• God mandag! Uke 8 var jevnt over ikke så verst – vi så Robin Hood og Rai, Rai i Sherwoodskogen på Trøndelag Teater (som var veldig morsomt, selv om det ikke var så superfantastisk hysterisk morsomt som jeg hadde håpet), masteroppgaven ble noen sider lengre og i helga vant jentelaget i Bezzerwizzer. Og denne uka da? Denne uka har jeg også mye fint plotta inn med rosa tusjpenn i kalenderen. Spennende foredrag om klimapolitikk og om Europa, middager og andre treff. Også en tur hjem når det blir helg.

    En liten fugl kviskra meg forresten i øret at det kan være vanskelig å legge igjen kommentarer på innleggene – er det flere som har problemer? Hvis ja, så legg igjen en kommentar og si ifra. Haha, neida. Men send meg gjerne en melding på e-post/instagram/facebook og forklar hva som skjer. Er så hyggelig å høre fra dere, veit dere, så det er fint hvis det fungerer!

    Og så noen koselige små hverdagsøyeblikk fra uka som var:

    Kristine Graneng

    ❋ Et titalls e-poster som starter med Dear Sir or Madam og jeg som går og nynner på Paperback Writer resten av uka mens jeg venter på svar. Litt masterspenning i hverdagen.

    ❋ Bussjåførene som smiler litt ekstra når jeg går på fordi jeg ligner mest på en snømann og bare akkurat klarer å se det gjennom duggete, snøete brilleglass.

    Kristine Graneng

    ❋ Fastelavnsboller. Et lite lager liggende i frysen som bare venter på å bli lagt i ovnen. 100 grader over- og undervarme i ett kvarter, ti minutter i varmluft. Så perfekt sprø mot den myke kremen. Den fastetida får bare være, altså.

    ❋ Kaffe fra Kaffebrenneriet som smaker litt mer vår enn den jeg har drukket siden desember.

    ❋ Å finne frem mandelsjokoladen fra Hellas fra bakerst i skapet, ligge sammenkrølla i senga mens jeg dukker litt dypere ned i tysk kultur. Søndagsfølelse.

    Kristine Graneng

    ❋ Lett, lett nysnø i sporene over tunet en onsdagsmorgen.

    ❋ Hegrene som står alene og helt, helt stille i Bynesfjæra og bare speider utover fjorden.

     


  • Jeg skal ikke klage noe mer over hvor håpløs og vrang Trondheim var forrige helg, for hele denne uka har den trivelige lille byen min vært så magisk. Søndag kveld begynte det å snø, og siden da har det føltes ut som om Trondheim har omfavnet fastelavnskonseptet med hele seg. Bilene har kjørt omkring med melisdryss på taket, jeg har hatt melisdryss i håret og på skjerfet mens jeg har ventet på bussen. Til og med på trærne har snøen fått henge hele uka ut.

    Nå ser det riktignok ut som om været snur igjen, men her er altså en påminnelse om hvor fin byen min kan være, selv på en 18 mm-dag – bare hetta er stor nok, støvlene tette og man kan søke ly med ei kanne kakao på Baklandet Skydsstasjon.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng


  • God morgen! Klokka er bare sju, men jeg har allerede fylt på høre på bussen-spillelista mi i mørket og klemt besøket mitt ha det mens det enda var tidlig, tidlig. Nå er kaffen akkurat ferdig på plata, og jeg tenker dette blir ei fin uke, jeg, om enn med en litt trøtt start. Jeg skal fylle word-dokumentene mine med mange ord, gå i teateret og le høyt, spise noen fastelavensboller og røre på lesesalkroppen min så mye jeg kan.

    Og forrige uke var også fin, bare se her:

    Kristine Graneng

    ❋ Jeg hadde visst litt bursdag forrige uke også. Som om det ikke var fint nok at de dukket opp i seg selv, så dukket Sanna opp med denne fargerike buketten som gjorde Trondheim litt mindre grå i helga og som passet perfekt i den nye vasen min, og Maren dukket opp med en fin liten plante som jeg håper jeg kan bo sammen med lenge, lenge.

    Kristine Graneng

    ❋ Et par ganger i måneden er jeg hjemme. Mest sitter jeg bare inne på møter eller sover middagslur på sofaen hos bestemor og bestefar mens det enda er lyst, men forrige tirsdag, da var lagt inn et innslag av sjøluft og vind og sauer på formannskapsmøtet og jeg var rimelig tilfreds.

