Kristine Graneng

  • Det jeg savner mest her er hei og ha det

     

    Jeg drar opp glidelåsen på jakka mi der jeg står og venter på bussen på en holdeplass på Mortensrud. Morgenen er enda kald, selv om duene allerede er i gang med dagens arbeid og plukker optimistisk på asfalten rundt bena mine. Det er ingen jeg kjenner her, ingen jeg forventer å se. Bare ei dame som går forbi, trillende på ei barnevogn, og en stresset, middelaldrende mann som kommer hastende opp bakken. ”Don’t hurry, be happy,” står det tagget nederst i bakken med store, skjeve bokstaver. Jeg lurer på om han har lagt merke til det.

    Så kommer bussen endelig. Et rødt, glinsende trekkspill, men den eneste musikken er brummingen fra motoren og bremsene som hviner lett når den senker farten. Den stopper, dørene folder seg til siden.

    – Hei, sier jeg og smiler forsiktig i det jeg går på.

    Bussjåføren hever smått et øyenbryn. Han gir meg bare et nikk og et undrende blikk. Jeg legger pliktoppfyllende kortet mitt på automaten og venter på et bip. Det går noen lange sekunder før jeg kan ta noen skritt bakover i bussen, finne ei kald stang å klamre meg til blant alle de andre morgentrøtte ansiktene. Ansikter som ser raskt bort når blikkene våre et øyeblikk møtes.

    Vi snegler oss inn i morgenrushet, føyer oss inn i rekken av motorer som nærmest går på tomgang. Foran oss strekker køen seg i en slak bue så langt man kan se. Jeg lengter etter følelsen av skadefryd og fremgang. Den følelsen man får når bussen svinger inn i kollektivfeltet og køen ved siden av bare blir en stripe av farger. Jeg lurer på om de som stirrer tomt ut i luften har kjent på den følelsen, eller om det bare er dette de er vant til. Denne følelsen av at tiden løper fra mens vi står her, gynger i takt med bussen som bremser og girer om og prøver å ikke puste hverandre i nakken.

    Bussen stopper, noen gir knappen ved døra et utålmodig dytt så den åpner seg, og passasjerer siger av, slik som lufta siver ut av en ballong. Jeg faller ned i et sete, lener hodet mot seteryggen. Vi svinger inn til sentrum. Jeg tar veska over armen, legger ei hånd på stolryggen og gjør meg klar til å gå av. Den stopper. Jeg går mot framdøren.

    – Ha en fin dag, sier jeg med det samme forsiktige smilet i det jeg går av.

    Bussjåføren gjør et rykk, som om han blir dratt ut av en annen virkelighet. En verden der bussene er førerløse, der trikkene bare går på skinner. Der menneskene bare er passasjerer, ansiktsløse folk som glir forbi uten å stoppe opp, uten å si hei, uten å si ha det. Der ingen helst vil se eller bli sett. Der alle helst bare vil komme frem.

    Og jeg savner Trondheim. Bussjåførene som sender hverandre et slengkyss i det de lirker seg forbi hverandre i veiarbeidskaoset i Dybdahls veg; den mørkhudede bak rattet som med en vennlig latter og med utenlandsk aksent korrigerer tenåringen fra Nordland som sier ”en barn” og strekker frem en femtilapp.

    Men det jeg savner mest her er hei og ha det bra.

  • Å kjenne på hvor man kommer fra

    Vips! så er jeg i Oslo og i gang med sommerjobben. Jeg våkner like tidlig som vanlig, men har plutselig litt mer lyst til å sprette ut av senga enn å bli liggende. Jeg bruker dagene til å svinse rundt på Stortinget og prøver å finne frem i villniset av ganger og normer. Jeg skjønner meg ikke helt på bussrutene her, og innimellom finner jeg litt tid til å utforske Østmarka òg.

    Så mens jeg prøver å venne meg til oslolivet, tenkte jeg jeg kunne dele en tekst med dere som føles ekstra relevant når jeg er enda lengre borte enn til vanlig. For noen måneder siden ble jeg spurt om å skrive en liten sak til Møllkula, et lokalhistorisk tidsskrift hjemme. Jeg fikk skrive om akkurat hva jeg ville, så da hadde jeg lyst til å skrive om hva det betyr å komme fra et sted.

    Da jeg var hjemme sist, lå det endelig et eksemplar av det på kjøkkenbordet og så slik ut:

    _MG_2265b

    Og her er teksten. Ganske Fosen-intern, men forhåpentligvis med noen betraktninger det uansett går an å kjenne seg igjen i.

    Å kjenne på hvor man kommer fra

    «Men mor er sjøsyk i hele legemet før vi er utenfor Trondheimsfjorden og runder Fosenlandet med baugen endelig mot nord,» leser jeg i Lars Saabye Christensens Halvbroren og kjenner en blanding av stolthet og hjemlengsel. Fosenlandet. Hva er det som gjør at det føles så stort at Fosen blir nevnt i samme setning som sjøsyke?

