Kristine Graneng

Det jeg savner aller mest med sommer-Norge

Når jeg får sånn akutt hjemlengsel, den som stikker litt i magen og presser på i øyekrokene, så tar jeg meg noen minutter og drømmer meg bort. Hjem til Lysøysundet, eller til Trondheim, eller til Luster, for da er det der jeg aller helst kunne tenke meg å være. Og når jeg har vært der lenge nok, sukker jeg tungt og er klar for ei stund til i virkeligheten i München.

Dette er slikt jeg drømmer om:

– sove ute i ei hengekøya når det er altfor varmt til å sove inne

– poppe popkorn og se film med lillesøster når det regner

– når man endelig kommer frem etter å ha kjørt hele dagen

– padle over stille vann rundt øyene hjemme og se kobbene titte opp over havoverflata

– vimse rundt i lange, lyse netter når sola aldri går helt ned

– plukke markjordbær på strå i bakken over besta

– sitte på flytebrygga om kvelden og fiske, selv om fisken aldri biter på

– sykle hjem fra fest i bygda når musikken som har spredd seg over vannet har lagt seg, men man fremdeles kan høre oppstemte stemmer kilometer unna

– gå gjennom byen ei mild natt og se sola begynne å klatre på himmelen bak Festningen

– fjellturer i Luster og måtte trekke pusten i lange drag – aller mest fordi alt er så vakkert

– spille badminton i hagen og måtte løpe og hente høna hver gang man slår fordi det blåser sånn

– springe en tur i sommerregnet og være dryppende våt når man kommer inn, men likevel ikke fryse

– rådyrene som beiter på jordet og kyra som beiter nede i strandkanten

– blå fingrer og blåbær som danser i et soddspann

Hva liker dere best med sommer-Norge?

juli 5, 2016

Lister
Lyden av skrivemaskinstaster og en solnedgang for et øyeblikk siden

God mandagskveld! Bildene her er ikke fra nå. De er fra en kveld i midten av juni, da himmelen var dyp rosa etter regnvær og regnbuen speila seg i døra ut til balkongen. Det føles som et lite øyeblikk siden, samtidig som det føles som om tiden går så sakte akkurat nå. Nå er vi jo allerede et lite stykke ute i juli. Så rart. Jeg håper de fleste av dere har ferie. Jeg lengter i hvert fall desperat, med både kroppen og hodet, men to uker til nå, så skal jeg i hvert fall ta meg i overkant av ei uke fri.

I dag har jeg oppdaget at oppgavene jeg skriver på ikke skal være fullt så lange som jeg trodde. Det føles så godt og så mye mer overkommelig, selv om det betyr at jeg må strukturere om det meste jeg hadde tenkt. Heldigvis er det mest bare ideer i lufta enda og ikke så mange ord på papiret. Da er det ganske greit. Plana fremover, bare for at dere skal føle at det er ekstra godt med ferie hvis dere har det, er å skrive ferdig den ene oppgaven, lage opplegg for den neste til torsdag og presentere på mandag og så en ny runde med det samme for den tredje oppgaven neste onsdag og fredag – og da blir det altså fri ei stund, før jeg må legge ned siste innsats før flyet mitt går hjem!

Likevel er det ikke så dumt å skrive nå. Jeg jobber bare fra åtte til to-tre, for da sier som regel kroppen i fra om at jeg må komme meg hjem, men jeg har oppdaget en app som gjør at jeg kan jobbe supereffektivt i bolker (den heter Block & Flow – anbefales for andre som også sliter med å konsentrere seg om én ting om gangen!). Også hører jeg på filmmusikk til. Akkurat nå Dario Marianelli og musikken til Atonement. Det er noe med lyden av skrivemaskinstaster som gjør at jeg føler meg litt ekstra viktig der jeg sitter og skriver, som om jeg skriver noe som faktisk gir mening (og det håper jeg jo). Hva hører dere på når dere leser eller skriver?

Ogsåå – trommevirvel – har jeg trukket ut hvem som skal få pakke i posten, og det ble Hanne! Så nå skal jeg stikke ut en ettermiddag og finne noen skikkelig godbiter. Håper dere alle får en bra kveld og ei strålende uke, og tusen takk for alle de fine ordene dere legger igjen!

juli 4, 2016

Hverdagen
Garmisch-Partenkirchen og Partnachklamm

På fredag fikk jeg en sånn dyp og inderlig følelse av å være forelska. I det toget rullet inn mellom fjellene kunne jeg ikke slutte å se, strekke nakken for å få med meg hver eneste fjelltopp, hver eneste kurve i alpelandskapet. Sommerfuglene flagret i magen, og jeg er sikker på at nesten lyste av meg. Så glad var jeg.

Å komme til Garmisch-Partenkirchen var på mange måter som å komme hjem. Ikke at hjem er høye, spisse fjell og bruset fra Partnach, men det er noe med det å komme seg bort fra byen, å se sauene beite oppi bakkene, å gå stier der alle man treffer på hilser, enten det er med et «Hallo!» eller «Grüß Gott!». Om jeg skulle flytte til et sted i Tyskland for godt, så måtte det blitt Garmisch-Partenkirchen.

