Kristine Graneng

Garmisch-Partenkirchen og Partnachklamm

På fredag fikk jeg en sånn dyp og inderlig følelse av å være forelska. I det toget rullet inn mellom fjellene kunne jeg ikke slutte å se, strekke nakken for å få med meg hver eneste fjelltopp, hver eneste kurve i alpelandskapet. Sommerfuglene flagret i magen, og jeg er sikker på at nesten lyste av meg. Så glad var jeg.

Å komme til Garmisch-Partenkirchen var på mange måter som å komme hjem. Ikke at hjem er høye, spisse fjell og bruset fra Partnach, men det er noe med det å komme seg bort fra byen, å se sauene beite oppi bakkene, å gå stier der alle man treffer på hilser, enten det er med et «Hallo!» eller «Grüß Gott!». Om jeg skulle flytte til et sted i Tyskland for godt, så måtte det blitt Garmisch-Partenkirchen.

Målet vårt for turen var Partnachklamm, ei kløft Partnach renner gjennom. For å komme dit, gikk vi gjennom byen. Jeg og Camilla fulgte en sti langs elva det var stilt ut steiner fra fjellene langs med og elva laget så mye leven at vi nesten ikke kunne høre hverandre.

Også var det selvsagt litt moderne kunst innimellom steinene. Denne skulle symbolisere 12 alpetopper. Kreativt.

Når jeg blir 80 år gammel og nyttårshopprennet går på tv, så skal jeg sitte i lenestolen min og fortelle om da jeg var i hoppbakken i Garmisch da jeg var ung. Gleder meg!

Du lille alpakka!

Så kom vi frem til Partnachklamm og betalte 4 € i inngang – så verdt det! Bare se her:

Slik et magisk, fortryllende (og vått) sted!

Vi fortsatte videre oppover til Partnachalm, forbi noen av de fineste blomsterengene jeg har sett.

Og nå drømmer jeg om å fortsette enda lenger innover alpelandskapet, der det ikke lenger finnes Biergartener, strømnett og telefonledninger, bare alper og trær og blomsterenger. Men foreløpig er en liten tur nok til at jeg blir veldig, veldig sliten, så det må nok bli en gang i fremtida.

Vi gikk ned til Olympiastadion igjen, der vi møtte på Bjørn Wirkola.

Tenk å bo i en by der Bürgermeister Vogel (Fugl) er borgermester!

Jeg kunne altså ikke bli boende i Garmisch-Partenkirchen på fredag, men jeg sugde til meg så mange bilder og inntrykk jeg bare kunne klare da vi satt på toget på vei tilbake til München og funderte på når jeg kan dra tilbake. Snart.

PS: Husk å legge igjen en kommentar under dette innlegget hvis du vil være med i trekningen av en liten tysklandspakke. Trekker en heldig i kveld!

juli 3, 2016

Tyskland, Ut på tur
Kino under stjernehimmelen og lynglimt i det fjerne

I går feira jeg vel gjennomført, pakka mariusgenseren, en croissant og kamera i sekken da det ble kveld og gikk til Olympiaparken. Der hadde gjessene lagt seg for natta, joggerne løp rundt i alle retninger, og jeg skulle se film ute på Kino am Olympiasee. Er ist wieder da, som var sånn passe morsom og ganske skremmende, men det fineste var at himmelen var helt klar, bortsett fra fjernt, fjernt i horisonten bak lerretet, der lynglimt lyste opp skyene som fyrverkeri. Å se film ute i det stjernene begynner å spre seg utover nattehimmelen er noe alle burde prøve.

I natt våkna jeg av at tordenværet hadde nådd helt hit også. Det var noe av det villeste tordenværet jeg har hørt – så vilt at fremdeles hørtes ut som om det regnet og buldret inne på rommet etter at jeg hadde stått opp for å stenge vinduet. Nå har jeg litt søvn å ta igjen.

juni 30, 2016

Hverdagen
Å være bra nok

Heisann! Akkurat nå sitter jeg og legger siste hånd på verket på foredraget mitt til i morra tidlig (les: pugger, pugger, pugger). Jeg gruer meg fremdeles skikkelig. Det er ikke så enkelt å være ganske sjenert og skulle stå foran folk man stort sett ikke kjenner og snakke om noe man ikke er helt overbevist om at man har kontroll på og det på et språk man definitivt ikke helt mestrer. Men i dag fikk jeg en sånn «hallo, Kristine, du er ikke så borte som du innimellom tror!»–beskjed i det foreleseren ga meg karakterene på semesteroppgavene mine, og jeg kunne puste lettet ut over enda noen studiepoeng i boks og attpåtil juble inni meg og smile bredt da jeg gikk ut av klasserommet.

Så nå skal jeg bare klare dette òg.

Riktignok skulle jeg ganske ofte ønske det ikke var nødvendig å få bekreftelse på at det jeg gjør er bra nok – på at jeg er bra nok. At jeg kunne slutte å stille spørsmålstegn ved ting jeg gjør eller lete etter tegn på at det er godkjent. Men nå er det en gang slik jeg er. Selv om jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg faktisk er mer enn bra nok og at jeg jammen meg bør være fornøyd, så er det ikke så enkelt. Er usikkerheten noe man vokser av seg en gang? Våkner man en dag og oppdager at hammen er borte og innenfor lå en selvsikker versjon av seg selv? Tviler. Samtidig tror jeg ikke det bare er negativt å være litt usikker og spørrende. Den som spør får som regel bedre svar. Det handler bare om å lære seg når nok er nok.

