanskje skriver en smule tørt, er det likevel lett og fint å lese, selv på et annet språk enn morsmålet mitt.

    Sett bort i fra det språklige (regner med de fleste av dere uansett leser norsk/engelsk), ble jeg nok litt skuffet av Vest for solen, syd for grensen. Murakami er jo kjent for å la mange av de samme karakterene gå igjen og de finner man også her: den noe asosiale unge mannen (som blir eldre), mystiske damer og damer som bare er der i bakgrunnen. Det har forsåvidt ikke så mye å si så lenge karakterene er troverdige og historien god, men i denne boka syntes jeg det falt litt i gjennom. Jeg klarte liksom ikke helt å stole på Hajime og de tilsynelatende overveldende følelsene hans.

    Tommel opp for jazzklubber og lp-plater da; det slår jo aldri feil for min del, verken i skriftlig form eller i real life. Kort sagt: Ok bok, men ikke så mye mer enn det.

    Tschick – Wolfgang Herrndorf
    Maik Klingenberg blir satt igjen alene hjemme ved bassengskanten i ferien mens moren drar på avrusningsklinikk og faren på forretningsreise med den kvinnelige assistenten sin. Men så dukker Tschick, som går i klassen til Maik, bor i sosialboligene i Hellersdorf og ikke akkurat er mønstereksempelet på god integrasjon, opp med en stjålet bil, og de legger av gårde, uten kart og kompass, gjennom Tyskland på vei til Walachei.

    Denne boka er overalt og tydeligvis en av de virkelig store bestselgerne i Tyskland (som får meg til å lure på om det egentlig er litt dårlig stilt med ungdomslitteraturen her?). Jeg tenkte at ungdomsbøker på tysk måtte være bra å lese for meg. Nåja. Det var før jeg innså at jeg egentlig syns det er ille nok å henge med på norsk slang. Heldigvis klarte jeg å følge med historien likevel, som er en ganske fin historie om to gutter som begge føler seg litt utenfor og som finner sammen på tur i en gammel Lada. Maik (som forteller) har dessuten noen ganske fine betraktninger om livet, og det er jo alltids kjekt å få noen input om.

    Tschick er, så vidt jeg har klart å finne ut, ikke oversatt til norsk (men engelsk: Why We Took the Car). Den er uansett et greit tips for de som vil lese noe lettbeint på tysk og samtidig få lært noen nye, pene gloser – gleder meg veldig til jeg skal få bruk for uttrykk som Er hat den Arsch offen! (direkte oversatt: Han har rompa bar. Men tror det betyr at noen er helt på styr.).

    Translation:
    I’ve read South of the Border, West of the Sun by Haruki Murakami and Tschick by Wolfgang Herrndorf. The first one disappointing, probably because my expectations were a little high, but still nicely written; the second quite an amusing read!

  • Fernweh

    Forrige uke snubla jeg over et magasin på nett og trykka det hjem.

    Fernweh. Som er et av de fineste ordene jeg vet om på tysk – lengten etter å reise ut, ut. Og det viste seg å være det helt perfekte magasinet å bla i til en sen frokost, når gårsdagens eventyr enda sitter igjen i kroppen (sju timer frem og tilbake med tog til et helt magisk sted; mer om det senere). Det er på tysk, da, men det passer jo helt utmerket for ei som holder på å lære seg tysk. Og når hodet ikke er helt med på den leken, så er det helt ok å bare se på bildene, drømme seg bort og planlegge hvor man skal ta veien neste gang. Her finner dere det.

    Jeg synes forresten det er så langt mellom de bra bladene. Før i vinter kjøpte jeg et nummer av Elle (mest fordi det var et intervju med Niklas Dyrhaug – han er jo så kul), og jeg ble så skuffa, for jeg følte meg liksom helt tom innvendig etterpå. Vil jo ikke føle det sånn etter å ha lest; vil være full av pågangsmot og motivasjon og kribling i magen! Hva leser dere når dere vil lese noe fint som inspirerer?

    Translation: Reading Fernweh (from here) at breakfast and planning my next adventures! Which magazines do you read to find inspiration?

    ,

  • To rosa bøker

    En liten tur på butikken føles ut som en fem timers lang fjelltur. Dagene mine er altså fremdeles verdens kjedeligste mens jeg venter på at kroppen skal finne tilbake til seg selv. Men det betyr i det minste mye tid til å lese! Denne uka har jeg lest ferdig to rosa bøker: den ene mest rosa på utsida, den andre mest rosa inni. To ganske forskjellige bøker, men her kommer noen ord om dem begge i ett innlegg likevel.

    Personar du kanskje kjenner – Synnøve Macody Lund

    Personar du kanskje kjenner starter med historien til forfatteren selv som er på besøk hos faren sin, som hadde en hjerneblødning for ei stund siden og ikke lenger er helt den samme gamle. Der skal hun skrive, om faren, men ender opp med å fortelle andre sine historier. Det er Live, som prøver å forlate kjæresten Eva; det er studenten Mari som innleder et forhold til den mye eldre veilederen sin Eskild; det er Anna, alenemora (som egentlig er forfatteren?). Også henger selvsagt alle disse historiene sammen på en finurlig måte.

