God andre søndag i advent! Jeg er hjemom på besøk hos bestemor og bestefar, ute ved kysten. Til middag i dag leste jeg to vers med hjelp fra bestemors klipp-og-lim fra 1973, gulnet avispapir på fiolett papp. Bestefar tente to lys for håp og glede. Og med mørket kom snøen. I kveld var vi i kirka på førjulskonsert. Da vi kom dit, var noen i ferd med å koste trappa, lys sivet ut fra vinduene og snøfnuggene dansa i skinnet fra lyktene ved porten.
Jeg har stått opp litt tidligere hver dag denne uka, laga meg en kopp kaffe før jobb og lest noen sider. Det ble Snøsøsteren i år. Akkurat passe lange kapitler for en kort stund på morgenkvisten. Illustrasjonene er helt magiske også. Jeg drømmer meg sånn inn i bildene fra Villa Kvisten. Bildet over minner meg om vår eiga penstue, den vi nesten bare bruker til jul. Nå er det ikke så lenge igjen til det er tid for å pynte der også. Hente inn juletreet, sette svibler i vinduskarmene, fyre i ovnen.
Jeg har også lånt Advent av Gunnar Gunnarsson på biblioteket. Den leser jeg i når jeg har noen minutter ekstra til overs. Men hittil har det ikke skjedd så veldig ofte.
Det glitrer ute i novembermørket. Snøen har forsvunnet igjen, men minusgradene lager frostroser på vinduene, pakker bakken inn i et lag av rim og har laget fløyel av fjorden hele dagen. Jeg kjørte hjem fra byen for ei lita time siden. Da jeg åpna bildøra kom Arkibald og ville være med inn, sprang mellom beina mine oppover mot inngangsdøra. Oppe i kjøkkenvinduet sto Rajsa som vanlig og fulgte med. Ho står alltid der når jeg kommer kjørende inn på tunet. Det er så koselig å komme hjem til – selv om det som venter inne er ei vedkorg tømt utover kjøkkengulvet og en eggekartong revet i hundre biter. Slikt noe kan man jo tilgi.
Det har vært ei rolig helg her på gården. Etter en liten kjøretur for å ta bilder i går formiddag, har jeg mest vært inne. Drukket kakao og strikka på julegaver. Hatt et halvt øye på sesongens første hopprenn. Gjort unna noe av det som det ikke ble tid til i ukedagene.
Men i kveld var jeg altså en sving innom byen.
Vi skulle på kino med lillesøster som ble 20 i går. Før det dro jeg med meg pappa på Uendelige landskap, utstillinga med bilder av Harald Sohlberg som åpnet i kunstmuseet i går. Så fortryllende fargene er i bildene hans! Og så stort Vinternatt i Rondane er i virkeligheten! Det hadde jeg slett ikke trodd. Utstillinga skal holde hus på Trondheim Kunstmuseums galleri på Gråmølna frem til begynnelsen av februar. Kaffe og pepperkaker var dessuten inkludert i billetten.
For to år siden starta jeg en ny tradisjon. Adventsboka. Jeg leser et lite stykke hver dag til en kopp med noe varmt å drikke, enten før jobb eller til kvelds. Skreller en klementin, tenner lysene på kjøkkenbordet – og dukker inn i noe stemningsfullt.
Det er en så fin måte å telle ned til jula på. Lage seg en liten stund, enten alene eller sammen med noen. Hvis man vil, kan man lage egne luker – for eksempel ved å klippe til små bokmerker med datoer på for å markere hvor mye man får lese hver dag. Enklest er det jo om boka har tjuefire kapittel, men egentlig er det ikke så nøye, synes jeg. Det skjer jo bestandig at det er en dag eller to der man ikke får lest eller har lyst til å lese en liten stund til. Det viktigste er å sette av ei lita stund hver dag til å roe ned og få en forsmak på julestemninga.
Adventsboka mi skal helst være koselig, litt spennende og dessuten inneholde en god dose snø. De to siste årene har jeg gjenlest gamle favoritter. Det første året leste jeg Det gyldne kompasset, som ikke inneholder så mye jul men er mer enn stemningsfull nok. I fjor leste jeg Løven, heksa og klesskapet. Always winter, never Christmas. I år veit jeg ikke helt hva jeg skal lese enda, men jeg ba om tips på instagram og fikk en hel del fine! Så her er noen tips fra dere og noen tips fra meg.
Det finnes jo en god del adventsfortellinger for barn med ett kapittel for hver dag frem til julaften. Jeg synes mange av dem kan være like fine når man er litt eldre også. (Og dessuten er det ekstra lov til å være litt barnligere enn vanlig når det nærmer seg jul.) Julemysteriet av Jostein Gaarder er en god, gammel klassiker som jeg husker som veldig koselig da jeg leste den som liten. Boka jeg fikk flest tips om var fjorårets store suksess, Snøsøsteren av Maja Lunde. Den har jeg enda ikke lest, men det skal jeg nok. Ei anna bok jeg er nysgjerrig på er Klokkerens evangelium av Gaute Heivoll som er en av årets nye kalenderbøker. Om Bendik som har mistet faren sin. Det er mye sorg i barnelitteraturen nå, er det ikke? Men slik har det kanskje alltid vært, og når det nærmer seg jul er det ekstra viktig.