Det var i grunn ikke dette jeg skulle skrive her, men slik ble det likevel, og nå skal jeg streke over tanker som er dette egentlig slikt man kan legge ut på nett? og dele det likevel. Samtidig har jeg lyst til å gjøre noe ekstra koselig. Jeg tenkte nemlig jeg kunne sende en av dere en liten Tysklandspakke med noen av favorittgreiene mine her nede. Skriv en kommentar på innlegget og gjerne fortell om noe dere er bra på med det samme, for det synes jeg man må gjøre innimellom. Hvis dere ikke vil, bare legg igjen et lite hei og fortell om noe som gjør dere glad – og husk å legg ved e-postadresse! Trekker en heldig utvalgt til helga!

Klem fra Kristine

juni 28, 2016

Annet, Hverdagen
Søndagsresymé

Mandag var en skikkelig fint start på uka. Om kvelden var jeg invitert i bursdagsfest i studentboligene i den gamle utøverlandsbyen fra -72-OL. På veien gikk jeg innom Olympiaberget. Hele himmelen var pastellfarga, kjærestepar satt i gresset og drakk vin, og jeg har aldri sett Alpene klarere fra München. Dere ser dem dere òg, ikke sant?

Tirsdag var ikke en like bra dag. Da satt jeg på biblioteket og arbeidet med oppgaven min om Fremskrittspartiet. Jeg leser så mye om høyreekstreme partier og får helt vondt i magen og må blinke bort tårene noen ganger. Til slutt ga jeg opp og gikk hjem og la meg i senga og så fotball i stedet.

Onsdag var nok en dag på universitetet, men riktignok en som var mye bedre. Jeg kjøpte alge-is på vei hjem, for har hørt at livet starter utenfor komfortsonen (men neste gang blir det pistasj igjen). Også spiste jeg alle de beste grønnsakene til middag: søtpotet, squash og avokado med bulgur til. Anbefales!

Torsdag spiste jeg is med Ida før jeg stakk til parken for å spille fotball. Skal bli den nye Ronaldo, liksom. Kristine Ronaldo. Sutra i hvert fall nesten like mye da jeg fikk en strekk i låret og sprang rundt i halvblinde og snubla i muldvarphull fordi jeg ikke hadde på linser. Men så godt da vi stakk til Eisbach og vassa i isvann etterpå.

Fredag var den beste dagen i hele uka. Jeg starta med å lese om Brexit mens jeg egentlig skulle gjøre ferdig noe annet. Så sykt at det skjer, og så spent på hva fortsettelsen blir! Så dro jeg og Ida til Starnberger See, det var tredve grader og vi lå på hvert vårt håndkle blant pensjonistene, døste i sola og tok årets første bad med utsikt mot Alpene.

Lørdag, i går altså, jobbet jeg stort sett hele dagen, men tok meg en tur ut for å se fotball. (Slang dessuten med et annet bilde, det til venstre, fra forrige uke, da vi så Tyskland i aksjon.) Jo mer dramatisk kampen ble, jo mer dramatisk ble det rundt oss også. Noen voldsomme vindkast tok tak i presenningene og i ekstraomgangene falt den ene ned over oss, mens tordnet buldret i det fjerne og vi bare ventet på at regnet skulle komme. Det endte med at vi ble jaget inn for å se slutten, og etterpå løp jeg hjem under paraplyen mens søledammene vokste rundt føttene mine. (Hadde en fantastisk snapstory som dessverre er borte nå, men hvis dere vil få med dere de neste, kan dere legge meg til på kristinegrr.)

I dag har jeg ikke gjort så mye, annet enn å jogge en tur og å forberede et foredrag jeg skal ha på onsdag. 45 minutter på tysk. Alene. Kjenner jeg blir mo i knærne og skjelven i stemmen bare ved tanken, men når jeg er ferdig, så har jeg gjort det òg! Har dere noe dere gruer/gleder dere til/er gira over uka som kommer? Fortell da vel! Håper i hvert fall den blir fin!

Translate
My week, mostly spent at the library and watching football, but also with the loveliest sunset in Munich so far at the Olympiaberg, eating algae ice cream (O.o), playing football in Englischer Garten and swimming in Starberger See. Hope you had a nice week and that the next one will be even better!

juni 26, 2016

Hverdagen
Sankthans

Jeg går gjennom byen en kveld det er nesten tredve grader. Beina er støle etter å ha spilt fotball, på føttene har jeg blemmer og i låret har jeg en strekk, men jeg har akkurat dyppa tærne i isvannet i Eisbach og det siste kveldslyset faller over bygningene og i ansiktet mitt så jeg må skyve solbrillene ned på nesen. Det er sankthansaften og jeg er i München – langt unna bålbrenning ved sjøen og pølser på spidd, røyken som alltid flytter seg etter deg og motorbåtene som durer i det fjerne. Likevel er livet ganske fint. I handa har jeg en blomsterkvast: Hundekjeks, soleie, tusenfryd, kløver, løvetann, blåklokke og sankthansblomst. Og når jeg kommer hjem, skal jeg legge dem under puta og drømme søtt, eller kanskje fylle et eggeglass med vann og la dem få stå på kjøkkenbordet og minne om at det er sommer i morgen tidlig også. Sommer i morgen og sommer dagen etter og dagen etter der igjen. Sommer så langt øyet kan se.

Håper dere har en fin sankthans!

Translation:
Midsummer!

juni 23, 2016

Hverdagen

Garmisch-Partenkirchen og Partnachklamm

Kino under stjernehimmelen og lynglimt i det fjerne

Å være bra nok

Søndagsresymé

Sankthans