Målet vårt for turen var Partnachklamm, ei kløft Partnach renner gjennom. For å komme dit, gikk vi gjennom byen. Jeg og Camilla fulgte en sti langs elva det var stilt ut steiner fra fjellene langs med og elva laget så mye leven at vi nesten ikke kunne høre hverandre.

Også var det selvsagt litt moderne kunst innimellom steinene. Denne skulle symbolisere 12 alpetopper. Kreativt.

Når jeg blir 80 år gammel og nyttårshopprennet går på tv, så skal jeg sitte i lenestolen min og fortelle om da jeg var i hoppbakken i Garmisch da jeg var ung. Gleder meg!

Du lille alpakka!

Så kom vi frem til Partnachklamm og betalte 4 € i inngang – så verdt det! Bare se her:

Slik et magisk, fortryllende (og vått) sted!

Vi fortsatte videre oppover til Partnachalm, forbi noen av de fineste blomsterengene jeg har sett.

Og nå drømmer jeg om å fortsette enda lenger innover alpelandskapet, der det ikke lenger finnes Biergartener, strømnett og telefonledninger, bare alper og trær og blomsterenger. Men foreløpig er en liten tur nok til at jeg blir veldig, veldig sliten, så det må nok bli en gang i fremtida.

Vi gikk ned til Olympiastadion igjen, der vi møtte på Bjørn Wirkola.

Tenk å bo i en by der Bürgermeister Vogel (Fugl) er borgermester!

Jeg kunne altså ikke bli boende i Garmisch-Partenkirchen på fredag, men jeg sugde til meg så mange bilder og inntrykk jeg bare kunne klare da vi satt på toget på vei tilbake til München og funderte på når jeg kan dra tilbake. Snart.

PS: Husk å legge igjen en kommentar under dette innlegget hvis du vil være med i trekningen av en liten tysklandspakke. Trekker en heldig i kveld!

juli 3, 2016

Tyskland, Ut på tur
Kino under stjernehimmelen og lynglimt i det fjerne

I går feira jeg vel gjennomført, pakka mariusgenseren, en croissant og kamera i sekken da det ble kveld og gikk til Olympiaparken. Der hadde gjessene lagt seg for natta, joggerne løp rundt i alle retninger, og jeg skulle se film ute på Kino am Olympiasee. Er ist wieder da, som var sånn passe morsom og ganske skremmende, men det fineste var at himmelen var helt klar, bortsett fra fjernt, fjernt i horisonten bak lerretet, der lynglimt lyste opp skyene som fyrverkeri. Å se film ute i det stjernene begynner å spre seg utover nattehimmelen er noe alle burde prøve.

I natt våkna jeg av at tordenværet hadde nådd helt hit også. Det var noe av det villeste tordenværet jeg har hørt – så vilt at fremdeles hørtes ut som om det regnet og buldret inne på rommet etter at jeg hadde stått opp for å stenge vinduet. Nå har jeg litt søvn å ta igjen.

juni 30, 2016

Hverdagen
Å være bra nok

Heisann! Akkurat nå sitter jeg og legger siste hånd på verket på foredraget mitt til i morra tidlig (les: pugger, pugger, pugger). Jeg gruer meg fremdeles skikkelig. Det er ikke så enkelt å være ganske sjenert og skulle stå foran folk man stort sett ikke kjenner og snakke om noe man ikke er helt overbevist om at man har kontroll på og det på et språk man definitivt ikke helt mestrer. Men i dag fikk jeg en sånn «hallo, Kristine, du er ikke så borte som du innimellom tror!»–beskjed i det foreleseren ga meg karakterene på semesteroppgavene mine, og jeg kunne puste lettet ut over enda noen studiepoeng i boks og attpåtil juble inni meg og smile bredt da jeg gikk ut av klasserommet.

Så nå skal jeg bare klare dette òg.

Riktignok skulle jeg ganske ofte ønske det ikke var nødvendig å få bekreftelse på at det jeg gjør er bra nok – på at jeg er bra nok. At jeg kunne slutte å stille spørsmålstegn ved ting jeg gjør eller lete etter tegn på at det er godkjent. Men nå er det en gang slik jeg er. Selv om jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg faktisk er mer enn bra nok og at jeg jammen meg bør være fornøyd, så er det ikke så enkelt. Er usikkerheten noe man vokser av seg en gang? Våkner man en dag og oppdager at hammen er borte og innenfor lå en selvsikker versjon av seg selv? Tviler. Samtidig tror jeg ikke det bare er negativt å være litt usikker og spørrende. Den som spør får som regel bedre svar. Det handler bare om å lære seg når nok er nok.

Det var i grunn ikke dette jeg skulle skrive her, men slik ble det likevel, og nå skal jeg streke over tanker som er dette egentlig slikt man kan legge ut på nett? og dele det likevel. Samtidig har jeg lyst til å gjøre noe ekstra koselig. Jeg tenkte nemlig jeg kunne sende en av dere en liten Tysklandspakke med noen av favorittgreiene mine her nede. Skriv en kommentar på innlegget og gjerne fortell om noe dere er bra på med det samme, for det synes jeg man må gjøre innimellom. Hvis dere ikke vil, bare legg igjen et lite hei og fortell om noe som gjør dere glad – og husk å legg ved e-postadresse! Trekker en heldig utvalgt til helga!

Klem fra Kristine

juni 28, 2016

Annet, Hverdagen