For øyeblikket ligger jeg på sofaen hjemme etter en lang møtedag og mimrer tilbake til første nyttårsdag, da jeg var på tur med pappa, vintersola hang lavt og bakken var helt bar. Nå er det nesten helt hvitt ute, selv her helt ute ved kysten, og jeg lengter sånn etter å ut på ski, selv om post-influensa-kroppen min protesterer ganske heftig mot det. Så i stedet skal jeg betale regninger, skrive under hybelkontrakt, lese litt i ei fin bok og ønske alle dere en fin tirsdagskveld!
God fredag, alle sammen! Det var så kjekt at noen av dere delte det dere har gleda dere mest til denne uka – alltid viktig å ha noe å se fram til! Det jeg har gleda meg aller mest til er Daniel Kvammen på Samfundet i kveld. Ellers blir det nok ei rolig helg for min del, men jeg håper det blir tid og energi til litt forsinka bursdagsfeiring og fastelavnsboller.
Om dere heller ikke har så store planer, så kommer det noen tips til sånt dere kan sjekke ut her. Del gjerne hvis dere har noe å tipse om til meg òg!
Flora & Frida: Relasjonstips
Jeg er stadig på jakt etter nye podcaster å høre på når jeg er ute og går, og en av de jeg har funnet til nå er Flora & Frida. Jeg synes det er litt opp og ned hvor interessante episodene er, men denne, der de snakker om relasjoner og sosial kompetanse, syntes jeg var veldig bra! Det finnes jo ingen tid der dét ikke er tema det er aktuelt å snakke om, men da jeg hørte denne var midt i hybeljakt og følte meg passe teit etter å skypa med masse tyskere (særlig fordi jeg hater å småprate om andre ting enn været…), så da var den helt perfekt. Det er så fort gjort å grave seg ned i sine egne tanker om hvordan man forholder seg til andre og hva andre tenker om en, så jeg syntes det var skikkelig fint å høre noen prate om det.
The Butler
The Butler handler om Cecil Gaines som jobbet som butler i Det hvite hus under åtte forskjellige presidenter og om det som skjer i USA i løpet av livet hans, først og fremst tar filmen for seg borgerrettighetsbevegelsen: Den starter med Cecil som liten i bomullsåkrene og avslutter når Obama blir valgt som USAs første fargede president.
Utgangspunktet for filmen er en ekte historie, om Eugene Allen (se denne artikkelen i The Washington Post), og selv om det virker som om store deler av virkeligheten har blitt gjort om for å passe bedre til filmuniverset, er det en veldig sterk beskrivelse av borgerrettighetskampen. Finnes på Netflix!
Kjønnsdiskriminering i språk
Jeg elsker jo alt som har med språk å gjøre, men det er kanskje ikke så ofte jeg tenker så mye over hvilke ord jeg bruker i et større perspektiv enn teksten jeg skriver. Det kan det jo være lurt å stoppe opp og tenke over innimellom. Stine Friis skrev et innlegg om kjønnsdiskriminering i språket for ei stund sida som jeg syntes var spennende. Anbefaler spesielt å se filmen hun linker til!
En liten tur på butikken føles ut som en fem timers lang fjelltur. Dagene mine er altså fremdeles verdens kjedeligste mens jeg venter på at kroppen skal finne tilbake til seg selv. Men det betyr i det minste mye tid til å lese! Denne uka har jeg lest ferdig to rosa bøker: den ene mest rosa på utsida, den andre mest rosa inni. To ganske forskjellige bøker, men her kommer noen ord om dem begge i ett innlegg likevel.
Personar du kanskje kjenner starter med historien til forfatteren selv som er på besøk hos faren sin, som hadde en hjerneblødning for ei stund siden og ikke lenger er helt den samme gamle. Der skal hun skrive, om faren, men ender opp med å fortelle andre sine historier. Det er Live, som prøver å forlate kjæresten Eva; det er studenten Mari som innleder et forhold til den mye eldre veilederen sin Eskild; det er Anna, alenemora (som egentlig er forfatteren?). Også henger selvsagt alle disse historiene sammen på en finurlig måte.
Jeg går rett til konklusjonen: Denne boka likte jeg ikke så godt. For det første, fordi jeg aldri helt fant tråden. Det ble noe litt for rotete over hvordan historiene ble fortalt, og jeg klarte liksom aldri helt å komme inn i noen av dem, kanskje bortsett fra selve rammehistorien om Synnøve og faren. For det andre, er boka skrevet veldig filmaktig, og jeg følte på en måte at det ble ei slags titteboks-bok, at jeg sto på utsiden og så inn hele tiden, uten å helt få grep om hva som skjedde. Men for all del; den hadde også noen veldig fine sekvenser som føltes mye mer nære, særlig skildringene av forholdet mellom Synnøve og faren.
Siden jeg leste F-ordet (som jeg skrev bittelitt om her) i sommer, har jeg hatt lyst til å lese Blåstrømper også, som et slags motstykke. Så da gjorde jeg det. Boka er skrevet av to jenter med tilknytning til høyresida i norsk politikk og er på mange måter et slags «finne oss selv som liberale feminister og ta fra venstresida monopolet på feminisme»-prosjekt der mantraet er kvinner som individ fremfor kvinner som gruppe.
Jeg synes det er spennende med store tanker, spesielt når de blir satt inn i konkrete sammenhenger. Det er i stor grad denne boka gjør. Den spør hvordan feminismen passer inn i et liberalt tankesett og diskuterer en del saker som kvotering, abort, fødselspermisjon og multikulturalisme ut ifra det perspektivet. Problemet er bare at det er fort gjort å bli politisk fargeblind i et slikt prosjekt, og det synes jeg denne boka bærer preg av, særlig på den måten at den overhodet ikke diskuterer en del perspektiver og fremstiller saker som langt mindre kompliserte enn de er. Da dukker i hvert fall skeptisk-rynka mi opp.
