Jeg har alltid tenkt på å studere utenlands. Da jeg var ferdig på videregående, var plana å studere ett år engelsk på NTNU før jeg skulle videre – helst til Storbritannia for å studere kreativ skriving eller journalistikk. Slik gikk det jo ikke. Livet tusler jo og går og plutselig har det ikke bare tatt noen små skritt, men det har gått hele fire år, og man sitter der med en bachelorgrad, og det du drømte om da du var 18 år er fremdeles bare en fjern drøm.
På tide å gjøre noe med det, med andre ord.
Litt bakgrunnsinfo:
Jeg går master i Europastudier på NTNU, og det andre semesteret er lagt opp til at man helst skal komme seg ut – enten på utveksling eller på et praktikantopphold. Så jeg tok tak i utvekslingsdrømmen og dro til München, Tyskland, for å studere statsvitenskap på LMU.
Jeg er så utrolig glad for at jeg dro, så nå kommer noen tanker og tips fra ei som til slutt kom seg ut, i håp om at andre som tviler litt også bare gjør det – reiser ut og opplever verden!
Hvorfor dra på utveksling?
Det finnes så mange gode grunner til å dra på utveksling. De jeg synes er viktigst sånn i ettertid er disse:
Opplev en annen kultur. De store tingene, som hvor mye vanskeligere det er å kommunisere når man ikke kan snakke sitt eget språk eller å finne ut at det går an å ha helt andre syn på verden enn det du selv har. Og de små tingene, som at kassene på butikken ikke har noe rullebånd på slutten, slik at man må pakke varene etterhvert som de kommer (stress!), men at de bak kassa alltid sier «ha en fin dag!» før du går; at folk kan stoppe opp på gata og snakke med vilt fremmede om hva babyene deres heter eller hvor de er på vei.
Bli kjent med nye folk. Det er sant det de sier om at det er vanskelig å bli kjent med de innfødte. Jeg tipper dessuten at både nordmenn og tyskere ligger ganske høyt på lista over folk som er vanskelig å bli kjent med, særlig når man bare er på besøk en kort periode. Men selv om det kan være litt kjipt hvis du er den eneste utvekslingsstudenten i klassen og ikke aner hvordan du skal ta initiativ til å bli kjent med de andre, så er det rimelig enkelt å få kontakt med andre som også er på utveksling. Nå har jeg plutselig venner fra hele verden – fra Russland og Brasil, Italia og Danmark, fra Thailand og Kina og en hel del andre land.
(Også ble jeg jo kjent med noen tyskere også, så det går jo an!)
Få nye perspektiver på faget ditt. Det er kanskje ikke alle som synes det er like viktig, men for meg var det en av hovedgrunnene til at jeg ville ut. Ikke bare er det nyttig å få noen nye innfallsvinkler på faget – på hvilke temaer som er viktige, på hvilke teorier som blir brukt, også lignende – men det var også virkelig en tankevekker hvordan undervisninga fungerte. Jeg hadde bare seminarer, som forutsatte at man hadde lest pensum i forkant av timene, og tyskerne var veldig mye ivrigere på å diskutere og delta i seminarene enn det vi er her. Så motiverende!
Men hvorhen, da?
Det var i hovedsak tre grunner til at jeg valgte å dra til München. For det første ville jeg til Tyskland, både fordi det er det landet som kanskje i aller høyest grad definerer EU og fordi jeg ville lære språket bedre. For det andre har jeg alltid hatt lyst til å besøke Alpene og området rundt. Den tredje grunnen var nok at jeg hadde ei venninne som var der, noe som gjorde at det føltes så utrolig mye tryggere å dra.
Uansett tror jeg det er viktig å være bevisst på hvor man vil hen og at det er i tråd med hvorfor man ønsker å dra. Jeg ville for eksempel aldri dratt på utveksling til Norge for å feste et halvår (med mindre jeg var langt over gjennomsnittlig rik). Hør med rådgiverne på universitetet og med folk du kjenner som har vært på utveksling om hva de synes, undersøk hvordan universitetet du vurderer blir plassert i forskjellige tester, sjekk hvilke fag du har muligheter til å ta, osv.
Spiiking ænåther længvidsj
Å snakke et annet språk er noe av det skumleste jeg veit om. Jeg blir så fryktelig usikker, selv om jeg innerst inne et sted veit at jeg klarer det helt fint hvis jeg bare hopper i det og ikke gir usikkerheten så mye plass. Hadde det ikke vært for den måneden jeg var på språkkurs i Kiel for snart to år siden, veit jeg fremdeles ikke om jeg hadde turt å dra, men jeg får det bare mer og mer innprenta for hver gang jeg åpner munnen og noe annet enn norsk kommer ut: Du må bare hive deg i det – det er ikke så farlig når man først kommer i gang!
Før studiestart hadde jeg satt meg ett mål: Jeg skulle si noe hvert eneste seminar. Så jeg rakk opp handa på hver eneste gang og stotra frem ett eller annet som jeg håpte betydde det jeg mente det skulle bety. Mulig at foreleserne og resten av studentene ble småirriterte av ho med merkelig aksent som innimellom sa helt det motsatte av det ho mente å si, men jeg var i hvert fall ikke ho som satt stille i en krok og aldri sa noe fordi ho ikke turte.
Et annet tips, som jeg ikke ville vært foruten, er å ta et språkkurs. Jeg hadde et språk-/introduksjonskurs som ble arrangert av universitetet før semesteret starta. Det var ikke bare en fin oppvarming til studiestart, men det var også der jeg traff de fleste av vennene mine i München. Så har du tilbud om språkkurs, bruk det! (Lånekassen gir også et veldig bra stipend hvis kurset oppfyller kravene.)
Å dra fra de hjemme
Det vanskeligste med å dra var å dra fra de hjemme, syntes jeg. Fra familien, kjæresten min og venner. Tanken på at det skulle skje noe mens jeg var borte, å gå glipp av ting, å ende opp alene og ensom i en millionby. Men vil man ut, må man liksom bare bestemme seg for å gjøre det. Ellers blir det aldri noe av.
Man hører liksom alltid så mange skrekkhistorier om avstandsforhold og om hvordan det alltid skjærer seg. Jeg synes det er så himla unødvendig. Man trenger jo ikke de historiene heller for å synes at det er tøft. Det er vanskelig å være langt unna folk man er glad i, uansett hvem det er, men det betyr ikke at det ikke går bra for dét. For min del gikk det i hvert fall så greit som jeg tror det kan gå. Det som hjalp meg når det var litt ekstra tungt, var å ha en plan for når vi skulle sees igjen, å kunne dele små ting fra hverdagen og å prøve å bruke tiden min alene til sånt som jeg kanskje eller ikke ville ha gjort. Likevel lå savnet noen ganger som noe stort og vondt i hele kroppen – men jeg tenker det kan være fint å kjenne på det òg innimellom. Det trenger ikke være så dumt å savne noen man er glad i.
Spørsmål? Noe annet studierelatert dere lurer på? Har dere vært på utveksling/bodd i utlandet for en periode?
