Kristine Graneng

Tirsdag i uke femti flytta vi over tunet. Vi slukka lyset og skrudde av panelovnen på loftet på kårstua der vi har bodd det siste halvåret mens underetasjen har blitt pussa opp, tok med oss tannbørster og en bag med klær, brødboksen og kaffe. Nå har besteforeldrene til Petter flytta inn i kårstua, og vi i trønderlåna med alle soverommene og ei penstue med julerøde vegger. Dette skal bli hjemmet vårt. Det føles både merkelig og veldig fint på samme tid.

Siden da har vi bodd oss inn litt etter litt. Stått på kjøkkenet og leita etter ostehøvel og stavmikser og brødkniv, bare for å komme på at det ligger igjen på loftet, smettet ned i støvlene og tusla over tunet for å hente det, over snø som knirker i kulda. Det er mye som skal på plass. Koffertene mine fremdeles fungerer som klesskap og det er enda nokså tomt i kjøkkenskapene. Men følelsen av være hjemme kommer likevel etter hvert. I helga var lillesøster på besøk. Det er vel nesten ingenting som får et hus til å føles mer som et hjem enn å ha ei lillesøster som ligger i etasjen over og sover en søndag formiddag mens jeg sitter nedenunder, drikker kaffe og leser.

Og nå er det den siste uka før jul, og huset skal snart fylles med enda flere fine folk. Og fine øyeblikk, slik som disse fra uka som var:

➤ Å sitte ved kjøkkenbordet og jobbe, titte ut gjennom vinduet på vinterlandskapet utenfor, bare for å se en nabo som kjører forbi med hest og slede. Noen ganger er det som å bo i Bakkebygrenda.

➤ Julebord på jobben med kollegaer som kan resitere drikkeviser på gammelgresk.

➤ Biler med juletrær på taket.

➤ Han i kassa på butikken som teipa igjen julekortkonvoluttene for meg da jeg omsider fikk somla meg til å sende dem.

➤ Ord som varmer og beskjed om at jeg får jobbe fulltid også noen måneder etter jul.

Og vinterdager som denne. Slike dager når frostrøyken ligger tung over fjorden og ettermiddagssola gløder samtidig som stjernene titter frem.

LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

➤  Snøen legger seg ikke før det tredje snøfallet, sier Petter på senhøsten når jeg girer meg opp over dalende snøfnugg som smelter på bakken. Og det stemmer. Mandag våkna jeg til snø som la seg i skjerfet og klistra seg til jakka mi. Det tredje snøfallet. Den fulle månen kasta lys over fjorden da jeg gikk ned bakken, men forsvant snart bak hundremillioner snøfnugg som la seg over bygda. Snøen lå i flere dager. Nå, her helt ute ved fjorden, er det bare rester igjen, men jeg overhører samtaler om kveldsturer på ski i marka og stien opp til universitetet er tettpakka snø.

➤ Sinterklaas på pauserommet på jobb den 5. desember, to store skåler med godteri. Og St. Nikolaus den 6., et lite lass muffins. Noen av godene ved å jobbe i et internasjonalt miljø.

➤ «Pass på, det kan være glatt utenfor,» sa bussjåføren til alle passasjerene som steg av, ventet med å åpne dørene til han var sikker på at de hadde hørt.

➤ Småkaker fra bestemor i små bokser i skapet og å skrive julekort i lyset fra flakkende flammer.

Og denne uka starter med fryseren full av lussekatter, en stjerneklar himmel og så mye å glede seg til. Det er sjeldent jeg setter meg ned for å skrive disse ukene, og det er nesten ikke lys å ta bilder i, men desto mer tid til å samle på sånt som gjør godt for kropp og sjel. Håper dere får ei fin uke!

LagreLagreLagreLagre

God mandag dere! Nå legger jeg alt det som ikke var fint i uke 48 – regn og vind og hverdagsstress – bort og tar en titt på det som var bra:

➤ Julekaffe fra Kaffebrenneriet. Han bak disken kverna den for meg, og jeg kunne kjenne lukta fra sekken mens jeg gikk gjennom byen. Den lukta kan nesten måle seg med nybakte boller. Siden har jeg drukket den hver morgen. Så godt selskap å ha gjennom desember.

➤ En kopp kakao med Ida mellom jobb og småærend i byen. Tykk og mørk med flytende sjokolade i bunnen. Og å snakke om prosjekter og planer og om jula som kommer. I blant kan være fint å bare møtes en halvtime mellom slagene. Særlig i de ukene det er der tida stort sett finnes.

➤ Juletreet som kjørte gjennom Elgesetergate. Så himla svært! Og da det var på plass på torget, så det nesten enda større ut. Hvor vokser slike enorme juletrær? Og hvordan i all verden får man dem ned?

➤ Å bare ta lørdagen som den kommer. Våkne sent, lese bok med en myk kattepus i fanget og skirenn på tven. Spille en omgang Selbu-whist eller to og tape litt mindre for hver gang. Å få bli med ned i såinnhuset for å se hvordan juleølet brygges på gamlemåten, til tross for alle skjemtene om at ølet blir dårlig når det er damer med. Jeg fikk røre sukker i vørteret og knaske kandis, og svetten hang i panna, for det var reine badstua der inne.

Hva var fint i deres uke 48?

LagreLagreLagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

Det er novembers siste uke, og jeg kjenner allerede hvordan det kribler i kroppen etter desember og adventsstunder. Jeg har så mange fine planer som venter de neste ukene: Pepperkakebaking og en stor kjele karameller. Gaver i gråpapir med sløyfer og granbar. Julebord. Nå funderer jeg dessuten på hvordan jeg kan gjøre morgenstundene ekstra koselige i desember. Vil så gjerne ha min egen lille adventskalender – kanskje lese en snutt av noe hver morgen til kaffen og en klementin, med tente lys i adventsstaken og Nøtteknekkeren summende i bakgrunnen. Har dere noen tips til fine julefortellinger? Novellesamlinger med juletema?

Håper dere får ei fin uke og at det kribler litt ekstra hos dere også. Her kommer sånt som var fint den siste hele uka i november:

➤ Eksamensvaktene. Hvor finner de alle de koselige gamle menneskene? Jeg kom over dem på jobb en dag forrige uke – et helt rom fullt av eksamensvakter som smilte oppriktig, småprata og skrøt av meg for at jeg hadde kryssa av i riktig felt på papirene jeg leverte. Som et slags julenissens verksted, universitetsutgaven. Jeg var helt varm i kroppen da jeg kom tilbake til kontoret.

➤ Å bli invitert på middag etter jobb.

➤ Den dypblå himmelen over festningen og alle lysene i byen når jeg tar bussen over Elgeseter bru om ettermiddagene.

➤ Å bo sånn at vi kan dra på konsert en hverdagskveld, som Silje sa da vi gikk ut fra konserten med Ingebjørg Bratland tirsdag. Silje bor i byen og drar ut på jobb hver morgen, jeg bor utenfor og drar inn. Det er så kjekt at det går an å få begge deler til å gå opp på et vis.

➤ Lillesøster som har blitt atten.

LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

LagreLagre