Mange av de sakene som boka tar for seg, særlig sexkjøpsloven og kvotering, er saker som jeg dessuten synes er ganske i hjel-diskuterte. Heldigvis er det også kapitler som gir mer rom for refleksjon. Jeg synes kapittelet om kulturrelativisme (som handler mye om bruk av heldekkende plagg som burka) og om klima var spennende, mye fordi de ikke var like bastante som de andre.
Noe av det jeg savnet mest med Blåstrømper var en diskusjon om hvorfor man ikke skal se kvinner som ei gruppe, annet enn fra en ideologisk begrunnelse. Sist jeg sjekka var det i hvert fall noen ganske tydelige fellestrekk ved oss som kaller oss kvinner. Det kommer man vanskelig utenom (selv om jeg selvsagt også er klar over at dét ikke betyr at vi ikke har vidt forskjellige behov og ønsker). Jeg tenker at det må være et viktig startpunkt når man skal diskutere hva som er de viktige kvinnesakene i dag og hva som er de gode løsningene for å sørge for at det ikke skjer diskriminering på grunnlag av kjønn eller lignende.
Den siste tiden virker det som om det stadig har dukket noen nye lesere innom, men det er litt rart å ikke vite noe særlig om dere som leser det jeg skriver (bortsett fra de av dere som kommenterer innimellom – det er så koselig, synes jeg! :)). Derfor lurer jeg på om dere kan gi meg et lite tittei og si noe om hvem dere er? Hva heter dere, hvor kommer dere fra? Og hvorfor ikke fortelle om noe dere gleder dere til denne uka med det samme?
Og med det samme jeg var inne på den tanken, så innså jeg at jeg ikke har skrevet så mye om hvem jeg er og hva jeg holder på med heller, bortsett fra det lille som er skriblet i margen her, så om dere er litt nysgjerrige dere også, så har jeg skrevet noen ord om meg selv.
Her er altså jeg, representert ved et noe atypisk selvportrett fra Oslo-sommeren i fjor. Jeg er akkurat fylt 24 år og bor (i to uker til!) på en hybel i Trondheim. Her har jeg bodd i sånn omtrent fire og et halvt år mens jeg har studert på NTNU. Først et årsstudium i engelsk, så bachelor i europastudier med engelsk pluss litt tysk på si, og nå er jeg i gang med masteren i europastudier. Hvorfor det da? Hva skal du egentlig bli? går det jo an å spørre (og det gjør stort sett de fleste når det er snakk om studiene mine, bortsett fra de som spør hva jeg mener om EU). Svaret mitt er i grunn at jeg synes det er spennende og at det er utrolig kjekt å få gå et så allsidig studie som samtidig føles relevant. Også får vi se hva jeg ender opp med å gjøre til slutt da. Så lenge jeg får skrive, være nysgjerrig og finne ut av ting på en eller annen måte, tror jeg nok jeg blir fornøyd.
Før jeg kom til den en gang så store, fine byen (som stadig blir mindre jo mer jeg ser av resten av verden, uten at det gjør den noe mindre fin), bodde jeg på en gård i Bjugn, ytterst på trøndelagskysten. Jeg er stadig hjemme, nå ganske ofte fordi jeg er så heldig at jeg fikk plass i kommunestyret etter valget. Jeg liker å engasjere meg! Også liker jeg å høre på jazz og synge til mens jeg baker kanelsnurrer, gå lange turer ute i naturen, drikke te og lese Harry Potter, Frode Grytten og sånt, heie på nordmenn som går fort på ski og se spanjoler spille fotball. Og jeg liker å fange øyeblikk og følelser med kameraet mitt og med ord, og derfor er det jeg har denne bloggen.
Mandag for ei uke sida var jeg hos frisøren. Kanskje var det der det gikk galt, kanskje skulle jeg ikke ha gjort det. Det er mulig jeg er som Samson, at styrken min lå i håret, i hvert fall immunforsvaret, for ei uke etter at jeg la igjen halve håret mitt på et nyvaska frisørgulv, ligger jeg fremdeles i senga mi med influensa og synes litt synd på meg selv. På lørdag ble jeg dessuten 24, men følte meg mer som en 4-åring i trassalderen der jeg lå under dyna med rennende nese og var bitter hver gang noen skrev «håper du får en fin dag!» på facebook. (Jeg setter veldig pris på det i ettertid da, det skal være sagt!)
Det er ganske kjedelig å være syk, særlig når man i utgangspunktet har så store forventninger og planer, men noen ganger må man bare puste ut og tenke på det som er bra i stedet for på hva man skulle gjort og hvor man skulle vært. Så her er sånt jeg blir glad av, selv når jeg verken kommer meg hit eller dit med det aller første:
– kan drikke så mange kopper te jeg klarer
– god tid til å lære meg alle sangtekstene til Daniel Kvammen før konserten på fredag
– å tenke ut hvordan jeg skal ta igjen all bursdagsfeiringa. Med renter. (forslag mottas med takk!)
– lese noen sider videre i Magnet
– yatzy med enerne! og yatzy med sekserne etterpå, som kan settes over bonusstreken! (her går det an å spille med seg selv når man er syk)
– når Niklas Dyrhaug nesten vinner femmila i Holmenkollen
– har fått hybel i München!! slipper å bo på gata!!!
– pønske ut hva jeg skal finne på i München – og at det nesten er vår der når jeg kommer!!
– late som jeg er på kino i senga, med Netflix, M og popkorn
– feire at jeg orket å lage (og spise) middag med et glass cola til dessert
– lese Harry Potter hele dagen