Novellesamlinger kan også være fine adventsbøker. Hjem til jul av Levi Henriksen er ei samling med tjuefire noveller som dreier seg rundt jul. Halvparten har jeg lest i Bare mjuke pakker under treet, og de kan absolutt anbefales om man er ute etter noe annet en bare glitrende trær. Det finnes også en god del samlinger med julehistorier der ute. Også med de gamle klassikerne, som Astrid Lindgren og Alf Prøysen. En av de koseligste stundene i desember i fjor var da jeg var på julebord med koret og verten hadde høytlesning av Grantreet av Tove Jansson – når Mummitrollet våkner opp og ikke forstår hvem denne Julen er som alle stresser sånn over at skal komme.
Men om man bare er ute etter en roman med jul i kjernen, så finnes det jo noen av dem også. Som En julefortelling av Charles Dickens. Ei anna bok jeg ble tipset om med lovord om at det finnes både snø og sauer mellom permene, er Advent av islandske Gunnar Gunnarson.
Har dere flere bøker å føye til lista over gode adventsbøker? Hva jeg velger å lese i adventstida i år, skal jeg fortelle dere når desember kommer. Det bare ei uke igjen til nå!
Det var en gang mot slutten av mars jeg satt på hybelen i Liverpool og nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, fordi jeg hadde sånn hjemlengsel. Ukene før jeg skulle hjem til påske syntes så usigelige lange, dagene så meningsløse når jeg bare gikk og lengta og ikke fikk gjort på langt nær så mye som jeg tenkte jeg burde få gjort. Men etter en samtale på kjøkkenet med Tom, en av samboerne mine, som fortalte at Edinburgh var enda flottere enn York, og under sterk påvirkning av påskeliljebildene til Victoria, bestemte jeg meg for at nå, nå gjør jeg noe for å få de ukene til å gå litt fortere. Også bestilte jeg billetter nordover til Edinburgh ei helg.
For om ikke Edinburgh kan kurere hjemlengsel – med slott som skuer utover byen, Harry Potter og magiske kafeer og bokhandler, og et fjell å klatre på – da fungerer ingenting.
Jeg tog toget fra Liverpool. Omtrent fire timer tar det. Jeg tenkte jeg skulle få gjort unna litt jobb mens jeg satt der, men ble mest sittende å se ut vinduet og kjenne hjertet banke. Så snart vi kom nordover mot den skotske grensa så det slik ut. Sauer og snø – og grønne åkrer.
Jeg kom frem til Edinburgh i ei voldsom regnskur. Etter å ha satt fra meg kofferten der jeg skulle bo, søkte jeg ly inne i en kafé ved Haymarket. Jeg så på regnet gjennom de store vinduene og folk som kom inn, søkkvåte. Drakk kaffe og skribla i notatboka mi.
Dean Village ble første stopp etter at regnet hadde gitt seg. Det er en gammel landsby langs Water of Leith, elva som renner gjennom Edinburgh. Det var så stille der. Bare elva som brusa mellom steinhusene. Jeg gikk rundt og så på bygningene, tumla innom en kirkegård, før jeg tenkte det ville være fint å gå opp langs elva. Det var det, helt til det viste seg at elva hadde vokst seg så stor med vårregnet at den gikk over stien.
Men etter en liten omvei bar det videre oppover.
På den andre siden var det benker og påskeliljer. Dagen etter fikk jeg høre at det er flere hager oppover langs elva som man må ha nøkkel for å komme inn til. En slags hemmelig hage med innsyn der man kan sitte og kjenne seg privilegert.
Jeg hoppa av elvestien ved Stockbridge. Gikk innom noen koselige butikker, som Golden Hare Books. Forelska meg i denne porten.
Men aller mest for å ta turen innom den botaniske hagen! Er ikke botaniske hager noe av det beste bymennesker har funnet på? En oase blant alle gatene. Det var midt i rhododendronblomstringa, magnoliaen var i ferd med å miste kronbladene og langs stien fant jeg et teppe av hvitveis som fikk meg til å smile både innvendig og utvendig.
Disse fargene!
Det begynte allerede å bli ganske seint, så jeg rakk ikke å gå innom veksthusene, men åh – så rolig jeg følte meg da jeg gikk ut derifra.
Tilbakeveien gikk jeg gjennom sentrum, nedenfor slottet og bakkene som lyste av påskeliljer. Her var jeg så sliten i beina at jeg nesten ikke visste hvordan de skulle bære meg og telefonen gikk tom for strøm, men så lenge det fremdeles er liv i kameraet og det finnes slott å ta bilder av, da er det utrolig hva jeg kan klare.
– De morgenene det er så vakkert at jeg må stoppe på vei til jobb. Når sola så vidt bryter gjennom skydekket over Vassfjellet, snøen ligger som et kniplingsduk over bygda og det står noen rådyr og beiter borti åkerkanten.
– Julesangene vi har begynt å synge i koret. Jeg gikk en hel dag forrige uke og sang på Romjulsdrøm. En sku ha vørri fire år i romjuln. Da julelysa brente dagen lang. Det er kanskje den koseligste julesangen jeg kan.
– En formiddagstur for å hilse på naboene som kom flyttende til sletta i løpet av sommeren. De er de mest sjarmerende naboene man kan tenke seg.
– Lørdag i byen med mamma. Gå i bruktbutikker og se på julepynt, spise god lunsj på Bakklandet og tusle rundt i gatene og legge merke til hus man aldri har lagt merke til før.
– Agnes Ravatn på biblioteket en fredagskveld. I egen morsomme person. Og jeg som er så glad for at jeg helt fint klarer å dra på slikt alene (selv om det jo er enda koseligere med selskap), for tenk så mye man går glipp av hvis man alltid er avhengig av å være to.