    Jeg går rett til konklusjonen: Denne boka likte jeg ikke så godt. For det første, fordi jeg aldri helt fant tråden. Det ble noe litt for rotete over hvordan historiene ble fortalt, og jeg klarte liksom aldri helt å komme inn i noen av dem, kanskje bortsett fra selve rammehistorien om Synnøve og faren. For det andre, er boka skrevet veldig filmaktig, og jeg følte på en måte at det ble ei slags titteboks-bok, at jeg sto på utsiden og så inn hele tiden, uten å helt få grep om hva som skjedde. Men for all del; den hadde også noen veldig fine sekvenser som føltes mye mer nære, særlig skildringene av forholdet mellom Synnøve og faren.

    Blåstrømper: Vi er de nye feministene – Karen Thue og Victoria Wæthing

    Siden jeg leste F-ordet (som jeg skrev bittelitt om her) i sommer, har jeg hatt lyst til å lese Blåstrømper også, som et slags motstykke. Så da gjorde jeg det. Boka er skrevet av to jenter med tilknytning til høyresida i norsk politikk og er på mange måter et slags «finne oss selv som liberale feminister  og ta fra venstresida monopolet på feminisme»-prosjekt der mantraet er kvinner som individ fremfor kvinner som gruppe.

    Jeg synes det er spennende med store tanker, spesielt når de blir satt inn i konkrete sammenhenger. Det er i stor grad denne boka gjør. Den spør hvordan feminismen passer inn i et liberalt tankesett og diskuterer en del saker som kvotering, abort, fødselspermisjon og multikulturalisme ut ifra det perspektivet. Problemet er bare at det er fort gjort å bli politisk fargeblind i et slikt prosjekt, og det synes jeg denne boka bærer preg av, særlig på den måten at den overhodet ikke diskuterer en del perspektiver og fremstiller saker som langt mindre kompliserte enn de er. Da dukker i hvert fall skeptisk-rynka mi opp.

    Mange av de sakene som boka tar for seg, særlig sexkjøpsloven og kvotering, er saker som jeg dessuten synes er ganske i hjel-diskuterte. Heldigvis er det også kapitler som gir mer rom for refleksjon. Jeg synes kapittelet om kulturrelativisme (som handler mye om bruk av heldekkende plagg som burka) og om klima var spennende, mye fordi de ikke var like bastante som de andre.

    Noe av det jeg savnet mest med Blåstrømper var en diskusjon om hvorfor man ikke skal se kvinner som ei gruppe, annet enn fra en ideologisk begrunnelse. Sist jeg sjekka var det i hvert fall noen ganske tydelige fellestrekk ved oss som kaller oss kvinner. Det kommer man vanskelig utenom (selv om jeg selvsagt også er klar over at dét ikke betyr at vi ikke har vidt forskjellige behov og ønsker). Jeg tenker at det må være et viktig startpunkt når man skal diskutere hva som er de viktige kvinnesakene i dag og hva som er de gode løsningene for å sørge for at det ikke skjer diskriminering på grunnlag av kjønn eller lignende.

  • Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

    I helga leste jeg ei bok som gjorde inntrykk.

    Bli hvis du kan

    Bli hvis du kan. Reis hvis du må – Helga Flatland

    Bli hvis du kan. Reis hvis du må. av Helga Flatland handler om fire gutter som alle kommer fra ei lita norsk bygd og som sammen drar for å tjenestegjøre i Afghanistan. Også handler det om hva som skjer når tre av dem aldri kommer tilbake.

    Det er mye det går an å lese inn i denne boka, fordi den tar for seg så mange ulike menneskeskjebner. Den kan handle om små bygdesamfunn, om å ikke helt finne ut hvor man passer inn. Den kan handle om at tiden endrer seg. Om relasjoner. For min del var den i stor grad todelt: Det var historiene som fortalte om hvordan de valgene man tar kan ha så stor betydning for hvem man er, også var det det jeg så som den aller største historien, hvordan ei lita bygd takler sorg. Jeg synes Flatland viser det så godt: hvordan folk står sammen, hvordan det påvirker forholdet mellom folk, hvordan alle takler det på hver sin måte. Aller tøffest synes jeg det var å lese om Sigurd. Det gjorde skikkelig, ordentlig, virkelig vondt i magen.

    Boka er skrevet fra flere ulike synsvinkler (og veksler mellom nynorsk og bokmål i tråd med det <3), og den første delen er fra Tarjei, en av guttene som drar, sitt perspektiv. Han vokser opp på en gård med en far som er tydelig på at han ønsker at Tarjei en gang skal ta over. Tarjei rives mellom ønsket om å gå sin egen vei og å møte forventningene til familien. Det er det ikke så vanskelig å kjenne seg igjen i, uansett hvilken bakgrunn man kommer fra, men spesielt når man selv kommer fra en gård som har vært i familien i flere generasjoner.

    Mange av kommentarene på omslaget handler om at Helga Flatland er utrolig dyktig som historieforteller. Det må jeg si meg helt enig i. Det er først og fremst det som gjør det til en så sterk bok for meg – historiene, og hvordan de virkelig treffer virkeligheten.

    Se også dette innlegget om resten av Bli hvis du kan-triologien.