    Det er noe ved det å bli sett. Jeg studerer i Trondheim, og ofte blir jeg spurt hvor jeg kommer fra. «Bjugn,» svarer jeg stort sett og forventer selvsagt et «Åja!» med et tilhørende anerkjennende nikk. Men ikke sjeldent ender det med at jeg må forklare hvor Bjugn ligger: «En liten båttur unna, litt mot nord og litt mot vest. Ute på kysten.» Om jeg da i det hele tatt kommer lengre enn til å forklare hvordan man uttaler det. Det er ikke så selvsagt at andre vet hvor du kommer fra, selv om det er godt å vite det selv.

    Jeg var fire og et halvt år da vi flyttet til Lysøysundet fra Vestfold. Høsten 1996. Selv om jeg har blitt fortalt at det var en spesielt fin og varm høst, så husker jeg ikke så mye av den selv. De fleste minnene kom senere: Jeg lærte å sykle på gårdsveien vår, leste gamle skolebøker på loftet hos bestemor. Fiska krabber fra flytebrygga. Lærte gangetabellen på skolen i Fagerenget og å tenne opp bål i Holkjella. Krangla oss til å få spille kanonball på håndballtreningene i gymsalen på skolen. Når så mange minner er knyttet til stedet jeg kommer fra, er det klart det er en stor del av identiteten min.

    Man får et annet perspektiv på hvor man kommer fra når man flytter hjemmefra. Verden ser litt annerledes ut fra en studenthybel i Trondheim enn der man vokste opp. Ikke bare kan man bli – noen ganger smertelig – klar over hvor lite stedet man kommer fra er; når man møter mye nytt og fremmed blir det kjente desto viktigere. Man innser hvor mye hjemstedet faktisk betyr.

    For noen betyr det riktignok litt mer enn for andre. Det var første forelesning i et fag på universitetet for noen år siden og tid for «hva heter du og hvor kommer du fra»-runden. «Skatval,» sa to i klassen, som om det var det mest selvsagte i verden. Ofte er det noen som kommer fra i nærheten av Oslo (selv om det kanskje egentlig er fra Rygge) eller kanskje Finnmark. Så slipper man å si noe mer om det, med mindre noen tilfeldigvis har slekt der eller var i området på en ferietur en gang i ungdomsårene. Men nesten vel så ofte, synes det i det minste for meg, er det noen som kommer fra Skatval i Stjørdal. Ei bygd, selv om den med sine 2863 innbyggere i følge Wikipedia er ganske stor når man kommer fra Lysøysund. Hvordan man presenterer seg sier ofte mye om hvem du er – og også hvor du kommer fra, både i geografisk og en mer overført betydning.

    Jeg tror det er flere som burde innse det – at hjemstedet har en betydning. For hvem du selv føler du er, hvordan du forholder deg til andre og hvilke valg du tar. For hvem er man hvis man ikke har et sted å føle seg hjemme? Et sted å føle seg trygg? Å snakke om tilhørighet og hva den betyr for folk vil nok aldri gå av moten, men det forundrer meg stadig hvor lite viktig noen synes identitet og tilhørighet er. Jeg tør påstå at det nesten blir glemt i mange av de store samfunnsdebattene i dag. «Du skal ikke blande politikk og følelser» er ofte et mantra. Men hva er vi egentlig uten følelsene våre? Er det ikke verdt å ta hensyn til?

    I Bjugn diskuterer vi både kommunestruktur og – nok en gang – skolenedleggelse. Jeg synes det er en gylden anledning til å sette seg ned med en kopp kaffe, gjerne mens man speider ut stuevinduet på omgivelsene rundt seg, og tenke litt over hvor man kommer fra og hva det faktisk har å si. Og ta refleksjonene med inn i de viktige debattene. Så kan jeg fortsatt ha noe å være stolt av, selv når vi blir nevnt i samme setning som sjøsyke.

  • Lysøysundet

    Applausen fra tirsdag hang igjen i morgensendinga på radioen da pappa kjørte meg hjemmefra og til båten til Trondheim i går. «Kommunestyret vedtok med stort flertall å bevare Fagerenget skole,» sa radiostemmen. Det føles ganske bra å være en del av et stort flertall som synes unger bør få lov til å vokse opp med dette utenfor stuedøra:

    ,

  • Når verden krymper

    Jeg våknet til solen som skinte inn gjennom sprekkene i persiennene og fikk regndråpene som klamret seg til vindusruta mi til å skimre. Men etter frokost var Trondheim igjen pakket inn i et grått teppe. Lavt skydekke, viltre snøfnugg, dansende i vinden. Som fugler som ikke helt vet hvor de skal.

    Verden blir så liten når skyene kommer. Alt blir så langt unna. Fjellene forsvinner, og det er bare en antydning til høyblokkene som man ellers alltid ser. Det ragende, ruvende i landskapet blir så smått. Og verden inni meg krymper òg, til det bare er øyeblikket igjen.