    Kristine Graneng

    ❋ Å gå fra lesesal til lesesal med store bokstabler, bytte bort den lille, mørke kroken min og lampa med snusetikettene med en vindusplass med to hyller og armslag. Plutselig har jeg plass til både biblioteksbøkene, teposene og meg selv, jeg kan følge med på været og alle som går opp mot hovedinngangen og slå av en prat om kildeføring eller serieutroskap eller spørre om noen vil være med ut på en pause når det trengs.

    Kristine Graneng

    ❋ Lat søndag med Noy og en formiddag som ikke inneholdt så mye mer enn en tv-serie og ostesmørbrød. Men i går kveld dro vi ut og så Jackie i salen med de beste setene og peppermyntedrops. Nå drømmer jeg om perleøredobber, perfekt vipp i håret og underkjoler i silke, mens jeg bruker fem minutter ekstra på badet, legger maskara og henger luggen på snei.


  • Kristine Graneng

    ❋ Det er ikke så verst å fylle 25 år, altså. Jeg prøvde det på mandag: å starte dagen med bursdagsklem og bursdagstelefoner på bussen til skolen, kanelbolle i matpakka og gave til lunsj, innpakka i papir fargelagt med markeringstusj, fra guttene i klassen, sola som varma i ansiktet på vei hjem fra Dragvoll, å gjøre ingenting en hel ettermiddag, for så å fylle magen med så mange sushibiter jeg bare ville og snakke om alt og ingenting med fire favoritter.

    Også har bursdagen bare sneket seg med videre utover uka, med en klem her og en klem der og gratulasjoner som spretter opp i nettleseren. Det har vært skikkelig fint!

    ❋ Den eldre dama på venteværelset hos legen som la helt om dialekta da ho begynte å fortelle om stedet på Helgelandskysten der ho vokste opp.

    ❋ Søndagskaffe med Ida og en lang prat om alt som skjer fremover. Kanskje mest om strikkeprosjekter og livet etter masteren. Det er som om det står F R A M T I D A med skrikende, store bokstaver over et mørkt lerret, med den hviskende «se hva som skjer»-stemmen lagt over når jeg tenker på tida etter masteroppgaven. Tidsperspektivet mitt stopper liksom før sommeren – etter det er alt så uoverskuelig og diffust og skummelt. Men det hjelper å ha ei Ida å snakke med det om.

    ❋ Ho jenta som var ute med jentegjengen og stoppa meg da jeg var ute på tur for å fortelle, med et kjempesmil, at jeg hadde likens jakke som mora.


  • For tida er det litt tungt. Da er det best å bare legge bort datamaskina når jeg kommer hjem, skru telefonen på lydløs og sette en bolledeig, gå en tur ut selv om det iser i kinnene og nesen renner, krype inn i en lang klem. Være ordentlig til stede. I hvert fall prøve på det.

    Derfor blir det litt stille her også, men her er noe av det jeg vil dele fra uke 5.

    Kristine Graneng

    ❋ «Nå må du se til å få tatt den vaksina,» tenkte jeg en dag for litt sida og sjekka ventetida i Trondheim. Over én måned. Så tok jeg en telefon til helsestasjonen hjemme og fikk time fire dager senere hos ei skikkelig trivelig helsesøster som satte sprøyta nesten uten at jeg merka det og holdt et øye med meg der jeg satt ute på venterommet og venta på at jeg skulle få lov til å dra videre. Takk <3

    Og det får bli et tips denne uka: ta HPV-vaksina dere som har tilbudet og ikke har gjort det. Så, så viktig. Kreft er noe dritt.

    ❋ En av dagene jeg satt på lesesalen lyste det rødt på facebook. Det var Ida som kom med musikktips. «Har du hørt nå på Nr. 4?» spurte ho, og det hadde jeg ikke gjort (eller, i hvert fall bare litt), så da snekra jeg sammen ei dette skal jeg høre på bussen-liste. Enda et ekstra tips: Hør på Jeg har aldri sett elg. Den gjør meg glad!

    Kristine Graneng

    ❋ Å lage taco på et lite kjøkken en lørdagskveld, rive i stykker salatblader og kutte cherrytomater, for å spise den ved stuebordet fra 1962 mens Chet og Ella og Monica synger.

    Håper dere får ei fin uke, alle sammen! Og takk for alle de koselige kommentarene dere legger igjen. <3